Bokelskere.no

Fantastisk bok som beveger. Søt, morsom, dyp, tankevekkende, følelsesladet. En bok som jeg ikke klarte å legge fra meg, og det skjer ikke så ofte. Ferdiglest trengte jeg et par dager på å fordøye boka, før jeg kunne begynne på noe nytt. Anbefales!

Min første tanke da jeg la fra meg boka var; men, er det ferdig nå? Var det alt? Og: Det må jo komme en oppfølger?
Jeg hadde en snurt følelse av at forfatteren hadde lurt meg, for karakterene framstod så stiliserte og med liten dybde, - jeg ble liksom ikke kjent med dem, bare med slitet og overlevelsen.
Og DER kjære lesere ligger bokas genistrek! Roy Jacobsen er en luring som bare hadde gjort akkurat det tittelen lover leseren: "De usynlige".
Persongalleriet blir på en måte gjort usynlige i sitt slit og strev, fordi man får høre lite om følelser og tanker.
Derimot beskrives miljø, arbeid og de ytre kulissene inngående, med kraft og kunnskap. Og sånn var det vel å overleve i havgapet, prisgitt elementenes herjinger. Man måtte ha handlekraft for å overleve, så fikk tanker og følelser følge deretter.
Boka er vakker i all sin enkelhet, og gir en god beskrivelse av livet på ei lita øy på Helgelandskysten de første tiårene av 1900-tallet.
Jeg skal ikke røpe noe om Martin, Hans, Barbro, Ingrid og Maria, - les historien og døm selv.
Anbefaler den, som en god historie, men ikke minst også på grunn av ettertanken som kommer sigende etter at boka er ferdig. Terningen lander på en femmer, Roy Jacobsen, - og oss i mellom: Kom gjerne med en oppfølger fra samme miljø!

Fantastisk bok. Kjenner enda lukten av krydder, slummen,med godt samhold. Skurken, som jeg ble så utrolig glad i. 900 sider, ikke en side for mye.

Til alle som ikke har lest denne boken: det er en grunn til at alle gir denne boken en 6'er..!
Denne boken er mitt hittil største leseropplevelse. Den fanget meg fra første siden, den har no helt nytt og eget i seg som man ikke har lest mye av før, et dagligdagstema. Man blir rørt, glad, og mye latter av hovedpersonenes sarkastisk humor sammen. Kan trygt si dette er den beste boka jeg har lest, lettlest så det går nesten for fort, men samtidig kan man lese den om og om igjen uten å bli lei trur jeg. MÅ LESES!

Jeg elsker denne boka! Det var rett og slett umulig å legge den fra seg - jeg ble fullstendig oppslukt. Den sarkastiske humoren mellom de to hovedpersonene var kostelig. Jeg lo høyt flere ganger. Samtidig som den er sår og berører alvorlige temaer, er den skrevet i et lett og ledig språk. Anbefales!

Skal aldri dømme en bok på forhånd noensinne igjen ...

Gubbelitteratur? Bøker skrevet av en selvdigger? En mann som vil ha mye oppmerksomhet? Er dette litteratur for meg? Helt ærlig vegret jeg meg lenge før jeg tok motet til meg og bestemte meg likevel for å lese Min Kamp 1, til tross for at jeg aldri skulle lese denne boka for jeg trodde ikke det var noe for meg. For hva slags litteratur er det egentlig? Jeg var meget skeptisk til denne bokserien fordi for det første ble jeg foret opp av alt maset Min Kamp - bøkene fikk, både på TV, i aviser, de tok nesten "all plass" i alle bokhandler og var nevnt på nesten hver bidige bokside på nettet. Aldri om jeg skulle følge strømmen og hive meg på den bølgen. Men så er det denne nysgjerrigheten, da, som jeg ikke alltid klarer å styre. Hva er det som er så spesielt med disse bøkene? Hvorfor snakker "alle" om dem? Og til slutt, først nå, etter at hysteriet har lagt seg og fire år etter at den første boka i Min Kamp-serien ble publisert, bestemmer jeg meg endelig for å lese den første boka bare for å se om det er noe for meg eller ikke. Og når boka er så avsluttet, sitter jeg med dyp anger over at jeg ikke har lest den mye tidligere, men bedre sent enn aldri ...

Først trodde denne leseren at dette var såkalt "gubbelitteratur", som jeg velger å kalle det. Bare for menn som befinner seg i en slags midtlivskrise eller leser bare bøker fra en bestemt sjanger. Det er det i hvert fall ikke. Og hvem skriver seks bøker som bruker seg selv som hovedperson og de rundt seg fra virkeligheten i hele seks bøker? Er det en mann som digger seg selv og tror at hans liv er mer fengende enn andres? Tvert i mot. Karl Ove Knausgård er heller det motsatte. Han har mye usikkerhet i seg, er veldig følsom og sympatisk. I alle fall er det slik han fremstiller seg selv i boka.

