Bokelskere.no

Det er en stund siden jeg leste den, men nøkkelen til slutten og en del annet i boka er merkenavn. Mener å huske at eieren av en Toyota LandCruiser var vesentlig på slutten.

Mats Eklund läser för mig den svenska översättningen Svarthuset som strömmande ljudbok. Vilken tragisk, välskriven och överraskande bok! Har direkt börjat på fortsättningen Lewismannen.
Miljön är fantastiskt beskriven och jag som varit på andra öar i närheten vet hur det kan blåsa och hur regnet kommer vågrätt. Att vinden ligger på så att du gott kan luta dig mot den. I denna vindpinade miljö sker det saker nu och för tjugo år sedan och allt flätas samman till ett intrikat finmaskigt nät där den onde inte alltid är ond och den bäste inte alltid är så bra...

Tre år senare läser jag om detta mästerverk av en bok och jag tackar mitt dåliga minne att jag inte kan minnas hur det hela hänger ihop i detta mästerverk av en bok som jag hoppas att människor som normalt inte befattar sig med deckare kan läsa då det lika gärna kunde kallas för spänningsroman eller någon annan ofarlig etikett för deckarallergikern. Mina tårar rinner för det är mindre än fem minuter sedan som Mats Eklunds djupa stämma avslutade den fängslande berättelsen.

Kan bara önska att boken blir läst av många många människor och om inte Peter May redan har fått en massa priser för sitt författarskap är det på tiden att så sker. Nu ska jag börja lyssna på nästa bok; Lewismannen.

For et driv og for et språk. Men det blir i overkant mørkt til tider synes jeg. Døden lurer seg inn i omtrent alle avsnitt, og det groteske, kroppslige og dyriske ligger der og og gjør historien sanselig på en litt ubehagelig måte. Men det funker likevel! Jeg liker også at mange av setningene flyter av gårde i høyt tempo og ender lyrisk.

Jeg har tatt en pause fra å lese krimbøker. Nordic noir har blitt for likt og det har blitt en slags konkurranse om hvem som kan være mest makaber, om hvem som har en politimann med mest mulig fæl fortid/bagasje. Begge deler er greit, men det går ofte på bekostning av fortellingen. Å lese for meg er å ta del i en historie.

Likevel lot jeg meg friste til å lese Helbrederen. Historiens dystopitrekk overtalte meg.

I Finland i en nær framtid er verden som vi kjenner den i ferd med å gå i oppløsning. Ekstremvær har gjort store deler av jorda ubeboelig.
Helsinki har blitt en lovløs storby. Kaos, kriminalitet og kynisme preger livene til byens innbyggere. Bygninger i ruiner. Tusenvis av flyktninger lever på gata. Det evige regnet.

Poeten Tapani Lethinen leter etter sin kone Johanna. Han har ikke hørt fra henne på over 24 timer. Johanna er journalist og på oppdrag for å lete etter Helbrederen. Helbrederen er en seriemorder. Han straffer de han mener er ansvarlige for de økonomiske og klimatiske problemene. Har Johanna funnet ham? Lever hun fortsatt?

Politiet mangler ressurser så Tapani legger ut på jakt. Både for å finne Johanna og for å få svarene på hvem Helbrederen er. Taxisjåføren Hamid er en bra medhjelper og sidekick. For Tapani er alt håpløst. Hamid ser håp for framtida.

Fortid og nåtid veves sammen. Tapani oppsøker Johannas arbeidssted og venner. Hemmeligheter avsløres og de gnagende tankene om man kan stole på sine nærmeste øker for hver person han snakker med.
Slutten stiller spørsmål og tvang meg til å tenke.

Håpet og kjærligheten lyser glimtvis igjennom det dystre og dramatiske.
Historien er fortalt i førsteperson og det gjør den til tider vel fortellende i stilen. En sivilisasjons sammenbrudd skildres grått og grusomt. Humoren er mørk.

Helbrederen er en god "sakte" spenningsroman med tankevekkende tema.

Historien har en moralsk nerve det er umulig å ikke bli påvirket av. Vissheten om at i deler av verden lever mennesker i en hverdag lik den som er beskrevet i boka er deprimerende. Gjør vi nok for at våre barn skal unngå en verden i kaos?

