Lev ikke livet med håndbrekket på, det var Gustavs livsmotto; han løste bestandig kryssordene med kulepenn
Hukommelsen er ingen tilregnelig størrelse i et liv. Og det er den ikke av den enkle grunn at hukommelsen ikke setter sannheten høyest. Det er aldri sannhetskravet som avgjør om hukommelsen gjengir en hendelse korrekt eller ikke. Det er det egennytte som gjør. Hukommelsen er pragmatisk, den er lumsk og lur, men ikke på noen fiendlig eller eller ondskapsfull måte; tvert imot gjør den alt for å tilfredsstille sin vert. Noe skyver den ut i glemselens tomme intet, noe fordreier den til ugjenkjennelighet, noe misforstår den galant, noe, og dette noe er så godt som ingenting, husker den skarpt, klart og korrekt. Hva det er som huskes korrekt, se det er det aldri deg gitt å avgjøre.
Å holde henne i hånden var nesten ikke til å bære, jeg kjente hele tiden en trang til å trekke hånden til meg for å få slutt på denne uutholdelige lykken.
Hukommelsen er ingen tilregnelig størrelse i et liv. Og det er den ikke av den enkle grunn at hukommelsen ikke setter sannheten høyest. Det er aldri sannhetskravet som avgjør om hukommelsen gjengir en hendelse korrekt eller ikke. Det er det egennytten som gjør.
Verdens beste replikk skal aldri bli hørt av et menneskeøre; den fødtes i natten, og døde på grunn av manglede anledning.
Så var det boka om veilederen og studenten. Som også er boka om legen og broren. Eller er det broren? Og kanskje en bjørn? Og politiet. Men politiet er ikke så sentrale som de ofte bruker å være i kriminalromaner. For dette er en kriminalroman, og det er en psykologisk thriller, og folk blir drept. Boka har godt driv, er bra skrevet og er spennende. Anbefales!
Se meg Medusa, var en bok jeg fikk tips om. Jeg hadde aldri hørt om hverken boka eller forfatteren, Torkil Damhaug. Spennende med bøker og forfattere som man ikke har hørt om. Boka har jeg gitt terningskast 5. Den var spennende og det var krim på en litt ny måte.
En bok jeg anbefaler videre : ))
En fantastisk bok som gir grobunn for håp for traumatiserte barnesjeler! Jeg ble trist og imponert og rørt og glad og inspirert og ydmyk og myk som gele og og og og og . . . . .