Her beskriver han en sorgprosess etter farens død. En far som Karl Ove og broren hans hadde et anstrengt/usikkert forhold til. Faren hans var en hard/streng mann som til slutt døde av for mye alkohol. Hele boka går utpå Karl Oves refleksjoner over livet hans hittil, relasjonen til faren, hvordan han og broren Yngve prøver å vaske og rengjøre huset som faren deres og farmoren deres bodde i da han døde, og arrangere en verdig begravelse til tross for at de er på en måte lettet over at han er død.

Min kamp 1 er en herlig, dyster, oppsiktsvekkende, intens, ærlig, observerende roman/selvbiografi om død, familierelasjoner og veien mot et forfatterskap. Karl Ove Knausgård forteller fra sin ungdom og frem til voksen alder om forskjellige situasjoner i livet, hans oppfatninger, usikkerhet, å finne sin plass i livet og finne ut hvem han er. Fortellerstemmen hans er stor og det føles som om han snakker direkte til leseren istedet for å skrive. Dette er en mann som skriver rett fra levra! Ingen tvil om at også neste boka i serien også skal leses!

ET HELT HALVT ÅR av Jojo Moyes: Jeg fikk muligheten til å lese denne boken uten å betale for den, med den vri at jeg ikke får eie den, men må levere den tilbake. Etter å ha lest den vil jeg betale for den, slik at jeg kan eie den for på den måten å ha de beste muligheter for å kunne lese den igjen. Halvveis vurderte jeg å klappe boken igjen og ta det fra begynnelsen av - så god syntes jeg at den var. Og det bare halvveis! Jojo Moyes har skrevet en kjærlighetsroman som er for innsiktsfull til at jeg i det hele tatt har lyst til å henge meg opp i detaljene typiske kjærlighetsbøker inneholder. Det gjør med andre ord ikke denne. Dette er den første kjærlighetsromanen jeg har lest helt ut. Som jeg har likt. Et særdeles kraftfullt språk veier dessuten oppunder den påstanden.

av Helga Flatland. Utgitt 2012 på Aschehoug forlag.

Dette var en helt suveren roman! Oioioi!

I omtalen står det:

"Julie har mistet broren Tarjei i Afghanistan-krigen. Der døde også vennene Kristian og Trygve. Alle var de fra den samme bygda.
"Alle vil hjem. Ingen vil tilbake" handler om de etterlatte. Julie, nabogutten Sigurd som var forelsket i Trygve, og Mats, Julies tilsidesatte kjæreste, er i ferd med å etablere sine voksne liv i skyggen av sorgen. De vet at de må komme seg videre etter katastrofen som har rammet dem, og de møter utfordringer i seg selv og i forholdet til de andre, og alle merker på sitt vis hvor møysommelig og krevende det er å komme hjem - til seg selv og alt som må rives opp og bygges på nytt.

"Alle vil hjem. Ingen vil tilbake" forteller engasjerende og nært om tilhørighet, identitet og avgjørende valg i livet".

Innimellom måtte jeg legge ned romanen for å sukke høyt for meg selv. Jeg kjente på ubehaget underveis i lesingen, men klarte ikke å gi meg. Man drives videre og bare må lese mer om Sigurd, Mats og Julie. Mats må vente lenge for å få fortalt sin del av historien, men han får fortelle, og avslutter også romanen. Det overrasket meg litt, fordi jeg fant Julies og Sigurds historier mest gripende (og rystende). Jeg skulle gjerne lagt ut utdrag, men da hadde jeg kommet med noen reale spoilere. Flatland skriver rystende godt om sorg, og om hvordan mennesker kan gå slik inn i seg selv på grunn av sorg at de nesten ikke kommer ut levende på andre siden. Sorg bearbeides på forskjellige måter, og noens liv stopper også opp. I tillegg vil jeg påsta at denne romanen også tar opp emner som (manglende) kommunikasjon og hemmeligheter.

Dette var helt klart en av årets store høydare! Jeg gleder meg til å lese Flatlands Bli hvis du kan. Reis hvis du må. Det er mulig jeg tar disse to romanene i feil rekkefølge, men pytt pytt. Dette var på ingen måte en trivelig romanen, men den setter spor vil jeg påstå!

Jeg har lest "Et helt, halvt år" av Jojo Moyes, eller "Me before you" som er den engelske tittelen.

Boka er rett og slett bare nydelig. Det er en bok du ikke vil glemme med det første. Selv leste jeg den på ferie med min kjære, og han ble nokså overflødig. Jeg var nemlig helt oppslukt av boka.

I boka møter vi Louisa Clark som lever et trygt og lite liv i en doven, liten engelsk by. Hun har akkurat fått sparken fra jobben sin på en cafè. I en alder av 26 bor hun fortsatt hjemme med sin søte og litt snåle familie, bestående av en mer vellykket lillesøster, hennes sønn, bestefar og foreldrene. Så får Lou et jobbtilbud om å ta vare på Will Traynor, en ung mann som har fått livet sitt forandret fra eventyr og arbeid, til et liv i rullestol på grunn av en ulykke.

