Det er spennende med nye krimforfattere og jeg har stor sans for krim fra våre naboland. Katrine Engberg skuffer ikke, hun har et lett og flytende språk og man kommer fort inn i historien. Boka var lettlest og karakterene interessante, men mot slutten hadde jeg litt problemer med å henge med da handlingen ble litt springende. Det er ingen heseblesende spenning, men jevnt driv og noen overraskelser.
Dette ga mersmak og jeg leser gjerne mer av forfatteren! Såvidt jeg skjønner er dette første bok i en trilogi, så det er bare å vente på neste.

Skarpe observasjoner, korthugget språk. Noe ujevne, men likevel en god og leseverdig novellesamling.

Er heilt enig med deg i at denne gir meir enn dei to første. Det konfliktfylte kjærleiksforholdet mellom dei to venninnene er fascinerande. Synest forfattaren er svært personleg i skildringane, og at ho har fått med mykje om både familiane og om mafia, i tillegg til den politiske utviklinga i Italia på 60 og 70-talet.
Gler meg til å lese fjerde og siste boka, den står i hylla og ventar.....

Wow - her ble jeg rett og slett revet med. Vi møter en mann som presenterer livet sitt gjennom en "stream-of-consciousness" som rev meg med inn i denne mannnens tankeverden og logikk. Et sted som både er kjent og ukjent: vi møter en mann som kvier seg for å ta ansvar for sine handlinger enten det er blind vold, utroskap eller falmende kjærlighet. De færreste av oss kjenner aggresjonen som beskrives, men forsøket på å plassere skyld andre steder enn hos seg selv kan vi nok noen og enhver kjenne igjen. Han var en elektriker med stor fagstolthet, en verdensmester og "besserwisser", etter sykdom plassert i et miljø han forakter. Jeg synes det er mange beskrivelser som tar miljøer på kornet. Romanen har en nerve, og tankehoppene flyter godt gjennom teksten.

14/3-17. Nok en glimrende diktbok av Moe-Repstad. Denne katalogen på over 700 sider, gir oss et dikt pr. side, minst, da den Siamesiske katalogen inneholdt to dikt pr. side. Pluss fem dikt som en slags ancore. Kan ikke si så mye om diktene annet enn at de handler om livet i alle dets fasetter. Jeg anbefaler den ( og hans andre diktbøker) på det varmeste

Spennende, men på kanten til lite troverdig

Utdrag av omtale på bloggen min:
Men likevel, det er noe i måten forfatteren skriver på som gjør meg begeistret. Det er ikke så lett å beskrive hva dette noe er, det har med hele stemningen i boka å gjøre, og ikke minst forfatterens lune og underfundige humor. En humor som er så til de grader tilstede i bokas siste halvdel. Jeg sitter og gliser og humrer mens sidene flagrer avgårde.

Eg er enig både med deg og alle dei andre som har skrive om denne boka! Dette gjorde verkeleg inntrykk!
Det er heilt utruleg at to unge jenter vert så radikaliserte at dei forlet trygge Norge for å reise til krigshandlingane i Syria - og det på IS si side!
Det er også sterkt å lese om ein fortvila far som gjer alt han kan for å få jentene heim. Det han gjennomgår er nesten ufatteleg!
Boka er som du seier både grusom og spennande som ein thriller!
Ei bok eg kjem til å anbefale til mange!

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Tore Renberg er en gudbenådet forteller. Dagligdagse og tilforlatelige hendelser og gjennomsnittlige hverdagsmennesker blir til skjær magi i pennen til denne forfatteren. En lett slentrende stil med umiskjennelige renbergske brå kast slynger deg fortumlet avgårde, som på ei elv, med lange rolige partier der du driver deilig bekymringsløst omkring for så plutselig å komme i et vilt stryk du ikke vet om du vil komme helskinnet gjennom. Jeg koser meg glugg ihjel, humrer og ler når han leker med personene sine, for så like etter å sitte med en hard klump i magen og tårer i øynene. Mesterlig, Tore Renberg!

En velskrevet og innholdsrik dokumentar og sakprosabok fra Åsne Seierstad.
Hun veksler mellom å fortelle om de to norsksomaliske søstrene som plutselig og tilsynelatende uten forvarsel reiste til Syria for å leve i kalifatet til IS, - og om hvordan resten av familien og en del venner og miljøet rundt dem reagerte på dette. Så fletter hun inn dokumentariske faktaopplysninger om utviklingen i Syria.
Åsne har gjort god research. Hun har et dokumentarisk overblikk som er imponerende.

