Bokelskere.no

En sjeldent god bok. Kort mellom latter og gråt. Åpen historie om å vokse opp med en varm og raus far, som også tar mye plass. Men også en historie om å miste noen før tiden -gjennom Alzheimer. Trist, morsom, ærlig og ekte. Anbefales!

Lenge siden jeg har lest denne nå, men fant notatene, fikk repetert den og gitt den en liten omtale i dag - den ble enda bedre ved andre gangs lytting. Mulig hun legger litt mye opp i dagen - men her er det mangt og mye til ettertanke ja - og velskrevet er den.
Min omtale

Takk for en god leseopplevelse. Spennende og vakkert språk. Liker veldig godt de korte kjappe avsnittene,vekslingen mellom de forskjellige trådene. Men lurte meg ikke,fikk tidlig mistanke til Iselinn/Inga-Lill/Beatrice

Hovedpersonen i boken "Kevin", forteller troverdig og tilsynelatende oppriktig om sin oppvekst, frem til i dag som voksen. Boken setter følelser i sving, og gir et viktig innblikk både i hvordan han har hatt det med seg selv, og i forhold til/med andre, både før og etter. Han virker svært reflektert, og refleksjonene hans i denne boken henger med leseren i ettertid. Dette er en viktig bok, som mange burde lese. Ved å ta med seg "Kevin"s følelser, erfaringer og bidrag videre - tror jeg man får en bredere forståelse av flere og viktige psykologiske tema. Kanskje en dag det er du som å si fra?
Jeg anbefaler denne boken sterkt, spesielt til foreldre (også fedre!), samt lærere, barnevernsansatte, helsesøstre - og alle andre.. :-)

Vakkert, forførende og grusomt fra Gert Nygårdshaug. "Eclipse i mai" har et vakkert litterært språk, samtidig som det er lett tilgjengelig. To parallelle historier fortelles: den ene om litteraturelskeren, oversetteren og leiemorderen Gudolv Gudvolden, og den andre om Haydir Temir, matematikklærer og soldat i den tyrkiske hæren - og om hvordan disse historiene nærmer seg med lette sommerfuglvingeslag. Les mer om denne og andre bokomtaler på bloggen min Bjørnebok (Bloggnorge har dessverre hatt en del tekniske problemer i det siste, men har lovet at det skal ordnes med det første). Boka utgis først senere i høst.

Dette var første gang jeg leste noe av Jørgen Jæger -men definitivt ikke siste!
En velskrevet bok, med en solid og spennende historie. Satt med høy puls fra første til siste side. Jæger vet å holde spenningen gjennom hele boken, ved å la brikkene falle på plass i akkurat passe tempo. Tror kanskje jeg har fått en ny krimfavoritt...
Anbefales på det sterkeste til alle andre krimelskere der ute!

Glitrende lest på engelsk også, flott effekt med tre ulike skuespillere.

Leste denne i dag, synes den var hakket bedre enn Ned til hundene. Terningkast 4 fra meg også

Slipp hold er en veldig intens leseopplevelse og en medrivende bok om et fascinerende miljø. August tilhører nemlig et såkalt body suspension-miljø. Det vil si mennesker som fester kroker i huden og lar seg heise opp etter dem, omringet av personer som passer på sikkerheten, bare så det er sagt. Om jeg ikke akkurat fikk lyst til å prøve det selv, var det veldig spesielt og interessant å lese om opplevelsen av det. For Mari fungerer det frigjørende. For selv om det kan virke som om Mari blir reddet ut av et destruktivt forhold ved å hoppe inn i et nytt forhold, er det mer komplekst enn som så. Det er heller Mari som gjennom suspension finner en måte å være seg selv på, og ikke minst alene med seg selv, i en slags meditativ tilstand. Men når det er sagt er forelskelsen i August noe av det mest genuine jeg har lest, det kilte godt i magen. Forholdet til Torger er også veldig godt skildret. Det er tydelig at han er manipulerende, men det er likevel så diskret at det er lett å forstå at den skjeve balansen i forholdet opprettholdes.