Henry Hayden (44) er en heldig mann, en mann som har alt. Han har en forfatterkarriere, har blitt en litterær kjendis og han lever godt med nok penger og et digert hus. I tillegg har han både en kone og en elskerinne. Som begge elsker han.
Sola skinner konstant.

Helt til elskerinnen blir gravid. Da han prøver å rydde opp floker han det til. Han gjør tabber.

Når politiet, en barndomsbekjent og en sjalu sekretær blander seg inn i hans forviklinger øker angsten hans for å bli avslørt. For er livet til Henry slik det ser ut til? Hvem skrev egentlig de berømte bøkene i hans navn? Og er Henry kun den milde og makelige gentlemannen som han gir inntrykk av å være?

Legg til en kranglete mår, en deprimert fiskehandler og en kjærlighetssyk forlegger- og du har en fiffig skrøne om en sjarmerende lurendreier. Romanen har flere finurlige karakterer og hendelser. Det er også med et par litt mer spesielle, spennende og surrealistiske scener som jeg koste meg med.

Jeg liker språket i Sannheten og andre løgner. Arango har en behagelig gammelmodig skrivestil og en lun humor. I tillegg er det en fortelling om å skrive, om å ordlegge seg og om å skape sin egen historie.

Sannheten og andre løgner er en perfekt bok for en kveld med pledd, te og stearinlys. Jeg garanterer for et par gode timer.

Boka ble til tider vel mye manus til en film. Alle scener viser oss hvor personene står i rommet og i forhold til hverandre, vi bli fortalt hva de har på seg til enhver tid. Osv. Det ble litt irriterende. Det ryktes om en adapsjon (av folkene bak The Road) - og det kan bli spennende.

At Arango nevner Både Borges, Pessoa, Kafkas George Samsa og tegneserien Iznogood er sånt som gleder en boknerd som meg.

Ja, man blir imponert over denne lille, sta og sterke jenta og alle hennes opplevelser, tanker og følelser. At hun byr så mye på seg selv.
Jeg har nettopp lest den siste boka hennes også, Et friluftsliv, der selvsagt denne turen til Antarktis også er med, men i en litt kortere versjon.

Hun er ei lita jente. Men så sta og sterk. Har kjent så mange råsterke naturkrefter på kroppen. Hun har levd ut så mange av drømmene sine. Kjent den deilige rusen ved å få oppleve drømmene sine i virkeligheten. Har tatt de tøffeste turene i verden. Vært redd. Nesten satt seg fast i et svart, vått, iskaldt hull i skruisen på vei til Nordpolen. Slitt seg over knalltøffe kontinenter. Klatret opp i de høyeste fjellene i verden, og har nådd mange topper. Selv om ikke det å nå toppene alltid var det viktigste, men selve turen. Det å være midt i de store drømmene etter nitid planlegging og forberedelser.
Hun mistet sin kjære Rolf på K2 i 2008. Hun beskriver sorgbearbeidelsen godt, - og jobben med å komme tilbake til et meningsfullt liv etter ulykken.

Cecilie byr på seg selv. Å følge hennes turer og opplevelser i denne boka, hennes beskrivelser kan nesten få meg til å kjenne på min egen kropp hvor strabasiøst det er mens jeg leser. Jeg er imponert over hvor sterk og liten hun er, midt i det store, veldige, voldsomme naturbildet.

Hun har vokst. Nå går hun videre, i et annet liv. Toppene i verden er ikke så viktige lenger. Hun lever ut nye drømmer.

Joda, dette er en lesverdig bok med mange flotte bilder, om livet til ei modig og flott og sterk lita jente.

Flott skrevet, Anita Ness, om ei flott bok av Cecilie Skog. Fantastiske bilder og beskrivelser av slitet, gnagsårene, sulten, tankene, samarbeidet, naturopplevelsene, - og ikke minst GLEDEN ved å oppleve Antarktis. Dette iskalde, nådeløse kontinentet du ikke reiser til uten å være meget godt forberedt og utrustet til på forhånd.
Ja, vi tåler mer og kan strekke oss mer enn vi tror.
Anbefales!