Livet blir annerledes for Lou etter at hun begynner i den nye jobben.

Forlaget sier følgende: "Et helt halvt år er både en historie om kjærlighet og sterke relasjoner, men fremfor alt er det en historie om tapperhet og innsats for å endre et liv som har havnet ut av kurs."

Jeg lo høyt og gråt enda høyere når jeg leste denne boka. Det er en lettlest og vakker bok som kommer til å være med meg lenge.

Les den!

Et helt halvt år er en nydelig bok! Historien fenget meg fra første stund, og det er det er befriende å lese en godt skrevet kjærlighetshistorie som ikke er full av floskler.
Det er bare å glede seg til denne! :)

Velskrevet og intens. Om en ung dame Alexis som reiser til Kreta der hennes mor Sofia vokste opp for å finne ut mer om sin opprinnelse. Moren har ikke fortalt stort, men hun treffer bestemorens venninde Fotini som forteller alt om hennes familie og hva som har hendt med den.

Eleni og Giorgis var oldeforeldrene til Alexis. De fikk to døtre - Maria og Anna. Eleni var en dyktig lærerinne, men hun ble smittet av spedalskhet og måtte reise til den øya som boka handler om - Spinalonga. Den ligger rett utenfor den landsbyen hun vokste opp i, og er et samfunn av forviste spedalske.

Maria og Anna vokser opp sammen Giorgis og Fotinis familie. Maria er rolig og saktmodig, Anna er vilter, vakker og selvopptatt. Hun blir gift med en rik mann, og bedrar ham med hans fetter. Hun føder Sofia etter en lang tid hvor det ser ut til at hun ikke kan få barn, og det viser seg at det er fetteren som er faren. Når hennes mann oppdager utroskapen, skyter han Anna og seg selv, og Sofia er foreldreløs. Maria blir også smittet av spedalskhet og havner på Spinalonga, men legene der er med på å teste ut en ny kur som viser seg å virke. I 1957 blir innbyggerne på øya erklært friske og kan reise derfra. Maria gifter seg med Kyritsis, den av legene som har gjort mest på øya, og de tar til seg Sofia inntil hun er så stor at hun reiser til Amerika for å studere. Hun vender ryggen til sin opprinnelse av skam over det som har hendt, og i sinne over at hun frem til hun var 18 år ikke kjente sannheten, men trodde Maria og Kyritsis var hennes foreldre.

Boka er svært nær i personskildringene, intenst trist når familiene skilles fordi sykdommen rammer, og optimistisk og varm når menneskene støtter og hjelper hverandre. Samtidig et lite stykke historiebeskrivelse fra tiden litt før og etter andre verdenskrig i Hellas og Kreta, med litt humoristiske beskrivelser av folket, kulturen og lynnet til de stolte, varme og impulsive innbyggerne på Kreta.

Veldig spennende i begynnelsen, men ble litt slitsom på slutten. Sandemo med sin gode fantasi burde brukt mer tid på redigering av bøkene. Men for all del, en kjempegod serie som jeg garantert kommer til å lese igjen!

Oppskrytt. Kom kun gjennom ved å droppe å lese alt om filosofene

”Hundreåringen som klatret ut av vinduet og forsvant” av Jonas Jonansson 26.08.12 Det er sikkert litt dumt å skrive om en bok jeg ennå ikke e r ferdig med. Men på den annen side, eller for å være mer nøyaktig; side 123, klarer jeg ikke å la være. Og da håper jeg at dere skjønner at jeg leser en helt utrolig bra bok. Hvis Erlend Loe skulle ha skrevet om verdenshistorien, flettet inn Brødrene Dal og Forrest Gump - ja da tror jeg den ville ha liknet på " Hunderåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant". Utrolig gode bilder, fantastiske "tilfeldigheter", som blir sydd sammen på en morsom og underfundig men svært så utmalende måte. Løp og kjøp.
Hundreåringen er en veldig fornøyelig humrebok, som passer til de fleste. Den begynner med at Allan Karlsson skal feire hundreårsdagen sin på gamlehjemmet med mye pump og prakt og ordføreren tilstede. Dette gidder ikke Allan å være med på, så han klatrer ut gjennom vinduet i tøflene sine og drar på en reise. På denne reisen klarer han å rote seg bort i noe kriminelt, og får både politiet og en motorsykkelbande etter seg - og det blir veldig spennende. Det som er like spennende er tilbakeblikkene i Allan sitt liv. Forfatteren, veksler mellom flukten og tilbakeblikkene, og klarer på en utrolig god måte å skrive Allan inn 1900 - tallets store historiske hendelser – og jeg humret meg gjennom hele boka. Passer for alle, og den burde bli brukt i historietimene på ungdomsskolen.