Bokelskere.no

Romanen kunne like gjerne hatt tittelen «Sviket mot Esme Lennox» eller «Hvem sviktet Esme Lennox?» og svaret på det er: Alle sviktet Esme Lennox; moren, faren, søsteren Kitty, bestemoren, samfunnet.. Med et unntak: slektningen Iris Lochardt.Og det var etter at Esme hadde vært innesperret på asyl i over 60 år. Og hvorfor var hun innesperret - det er det vi får vite i denne romanen. Jeg likte romanen og har konkrete planer om å lese Hånden som først holdt minMer kan du lese i dette innlegget på bloggen min

Vi sier jo "å brekke seg" (å spy, kaste opp) på norsk også. Ganske naturlig hvis "brekk" får betydningen "oppkast"...

"Doktor Fredrikis kabinett", Jørgen Brekke.
'Ingen kan skjule lykke, sorg, hat, tvil, ja, men ikke lykke'
På min evige søken etter gode setninger i bøkene jeg leser, var dette den beste i denne boka. At jeg likevel fullførte, er pga jeg liker å lese historier fra min egen by, mitt eget nabolag. Brekke er en ålreit fyr, jeg har lest de tre forrige bøkene, så jeg gledet meg til denne, hvis handling er lagt til ei uke på slutten av 1700-tallet, med godgutten Nils Bayer som politimester. Bortsett fra den setninga, var det Nils sine samtaler med en Mr. Engel, som kan være Thomas Angel, om litteratur som var mest spennende. Riktignok hevet boka seg ca halvveis, med en avsluttning som på en måte ble en litt morsom farse.
Bedre lykke neste gang til Jørgen Brekke. Hans bok nummer to er hans beste. Dette bar preg av hastverk. Noen sider var så fulle av han. Så mange setninger begynte med han, at jeg ble forstyrret og begynte å telle.

Jeg har bestilt den på bibilioteket. Venter i spenning. Har lest omtrent alle hans bøker å liker den litt enkle, morsomme krimmen.

Norsk mester i kombinasjonen reiselitteratur, historie og fakta.

Bare å glede seg....

Under lesingen av de første sidene tenkte jeg Kjedelig! Kjerringlitteratur! - men så smøg historien seg under huden på meg - og jeg la ikke boka fra meg før jeg hadde lest den ferdig. Og jeg gråt. Hulkende. Ikke fordi jeg var trist, men glad. Det gir kanskje ingen mening, men det er noe med fortellingen som vekker de mjuke emosjonene.

A.J. Fikry, enkemann og bokhandler ser ikke lenger hensikten med noe. Helt til toårige Maya blir en del av livet hans. Og så dukker det opp en irriterende selger.
Det blir kjærlighet og krøll i sjarmerende forviklinger. Koselig!

Utdrag: He wants to laugh out loud or punch a wall. He feels drunk or at least carbonated. Insane. At first, he thinks this is happiness, but then he determines it's love.Fucking love, he thinks. What a bother. It's completely gotten in the way of his plan to drink himself to death, to drive his business to ruin. The most annoying thing about it is that once a person gives a shit about one thing, he finds he has to start giving a shit about everything.

Jeg frydet meg over boka, men usikker på om jeg LIKER den. I flere år drev jeg en bokkafe og ved lesingen falt jeg inn i luktene og lydene ved å leve daglig med bøker. Det sanselige ved en bokhandel synes jeg er godt beskrevet. Men for meg ble fortellingen for overfladisk og manglet dybde. Den virker noe kalkulert. For til tross for at denne boka fikk meg til å gråte er jeg en hard og krevende bokleser. Men det er sommer og noen ganger er kjerringlitteratur akkurat det en trenger for å la emosjonene flomme.

Jeg er en boknerd og elsker referanser til bøker og forfattere. Her får vi bl.a David Foster Wallace, Alice Munro, The Book Thief, Edgar Allen Poe og True Blood serien i en skjønn mix.

Utdrag: We are not quite novels. We are not quite short stories. In the end, we are collected works.

Helt enig med deg, fantastisk spennende! Liker også hovedpersonene godt. Synes tysteren var kjempebra, skyggerom litt skuffende og hevneren er den beste av dem alle Stoor fan av Fjell og gleder meg til å følge han videre!Annbefales virkelig:-)

Tja, hva skal jeg si...? Jeg er langt i fra ferdig med denne boka. Jeg har brukt over en uke på å¨komme til side 60. Jeg sliter med denne! Er det noe som helst vits i å forsette? Kommer den til å ta seg opp? Vanligvis sluker jeg bøker, men nå tar jeg meg i å ikke huske hva jeg leste på forrige side. Kan den virkelig være så håpløs? Burde jeg gi den en sjanse??

Når bøkene til Ørstavik fenger meg, gjør de det til gangs. Hva ere det? Språket, ja. Troverdigheten , ja. Evnen til å skape gjenkjennelse og utvikling av eget sjeleliv. Sjeleliv i all denne eksplisitte selen. Ja, fordi det er det romanen på et plan dreier seg om for meg. Ulikheter mellom mennesker.