Det var mye spenning i denne - god krim-debut, jeg liker spesielt at krim-bøker har en liten bakgrunns-historie fra virkeligheten. Har omtalt den i Reading Randi

Hvert år er det titusener, om ikke hundretusener, av flyktninger som prøver å komme seg inn i Europa. Noen via landeveien, innesperret i kontainere eller bagasjerom. En brøkdel har stjålne eller falske dokumenter og nerver av stål (godt støttet av desperasjon) og kommer til Europa via lufta. Men de fleste flyktningene, entrer Europa gjennom Italia og Spania.

Det er sjeldent at vi hører om disse. Deres lidelse og historie er på ytterkanten av vår oppmerksomhets-og interessefelt. Utfordringene, både de juridiske og de humanitære, som er knyttet til dem er såpass skjult bak lag på lag med grenser og byråkratiske og diplomatiske forhandlinger, at de fleste ikke gidder å begi seg ut i den labrynten.

Siden jeg selv var flyktning da jeg kom til Norge for over fjorten år siden, og ettersom jeg har jobbet med flyktningsfeltet i mange år, har jeg en større forståelse for mennesker som immigrerer fra nød og krig, eller på grunn av uheldige økonomiske omstendigheter.

Likevel blir jeg stadig målløs av desperasjonen og styrken til de mange som reiser tusenvis av mil.Via ørken og golde landsskap; over farlige farvann og over eller gjennom piggtråd; forbi kystvaktbåter og noen ganger væpnede lokale som er lei av fremmede ansikter som skyller over deres land i hundrevis eller tusenvis hvert eneste år. Fremmede som er på jakt etter et forespeilt forfjettet land.

"Eldorado" handler om disse menneskene. Når han ikke sitter og samtaler med sin gode venn, den forhenværende ingeniøren Angelo i Catania, kommanderer Salvatore Piracci en fregatt som har som oppgave å bevokte kysten av Lampedusa mot hordene som prøver å komme inn til Europa gjennom dette Sør-italienske paradiset.

En dag blir han oppsøkt i Catania av en kvinne som var en av passasjerene på en av disse båtene. Hun forteller han om sin skjebne, og spesielt om en tragisk hendelse underveis som nå tvinger henne til å reise tilbake til Lebanon for å gjøre opp et regnskap.

Besøket avtvinger ikke bare Piracci tjenesten kvinnen ber han om, men får ham også til å revurdere hva hans jobb egentlig er, og hva det gjør med både han og skjebnene til menneskene han arresterer.

"Eldorado" er fantastisk finstemt bok som glir fremover jevnt og trutt. Lokalitetene er fint tegnet. Karakterene er sympatiske og få. Dilemmaene de sliter med berører, og leseren kan ikke unngå å bry seg om deres skjebne.

Den prisbelønte franske dramatikeren og forfatteren Laurent Gaudé har her ikke bare greid å skrive om en substansiv bok om et aktuelt tema, men han har også greid å skrive på en så enkelt og likefrem måte at det er en ren nytelse. Mindre talentfulle forfattere ville ha dvasket i elendigheten, og sannsynligvis produsert en bok uten noen store nyanser.

Heldigvis er ikke Gaudé en slik forfatter.

"Eldorado" er en varm og god bok.

Les den!

Tittel: Eldorado
Utgitt: 2014
Forlag: Bazar forlag
Sider: 221

Terningkast: 5

Alle utlendinger har lukka gardiner: Litt usikker på hva jeg skal trille for denne boka, men ender på en 6'er. Trolig en bok som vil få alt fra 1 til 6 - avhengig av hvem som leser. Den er annerledes, original - hele boka er skrevet på kebab-norsk - og det er en bok som virkelig evner å fortelle noe om livet. Livet den forteller om, er oppvekst på Romsås, i et multikulturelt miljø, sett gjennom øynene til chilenske Mariana. Litt slitsomt med denne ytterst tvilsomme setningsoppbygningen og grammatikken i begynnelsen, men man kommer inn i det. Kapitlene er korte, oftest en side, noen ganger bare noen linjer. Jeg-personen forteller om situasjoner på skolen, hjemme og på Joker'n som er "spot on", og som illustrerer kuriositeter og motsetninger ved denne mix-kulturen. Som at jeg-personen; kristne, chilenske Mariana slenger om seg med "hvis Allah vil", og "Allah, han eier ikke skam"-uttrykk, at faren hennes vil stemme Fremskrittspartiet for å få ut alle utlendingene. Jeg ler sjelden høyt når jeg leser, men her måtte jeg humre flere ganger. Denne boka er verdt å lese!