Vi får følge både broren, moren og faren i bestrebelsene for å få søstrene hjem igjen. Særlig farens mange forsøk blir utførlig beskrevet. Han reiser flere ganger til Tyrkia, og tar seg noen ganger inn i Syria for å prøve å redde døtrene.
Beskrivelsene om hvordan søstrene ble radikalisert, med koranundervisning og koranbesøk, med etterfølgende reaksjoner som å bli svært strengt religiøse og begynne å gå tildekket i niqab burde jo fått noen til å reagere, men ingen tenkte seg tankene om at de skulle finne på å reise fra Norge for å leve ut drømmen om et shariastyrt kalifat.
Søstrene vil ikke hjem igjen til Norge. De har reist for å dø i jihad. De mener at de "redder" alle i familien sin hvis de dør som martyrer i Syria.

Boka er spennende som en thriller.
Anbefales.

En artig liten bok, av en for meg, ny forfatter.
Det artigste var at han beskriver og beveger seg rundt i flere områder i Norge hvor jeg er veldig godt kjent.
Men rent bortsett fra det, så er dette ei bok om gamle traumer og skyldfølelse. Og at fortida plutselig innhenter hovedpersonen, slik at han føler at han blir nødt til å møte det han trodde var hans store og vonde hemmelighet.
Jeg sier ikke mer. Bare at boka er fullt ut lesbar og at jeg gjerne leser mer fra Thomas Marco Blatt.

Der avslutta eg kvartetten om Elena og Lila, dei to venninnene frå Napoli og deira spesielle vennskap. Eg veit nesten ikkje kor eg skal begynne, men at dette er romankunst er det ingen tvil om. Her er det og på sin plass å gi honnør til oversetjaren Kristin Sørsdal som har gitt boka ei nydeleg nynorsk språkdrakt.Berre språket i bøkene er grunn god nok til å lese dei.

Dette er ein oppvekstroman som skildrar korleis det var å vekse opp og bu i Napoli, på godt og vondt. Mest det siste kanskje, i alle fall frå vår synsvinkel som innbyggjarar i eit samfunn som for dei fleste er både trygt og forutsigbart. Me følgjer jentene frå dei var små og inn i alderdommen, forelsking, giftarmål, skilsmisse og død. Vennskap og fiendskap, politiske hendingar og kvardagsliv. Og kanskje er det dette som er romanen si styrke, skildringane som gir lesaren så klare bilder frå heimane, gata, byen og landet, og ikkje minst skildringane av menneska gjennom hovudpersonen Elena sine auge.

Dei fleste som er interessert i litteratur har nok høyrd om både forfattar og romanane hennar. Er du i tvil om desse bøkene er noko for deg vil eg seie: lån den første uansett og sjå kva du synest. Sjølv meiner eg bok nummer tre er den svakaste, og nummer fire er kanskje seriens beste. Dette er ikkje "damebøker" og eg håpar inderleg at også menn vil lese desse bøkene. Det er dessverre slik at nokre menn berre les bøker av andre menn, det er det her ein god grunn til å endre på.

Dette blir en av årets favoritter for meg. Snedig og intelligent skrevet. Jeg digger formen på boka, de korte og stramt skrevne kapitlene, hvordan hun bruker dyrs utvikling og sameksistens som metafor for foreldrerollen/tilknytning, hvordan Karen reflekterer over egen morsrolle ved å fortelle om moren og mormorens liv.
Og ikke minst, hvordan tabuet rundt barnefordeling løftes frem. Selv om jeg ikke er mor selv kan jeg kjenne meg igjen i følelsene, og det er godt gjort.

Holder på med denne nå og jeg må si at jeg fikk bakeroversveis av den første novellen!

Utrolig fengende novellesamling, med ni noveller med snert i

Leste "Du er så lys" på en dag og grein som en liten unge. Klarte ikke legge boka fra meg. For et mesterverk av ei bok! D er sånne bøker som gjør at jeg har lysst å bli forfatter. Sånne bøker som får deg til å sitte igjen å tenke!
Tore Renberg: du er et geni av en mann!!!