Gjensyn med litt smusslitteratur fra hytte-bokhylla.

En utrolig sterk bok - troverdig og opprørende fra innvandrermiljø i Danmark. Har aldri lest noe lignende og dette er dikt - fortellende historier i diktform kan en heller si. Anbefales.!

Dette er en vakker bok, og filosoferingene rundt livets store spørsmål stopper ikke opp handlingen, eller bremser på spenningen, siden boken ikke kan kalles spennende i den forstand. Den er medrivende og lettlest, og jeg ville hele tiden vite hva som skjedde rundt neste sving. Dette er en beretning sett fra offerets side, fortellerstemmen har vært blant sine medmennesker, opplevd det samme som dem og delt deres sorger. Jeg likte veldig godt måten boken er skrevet på og jeg anbefaler gjerne boken videre. (Gå gjerne innom bloggen hvis du vil sa alt jeg skrev om denne boken)

Veldig godt skrevet!! Er så og si helt enig med deg.

Bjørn Beltø får en nøkkel og et brev fra kollegaen sin, Victoria. Hun ligger for døden, og trygler Bjørn om hjelp.I brevet står at han kommer til å få en beskjeden som gjør at han skal skjønne hva han skal med nøkkelen. Hvis noen skal komme til bunns i mysteriet, må det være deg.

Kort tid etter blir Victorias mann og sønn overfalt i sitt eget hjem av ukjente gjerningsmenn – kan det ha noe å gjøre med hemmeligheten Victoria ønsker at Bjørn skal finne ut av? Og henger det sammen med den forsvinne arkeologen Moshe Mendelssohn, som forsvant etter å ha funnet en oldtidsgrav i Kapernaum. En grav som de militære overtar og forsegler?

Sammen med Mendelssohns datter setter Bjørn Beltø i gang med å løse mysteriet.

Jeg liker det jeg, jeg liker det virkelig! Bøkene til Tom Egeland er eventyr, for all del – oppdiktet og funnet på. Men med nok virkelighet i seg at man kan lure på om det ikke er på den måten han beskriver likevel. Hvorfor ikke? Det er tross alt mer logisk enn den historien vi har blitt fortalt om Jesus og Gud og jomfru Maria, eller?

Egeland skriver drivende, lett og humoristisk. Med små underfundige tankesprang fra herr Beltø som jeg bare må le av… Han er en underlig type, Beltø, men en type jeg liker godt! Jeg tror det er Bjørn Beltø og Egelands underholdende måte å skrive på som gjør at jeg liker bøkene hans så godt. Bøker med denne type tema finnes det mange av, og det er veldig få av dem jeg kan si at jeg liker – det blir for likt, for teorietisk eller for «far out» – men Egeland holder seg akkurat innenfor det troverdige (altså, denne lille kimen at troverdighet da), tar med akkurat passe mengder teori til at leseren forstår hva som ligger bak, men uten å miste tråden av kjedsommelighet.

Så jeg er veldig godt fornøyd med Den 13. disippel – og jeg storkoste meg mens jeg leste den.

[Dette er en fantastisk bok! Intet mindre.... Den grep meg hardt rundt hjerterota og holdt fast. Flyktningestrømmen fra Afrika til Europa består ikke bare av mennesker som drømmer om en vei til et mer lukrativt liv, her er det mange skjebner. Fattigdom, savn, håp og drømmer i skjønn forening. Skal en tro forlaget, er denne strømmen av båtflyktninger økende, ikke bare et svakt minne fra min barndoms nyhetssendinger. For, jeg synes ikke vi hører så ofte om det nå, som på 80-tallet.

Kaptein Piracci går i denne historien gjennom en personlig forvandling av de sjeldne. Han er på bunnen et godt menneske, men har i hele sitt liv jobbet med å avskjære flyktninger som kommer sjøveien fra Afrika til Italia. Et møte med en dame som ankom to år tidligere får ham til å tenke over hva det egentlig er han driver med.
Den andre historien er den til Suleiman, som er en av de som vil flykte til Europa. Denne historien er full av små overraskelser, mye blir sagt med få ord, og og selv om settingen er uendelig fattigdom, skjer det noe stort i møte mellom mennesker.

Dette er en av de få bøkene hvor jeg dagen etter jeg har avsluttet den, tenker at dette er en bok jeg må lese på nytt om ikke lenge. En liten diamant med mange fasetter, som med et elegant grep samles til et hele. Anbefales på det sterkeste!]1

Har nå lest "Løgnenes Konge, Ved Elven, Brødrene fra Iron House og nå; Det siste barnet.
Jeg liker måten J.H skriver på. Den litt poetisk "drømmende" stilen står ofte i skarp kontrast til en grufulle virkelighet, noe som ofte forsterker inntrykkende. Og grufullt er det, i det meste av Harts skriverier. Man kan også fort enes om en del fellestrekk i alle hans fortellinger: Det handler ofte om familier og nærmiljøet, stolthet, grådighet og skam.
Likevel forteller bøkene hans svært forskjellige historier og alle er, etter min mening, gripende og veldig spennende.
Jeg er ikke helt sikker på hvilken jeg liker best. Muligens "Brødrene fra Iron House", som jeg leste først. "The first cut is the deepest?"
På mange vis er likevel Det siste barnet like god og vel så spennende. Den er bare litt mer stillferdig, krypende og nokså forunderlig. Jeg er en enkel sjel og ble virkelig revet med!