Slipp hold er rett og slett en veldig god ungdomsroman som passer for litt eldre ungdom og voksne. Heidi Sævareid lykkes i å skape en troverdig og kompleks hovedperson. Samtidig tar hun opp mange interessante problemstillinger som destruktive forhold, at det finnes ulike måter å finne roen med seg selv på, forelskelse og digital overvåking. Foreløpig vil jeg nok si at dette er den beste norske 2015-boken jeg har lest.

Først publisert på bloggen Så rart.

Det er hett som i en bakerovn i Heron Key, Florida. Året er 1935, og det forberedes til fjerde juli-fest. På overflaten ser alt perfekt ut, men det syder og koker under lokket. Festen skal, som vanlig, holdes på stranden, og svarte og hvite har hver sin side å feste på. Problemet er krigsveteranene som holder til i en leir i nærheten. De fleste avskyr dem, men Missy har sin kjære Henry i leiren og håper på at han skal komme på festen.
Da en hvit kvinne blir funnet stygt skadet i etterkant, blir Henry mistenkt. Samtidig er en kraftig storm på vei, og innbyggerne må ta avgjørende valg i stormens øye.
En uhyre interessant og engasjerende bok som er basert på historiske hendelser.

"What I mean to say is, the more you remember, the more you’ve lost."

Noe av det jeg synes er interessant med dystopier, er å lese forfatternes ulike versjoner av hvordan de ser for seg at en verden etter en katastrofe vil være. Ofte handler en dystopi om overlevelse, ofte med superhelter eller ungdommer som må tåle farlige prøvelser.

Emily St. John Mandel fokuserer på, i romanen Station eleven på temaer som å velge mellom å huske og om å fortrenge, om å bevare sin menneskelighet i en tøff verden og om å finne sin egen frihet. Boken beskriver viktigheten av å bevare kunst og skriftspråket som et middel for å kommunisere og for å kjenne samhørighet.

"But what made it bearable were the friendships, of course, the camaraderie and the music and the Shakespeare, the moments of transcendent beauty and joy when it didn't matter who'd used the last of the rosin on their bow or who anyone had slept with, although someone—probably Sayid—had written "Sartre: Hell is other people" in pen inside one of the caravans and someone else had scratched out "other people" and substituted "flutes."

Romanen viser fragmenter av livet før og etter influensaen - The Georgia Flu - som tok livet av over 99 prosent av verdens befolkning. En omreisende teatertrupp som kun fremfører Shakespeare, fine Star Trek sitater, en avdød skuespiller, tegneserien Station eleven, et Museum of Civilization og en gal pastor veves sammen til en flott helhet.

"There was the flu that exploded like a neutron bomb over the surface of the earth and the shock of the collapse that followed, the first unspeakable years when everyone was traveling, before everyone caught on that there was no place they could walk to where life continued as it had before and settled wherever they could, clustered close together for safety in truck stops and former restaurants and old motels."

Station eleven er en dystopi som er stille i uttrykket. Historien er elegant og litterær i språket. De dystopiske elementene kan virke mer som et virkemiddel for å formidle at kunnskap og kunst vinner over ignoranse og den umenneskelige volden.

Jeg hadde en god leseopplevelse og jeg håper at Station eleven skal bli filmatisert. Boken er ikke perfekt, for noen av figurene er for like og historien er noe saktegående. Den er langt unna bøkene til Atwood, Cronin eller favoritter som The Road av McCarthy, men den har mange fine passasjer og tanker.
Hovedpersonen Kirsten husker jeg fortsatt. Det er noe spesielt med de tøffe og sårbare jentene i litteraturen som fenger meg. Denne boka kommer jeg til å lese om igjen.

"She was thinking about the way she’d always taken for granted that the world had certain people in it, either central to her days or unseen and infrequently thought of. How without any one of these people the world is a subtly but unmistakably altered place, the dial turned just one or two degrees."

Leste hennes "Rødby-Puttsgarden" og løp i motsatt retning. Virksom som jeg gjorde det rette.