Rått om en skilsmisse

Monica Isakstuen (f. 1976) kom nylig ut med sin tredje roman - "Vær snill med dyrene". Hun debuterte med diktsamlingen "Sånn, borte" i 2008. Jeg har ikke lest noe av henne tidligere, og hadde derfor egentlig ingen spesielle forventninger da tilfeldigheter førte meg til denne boka.

Bokas jeg-person heter Karen, og hun har datteren Anna sammen med mannen hun nettopp har valgt å forlate. De som elsket hverandre så høyt, men som ikke fikk det til ... "Vær snill med dyrene" handler først og fremst om tiden etter bruddet, og selv om vi får mange tilbakeblikk til fortiden, berøres ikke årsaken til bruddet i særlig grad. Handlingen snurrer rundt barnet, Anna, som "ble født under romjulssalget på Christiania GlasMagasin" ... Forfatteren trekker underveis en del paralleller til dyrenes verden, og dette setter menneskenes måte å forholde seg til sine avkom på i et perspektiv. Dette er også med på å forsterke bokas humoristiske undertone, som ligger der tross det veldige alvoret.

Allerede i løpet av de første setningene i boka skjønner vi at Karens mor er spesiell. Karen har nettopp født Anna, og moren er kun opptatt av noen julekuler hun har kjøpt til dem på salg da hun ankommer fødeavdelingen.

"Hun hadde fremdeles kåpen på. Hun knipset forsiktig mot en av de røde kulene, ville vise oss hvordan den fanget opp lyset. Faren til Anna smilte. Praktfullt, sa han. Siden Anna ble født, hadde han satt i sirkulasjon adjektiver jeg ikke engang visste at han kjente til: vidunderlig, bedårende, sublimt, mirakuløst, himmelsk, overveldende, magnifikt. Moren min nikket. Det beste er, sa hun, at man kan bruke dem over vuggen hennes nå, og senere løsne dem fra pinnene når hun blir stor nok til å håndtere dem selv. Da kan hun og jeg pynte juletreet sammen. Om dere får plass til et tre, vel å merke." (side 9)

Dialogene mellom Karen og moren er preget av morens mange stikk, særlig etter at Karen flytter fra mannen sin. Moren har riktignok selv vært gjennom en skilsmisse, men den var "helt annerledes" enn Karens skilsmisse. Hun ble nemlig forlatt, mens Karen selv har valgt å gå. Karen har fra før av elendig samvittighet overfor datteren, og moren gjør sjelden noe annet enn å legge ytterligere stener til byrden. Dette kommer ikke minst frem i måten de begge ser på Karens far, han som en gang forlot moren. Faren som for alle andre enn moren faktisk var en fin fyr ...

"For alle andre enn moren min var han en uklandelig mann. Det gjorde henne fullstendig gal, hun sa at hun skulle ønske at de andre visste. Visste hva da, spurte jeg. Knusktørr ved til det rødglødende sinnet hennes." (min understrekning) (side 144)

Tankene Karen gjør seg og måten hun observerer det som skjer, er mildt lattervekkende samtidig som det rommer mye sårhet. Hun vil så gjerne gjøre det som er best for barnet, og må ta seg i det når hun drømmer om at barnet skal fortrekke henne og ikke faren. Ønsker hun virkelig at Anna ikke skal ha det bra når hun er hos pappaen sin? "Jeg vet, jeg vet, jeg vet. Dette er ingen konkurranse. Men jeg vil vinne den." Gjenkjennelig for de fleste som har vært gjennom en skilsmisse ... Også gjennom følelsen av å være med i en konkurranse man aldri har meldt seg på ...

"Om Anna er et usikkert barn, en usikker tenåring, et usikkert voksent menneske, må jeg forsøke ikke å forakte henne. Jeg må forsøke å se noe annet i henne enn alt jeg synes likner på mitt eget. Det bor så mye mer der inne, må jeg si til meg selv. Dypene, hvelvene i henne. Helt andre dyp, helt andre hvelv enn mine. Jeg må huske at de finnes. Jeg må la henne få vite at jeg vet at hun er noe annet, at hun er mer. Jeg må tro på det. Jeg må ikke være redd." (side 81)

Ja, hva gjør en skilsmisse med et barn, tenker Karen. Hun engster seg for dette, og selv om tankene av og til er grumsete og også ekle, klarer hun likevel å innse hva som er best for barnet - selv om hun altså ønsker å vinne det som egentlig ikke er en konkurranse, men likevel ...