Ser at enkelte omtaler denne boka med tunge negative superlativer. Da henger de seg nok opp enkelte "detaljer" i boka som med en viss rett kan sies å være noe søkte og mindre troverdige.
Som at en 13 åring et helt år farter rundt i distriktet i mors bil på nettene, og rekker å registrere en hel haug med potensielle sex-forbrytere i sin jakt på sin forsvunne søster og gjerningsmann.
Og de typiske John Hart- klisjeaktige hovedpersonene kommer vi ikke utenom: Kvinnen i historien er det vakreste verden har sett og politiets hovedskikkelse(r) er enten drittsekker, men gode på bunnen, eller selvutslettende idealister.
Jeg har ingen problemer med å skyve dette litt til side og heller konsentrere meg om bokas mystikk, uløste gåter og de stadig nye og uforutsigbare vendingene i historien.
Spennende så det holder til siste side.
Jeg er klar for neste, så finn fram pennen er du snill, John.

Noen av scenene i romanen er som å stikke nesen over tuten til salmiakkflaska - en kjenner behov for å trekke seg tilbake for å få igjen pusten.Jeg kan slutte meg til Pål Gerhard Olsen som avslutter sin anmeldelse (Aftenposten) med at romanen er:en gnistrende fortalt hevnsaga som strekke seg fra slummen i Buenos Aires til de snødekte Andesfjellene, og så langt unna uforpliktende kosekrim ved peisen som det er mulig å komme. " Link til et innlegg på bloggen min der jeg skriver om min leseopplevelse mv.

Noen tanker jeg postet på facebook i dag etter å ha smakt litt på tittelen til denne boka:

Uperfekt

"Hn tror hn er perfekt" sier vi.
"Jeg er glad jeg ikke tror jeg er perfekt" sier vi.

Men når skal vi tørre å vise hverandre
At vi ikke er perfekte og at vi ikke har det perfekte liv?

Hver eneste dag leser vi om hverandres perfekte liv
På facebook...
Hvor flinke alle er med trening, hus, kjæreste, barn og
Hvor sosiale alle er.
Vi har det så travelt, men vi er så lykkelige.

Likevel lar vi oss lure av reklamen,
Og kjøper mer og mer.
Fordi vi fortjener det
Fordi de nye moteklærene vil få oss til å
Se freshe og mye bedre ut.
Vi kjøper interiørting så huset vårt skal se bra ut,
Og vi må jo selvfølgelig ha de nyeste duppedittene,
For å følge med i tiden.

"Selfie" har blitt årets nye ord,
Nettopp fordi vi må vise hverandre hvor perfeke
Vi er.

Da vi prater med hverandre,
Og vi poster ting på facebook,
Er vi så travle og sosiale.
Det er så mye vi må rekke
Å gjøre, og så mange folk
Vi må rekke å treffe.

Likevel oppgir 1 av 3 ungdommer
Mellom 15 og 20 år
At de er ensomme.

Og til tross for at vi har det så bra,
Og har så mange rundt oss,
Er det flere hundre som lykkes med
Å ta livet av seg i Norge.
Hvert eneste år.
Det er mange fler enn både de som dør
I trafikken og de som blir drept, tilsammen.

Men vi nyyyyyter livets gode dager...

De siste årene har det vært mye mer fokus på psykisk helse,
Stadig flere står frem,
Men likevel er tabuet stort.

Har vi alle da så perfekt liv?
Vi syns de som står frem er tøffe,
Som tør å vise at de er sårbare,
Likevel er det så få som gjør det.

Hvordan ville DU reagert hvis du så statuser som
"Jeg er så ensom og alene"
"I kveld har jeg spist og kastet opp for å slippe unna vonde tanker"
"I dag har jeg kuttet meg" eller
"Jeg er innlagt på psykiatrisk for jeg vet ikke om jeg orker å leve lenger"??

Er det ikke på tide at vi tør og være litt mer åpne og ærlige med hverandre?
Vise hverandre sannheten,
At vi hverken er perfekte eller har det perfekte liv.
Vi er alle uperfekte.

Det er så utrolig mange som sliter hver eneste dag!
Ensomme, alene og tror de er helt alene om å ha det sånn.

En sykdom skal ikke trenge å være synlig
For at vi skal kunne være åpne og direkte
Og bry oss om hverandre.

Ta vare på og vis at du bryr deg
Om de du ønsker å ha i livet ditt!
En bitteliten handling, for deg,
Kan bety så veldig mye for mottakeren...

SINT FENGSLENDE RØRENDE PROVOSERENDE POESI