Kjempebra bok! Trodde kanskje jeg hadde fått min dose sørstatsromaner, men denne er annerledes. Begynner i gemyttelig Barnepiken-stemning, men utvikler seg til å bli en voldsom beskrivelse av orkanen i Florida i 1935. Sentralt er kritikken av myndighetenes svik mot krigsveteranene etter første verdenskrig - som ikke fikk sin bonus, og hvis sikkerhet ikke ble ivaretatt under orkanen. På amerikansk manér blir vi godt kjent med en rekke personer, og deres hverdagsproblemer, før vi følger dem gjennom orkanen. Anbefales!

Denne skal jeg prøve å lese. Setter alltid pris på tips om forfattere og bøker som ikke får den publisiteten de fortjener.

Takk for en knakende god omtale! Jeg har lest noen av Askildsens bøker og skjønner at denne må jeg lese med tid og stunder!

Oppsummeres som et greit forsøk, men en stor skuffelse. Synes Bayer er hakket mer spennende enn Singsaker. Vi får vente og se. Har vært så heldig å snakke med Brekke er par ganger, fin fyr og han har nok lagt en plan om maks ti Singsakerbøker.

Kjære Linnéa.

Jeg leste boken din i to jafs (jeg var nødt til å sove). Du skriver så fint om noe så vanskelig; om det å komme seg ut av en forferdelig sykdom og å se livet med nye øyne. Jeg får vondt av selvmordsbrevet ditt, jeg ler av brevene til Natreen-produsentene og jeg smiler stort av brevet ditt til Sondre. Du setter ord på så mange følelser som alt for få vet hvordan det er å føle, og du gjør det på en veldig interessant måte. Du skriver de brevene som vi andre bare tenker, eventuelt skriver og senere gjemmer bort under senga i en utskrevet notatbok. Du er ikke alene om å tenke alle disse tankene. Du er ikke den første til å skrive om spiseforstyrrelser og selvmordstanker, men det er innmari fint å lese om det allikvel. Det er fint å vite at det du skriver er sant, at alle de vonde følelsene er ekte, at de kommer fra en som faktisk vet hvor vondt alt sammen kan være. De som aldri selv har opplevd smerten, er ikke like flinke til å sette ord på det.

Jeg har sett at det har vært litt diskusjoner om boken din faktisk kan kalles en roman eller ikke. Og kanskje kan den ikke det. Men roman eller ikke - jeg lurer veldig på hva du skal skrive neste gang.
Din første bok, Evig søndag, var en dagbok. Dette er en bok med brev til alle du er glad i - og de du ikke er fullt så glad i. Jeg mener å huske og ha lest et sted at du ikke vet hvordan du skal kunne skrive en fiktiv fortelling - hvordan noen kan ha tålmodighet og fantasi nok. Kanskje jeg bare husker feil, men det får meg til å lure på hva din neste bok skal handle om. Jeg tror du har fått sagt det meste som er verdt og sies om temaet. Det betyr imidlertid ikke at jeg ikke ville ha lest din tredje bok - for det ville jeg selvfølgelig ha gjort. For å være ærlig, trodde jeg ikke at det noen gang ville komme en bok nummer 2, men der tok jeg altså feil.

Boken er i alle fall fantastisk.

Siden bokomtalene forsvinner så fort, vil jeg bare gjøre oppmerksom på at jeg har skrevet en omtale om Alf van der Hagens biografi om Kjell Askildsen. Du finner den her. En meget god bok - som jeg anbefaler på det varmeste (all min ambivalens til forfatterbiografier til tross...)

Hoda vokser opp med to eldre brødre på vertshuset Tree of Life i Giza, med pyramidene som nærmeste nabo. På vertshuset tar de imot vestlige turister, mens de selv lever som muslimer med et strengt familieliv. Hodas to brødre flytter etter hvert ut for å studere, og det blir snart på tide å få Hoda gift. Hodas far, Mo, hyrer inn to jenter som skal hjelpe til i huset, og det får uante konsekvenser for familien.

Dette er første bok i en trilogi, og jeg gleder meg allerede til å lese mer om Hoda.

En fantastisk roman om de spedalske på St. Jørgens