Hva var det som gjorde denne romanen så sterk for meg? For det var nettopp dét den var: sterk! Romanen er først og fremst svært godt skrevet, og observasjonene som beskrives i et meget presist språk er så dyptpløyende at det mange ganger gjorde vondt å lese. Særlig gjelder dette når vi kommer ordentlig dypt inn i Karens egoisme, der hun drømmer om å være den eneste foretrukkede i datterens liv. Innimellom måtte jeg også le, for det er ikke til å komme bort fra at en skilsmisse også har sine komiske og patetiske sider, særlig når man betrakter dette utenfra og med litt distanse. Man trenger ikke å ha opplevd en skilsmisse med barn involvert for å kjenne igjen mange av situasjonene. Det holder lenge å kjenne en del mennesker som har vært gjennom en skilsmisse, være gift eller samboende med en som har et samlivsbrudd bak seg eller å være et skilsmissebarn selv. Eller man kan som denne leser ha en fortid som mekler i barnefordelingssaker. Mange av situasjonene som et samlivsbrudd fremkaller, er universelle og dermed lett gjenkjennbare. Det samme gjelder selvmedlidenheten som mennesker i en skilsmissesituasjon svært ofte føler. Det er mer regelen enn unntaket. Akkurat dette får Monica Isakstuen svært godt frem.

Noe av det jeg ellers synes det er viktig å trekke frem er at fortellingens form er original - i alle fall når vi snakker om romansjangeren. Noen ganger står det bare En setning i et kapittel, andre ganger et kort avsnitt. Sinne, avmakt, sorg, kjærlighet og besluttsomhet preger disse korte kapitlene, som har mye undertekst. Her er det rikelig med anledning til å tenke selv. Akkurat dette er viktig for meg. Jeg ønsker ikke å få alle svar og eventualiteter ferdig uttenkt fra forfatterens side.

Det er en del sprang frem og tilbake i tid, men dette opplevde jeg som helt uproblematisk. Noen lesere synes at dette gjør historien litt rotete og forvirrende. Selv tenker jeg at forfatteren får frem hvor rotete og forvirrende et samlivsbrudd faktisk kan være. Dessuten får hun frem mange fasetter i det såkalte hellige moderskapet, hvor det lenge har vært opplest og vedtatt at mor alltid har barnets interesser fremst i hodet når viktige valg skal gjøres. Mor har ikke alltid det, dessverre ... Dette temaet belyses på en glitrende måte i boka, og det hele er gjort på en litterær måte, gjennom et skarpt observerende blikk og en like skarp penn. Noen ganger rått og brutalt, andre ganger ømt og kjærlig. Denne boka er virkelig god, og jeg er helt sikker på at svært mange kommer til å elske den når de bare oppdager den! Den er høyaktuell i en tid der skilsmisser og samlivsbrudd dessverre er så altfor vanlig. For hvor finnes den familie som ikke på et eller annet vis er berørt av tematikken?

Etter å ha lest "Vær snill med dyrene", føyer jeg enda et forfatterskap til listen over dem jeg må følge med på i fremtiden.

Solid bok, gjennomarbeidet struktur og språk. Interessante personskildringer.Følte at samtida var tatt på kornet - . Mange problemstillinger knyttet til det å være menneske- kanskje særlig middelaldrende. Bortskjemt mann- karikert. Mye å gripe fatt i . Må tenke. Akkurat ferdig med boka. God beskrivelse av det å bare drive med i livet uten å være til stede - tomheten- Ingrid

Tore Renberg leverer som vanlig. Jeg likte denne boka veldig godt. Den var intens til siste slutt, velskrevet og ga meg mange tanker. Hva vet vi om andre mennesker? Hvordan griper livene våre inn i hverandre?

Amerikanske Jane har opplevd noe fryktelig og rømmer til Norge. Som de fleste amerikanere har hun slekt der, men hun har aldri møtt dem.
På flyet havner hun ved siden av en underlig skrue med det uforståelige navnet Ulf. Han er zoolog på jakt etter moskus.
Jane camper hos slekten i Oslo, men rømmer og havner i telt uten kart, kompass og en utladet mobil...
Det viser seg at Jane har opplevd en stor personlig tragedie, og bit for bit avsløres fortiden hennes.
En liten bok med stort innhold!