Leste ut denne i dag. Ikke så ofte at jeg synes at ei bok både har en bra historie og samtidig har litterære kvaliteter, men denne hadde det - i tillegg til at den har et brennaktuelt tema. Siste del av boka fikk jeg assosiasjoner til Steinbecks "Vredens druer". Det var noe med det poetiske språket, troen på fellesskapet og at han ikke tyr til lettvinte løsninger for å få historien til "å gå opp".
Det var et par steder jeg stusset litt på språket, som når svalene "skrek" og de "knasket" dadler, men det kan jo skyldes oversettelsen. Alt i alt ei lesverdig bok!

Jeg har "Bilal" på leselista mi også. Har du lest den?

Nydeleg diktsamling av Guddal, som vart nominert til Tarjei Vesaas debutantprise for denne, Les!

Ja, eg er heilt einig med deg! Stor leseoppleving og godt gjort å gjera boka så "enkel" og samtidig så rik. Kulturmøte, ikkje kollisjon! Fann også ut at debutboka til Marit Tusvik er ei diktsamling som heiter Reisa til mandarinlandet! Der har ho fine dikt om m.a svigermora i boka, kunne hatt ei eiga bok om henne forresten!
Forfattaren har gjennom åra veksla mellom nynorsk og bokmål, ho har mange fine bøker, m.a Sigrid Finne, om mor/dotterforhold, sorgprosess m,m og ein nydeleg barnebok, Jorun og Janfrid.

Ser at flere er skuffet over denne siste boka fra Jussi Adler-Olsen. Jeg syns ikke det var fullt så gæærnt. Riktignok ble det mye New Age stoff her, men det er også en bransje som det er viktig å sette søkelys på. Alternativer som astrologi, hypnose, soltilbedelse, tarot, aura-analyser osv. er det mye penger i, og mange har latt seg lure til å bruke mye penger på slike tilbud. Mange lar seg lure inn i alternativbegelser, - og der kan veiene bli kronglete. Noe det også blir i denne boka for Carl, Assad og Rose, når de skal prøve å finne ut av en gammel sak på Bornholm, der ei ung jente ble kjørt ihjel og bilføreren stakk av fra stedet. Etter mye om og men og ad omveier finner de til slutt fram til en kompromissløs soltilbedersekt på Øland.
Joda. Jeg må innrømme at jeg er fremdeles sjarmert av Assad, Rose og Carl.

Tja. Jeg pleier ofte bare å kjøpe slike titler på nett på engelsk. Så de fleste titlene som jeg har er nok ikke på norsk. Men "Båten" av Nam Le og "Buddha på loftet av Julie Otsuka kan anbefales. De handler ikke om afrikanske båtflyktninger, og "Båten" er bare så vidt innom emnet, men jeg likte dem begge. Særlig "Buddha på loftet" . Den har en skrivestil som imponerte meg stort.

Er helt enig. Kvaliteten på språket er på et annet nivå i "Eldorado", sammenliknet med "I havet er det krokodiller".

Jeg må også si at etter at du anbefalte meg "Ikke si at du er redd", har jeg begynt å oppdage flere og flere bøker som handler om dette blant bøker jeg har lest og en del som står på leselista mi. Ikke overraskende er det få (av de jeg har lest) som er like minneverdige som "Eldorado" og den om den tragiske skjebnen til en av mine landsmenn.

God beskrivelse av boken. Dette er god litteratur! Det stillferdige og mystiske, det usagte, naturbeskrivelsene. Jeg likte også denne boken veldig godt.

En vakker og annerledes krimhistorie, satt til Hurum i overgangen mellom moderne og gammel tid. Boken har mange lag, og karakterene gis dybde på en måte som både er lavmælt og intrikat. Tidskolorittet er særs godt. Jeg liker særlig godt fortellerstemmen, den unge lensmannen som prøver å nøste opp i mordet. Han er så tydelig sønn av både den gamle og den nye tid. Hans måte å se historien settes i fin kontrast til hvordan den framstår for de ulike andre aktørene i historien. Temaene som tas opp, skyld, skam, tro og overtro, forholdet mellom brødre, og mellom foreldre og barn, hører til de store spørsmål i litteraturhistorien. Jeg synes boken lykkes i sin vinkling. Boka er vakker og finurlig, og historien er både spennende og gripende. Anbefales!