Bokelskere.no

"Et godt liv", Jens M Johansson
En liten familie på tre. Mor, far og sønn. Ikke alt i ekteskapet er like lystig som knullinga som beskrives på bokas første side.
Mor mister sine foreldre, og det er jo trist. I arven følger det med ei kasse med brev, notater og dagbøker. Far begynner å lese, og nøster opp livet til sin kones familie, men mest om svigermor. Litt bra en stund, men så kjente jeg at interessen for disse livene falt, og da ble den rett og slett kjedelig. Den hadde vært hakket mer spennende om han hadde sitert hva som sto i disse skriftene, enn som han gjorde; å skrive deres historie. På den måten han gjorde det ble det to historier flettet i hverandre med samme stemme/språkføring - og med det gikk han glipp av et virkemiddel som kunne både gjort "Et godt liv" livligere og notatene mer troverdige.

Selv om Sophie Starks liv og død av Anna North ble fremstilt som en thriller, og jeg ikke følte helt at var det, så er dette en veldig bra bok som jeg gjerne anbefaler videre. Hele anmeldelsen finner du her.

Han overrasker stadig, han der Tore. Når flere av oss sitter spent og venter på mer galskap fra den spinnville Hillevågs-gjengen vi møtte i de to siste bøkene hans gir han oss noe helt annet. Noe mørkere. Noe viktigere.

Det er absolutt ingen behagelig roman. Den krypende uhyggen sprer seg fra den første setningen og samler seg i en klump i magen. Selv om han gir oss et rikt persongalleri fullt av fascinerende karakterer ulmer det av nervøs uforløst spenning.

Jeg registrerer at at anmeldelsene er jevnt over stabile, men som vanlig er det viktige elementer litteraturanmelderne hopper over. For her er det nemlig en hel del banebrytende saker å ta fatt i, sånn ganske langt utenfor det som er bokens tema. (Og Tore er heldigvis smart nok til å legge inn nok sjarm og humor og obskure referanser slik at det dypt alvorlige budskapet aldri føles kvelende.) Jeg er ingen litteraturviter, men dette er garantert den første gangen lyrikken til det legendariske Sandnes-hiphop-orkesteret Skolekorps blir sitert i en norsk roman. Jeg tipper også at det er første gang i norsk litteraturhistorie at vi møter en fortellerstemme som er West Ham-fan. Og som ikke det var nok: Å namedroppe det undervurderte Dire Straits-albumet "Communique" har sannsynligvis heller ingen andre norske forfattere gjort.

Dersom denne boken var en sang ville den vært Tom Waits-låten "What's He Building In There". Renberg har skrevet en bok som sier uhyggelig mye om hva som kan skjule seg bak de beskyttede fasadene våre.

"Slik skal vi velge våre ofre", Bjørn Vatne
Jeg ble først nyskjerrig på denne boka fordi handlinga og miljøbeskrivelsene er lagt til Ålesund, og når den så vant Bokbloggerprisen økte interessen. Tittelen gjorde at jeg trodde det var en krim, noe det ikke er, men jeg fikk en thrillerfølelse når jeg las, for den bygde opp under noen konflikter og dilemmaer nesten hele veien.
Det boka er bra på er språket, stemma; en enslig småbarnsfars blikk på den konsensusprega samtida vår, hvor den store lykken virker å være søken etter å være slim, fit og på hils med alle. Har ikke lest så mange bøker om enslige fedre, så det var ei ny og viktig litterær stemme. Far her strever mye med mye, og tråden er far datterforholdet, og det er ikke helt enkelt når enn samtidig må gjøre sitt beste også på jobb og i storfamilielivet.
Synes boka bygde seg godt opp, med mange flotte anekdoter om samtida, men synes han skulle ha avslutta noen konflikter og spenninger på en langt bedre måte. Der var noen oppbygginger som ikke fikk tak over seg.
Håper forfatteren lykkes bedre neste gang, for dette var nesten veldig bra. Språkføringa, blikket, og temaene var gode, men fullføringa kunne han gjerne ha fullført.

Slutten motiverer såvisst til videre lesing! Ferrante kan kunsten å lage "cliffhangers" - bare tenk på innledningen til første bok: Hva har skjedd med Lila? Det får vi antakelig ikke vite før i den fjerde boka.

Jeg synes forøvrig begge de to første bøkene er svært gode, men så er jeg da en av dem som er glad i oppvekstromaner. I den første boka får vi innsikt i hva oppvekstmiljøet betyr for personutviklingen, i den andre (blant mye annet) hvordan Elena splittes mellom lojalitet mot røttene sine og ønsket om å komme videre i utviklingen. Jeg er absolutt klar for bok nummer 3!

Det ser ikke ut som Jan Erik Fjell kan trå feil. Dette er nok en vellykket Anton Brekke krim, og Fjell befester stillingen som en av Norges beste krimforfattere. Velskrevet, bra plott.

Begynte på denne i dag - ikke lest noe av han før. Virker spennende. Skal se på omtalen din når jeg har kommet litt lengre og gjort meg opp en mening.

En flott samling noveller helt etter min smak :)

Helt enig. Forholdet mellom hovedpersonene er veldig troverdig, noe som gjør boka spennende på en lavmælt måte. Leste boka i ett, fin leseopplevelse på en regnværslørdag.

Helt enig! Sone Z er en lavmælt og fin liten dystopi om et samfunn vi får håpe vi ikke er på vei mot.

Som all god science fiction, er dette ei bok om oss. Vi som lever her og nå. Sone Z er ubehagelig lesning. Ikke først og fremst fordi den skildrer et kaldt, umenneskelig og totalovervåka samfunn en gang i framtida, men fordi den skildrer ubehagelige og mørke sider ved oss, og ved det samfunnet vi skaper for oss selv. Derfor er det også ei viktig lita bok.

Her er min anmeldelse av Den femte dykkeren (ekstern lenke)

Hvem hadde trodd at det skulle komme en ny novellesamling fra Kjell Askildsen etter nesten tjue år? Han er etter min mening uten sammenligning den beste novelleforfatteren vi har. Han har en vittig og elegant penn og sier mye og skaper tydelige stemninger med få og knappe ord. Virkelig en gledelig begivenhet!

Selv om samlingen vel ikke er en av hans sterkeste, synes jeg Vennskapets pris er umiskjennelig Askildsensk, og det var en fryd å lese disse tolv korte novellene som til sammen utgjør bare 100 sider og er skrevet i perioden 1998 til 2004. Vippet mellom en firer og en femmer, og landet til slutt på en femmer.

Som du skriver på slutten, denne boka egner seg for diskusjon. Jeg har ikke lest boka enda, men Anne Oterholm var gjest hos oss i Fargerike under litteratursymposiet i Odda i oktober hvor hun leste fra boka. Da sa hun at hun under skrivinga av boka bevisst hadde åpna for diskusjoner. Så du treffer spiker`n på huet :-)

Øystein Wiik skriver "inmari" godt.. Rekviem er en krimbok som driver deg videre uten en eneste pause.. Jeg trakk pusten på første side og pustet ut på siste. Utrolig frodig handling og finurlige folk og plott..
Likevel lurer jeg på om det må være så rikt på grusomme og ekkle detaljer..!!! Jeg tror ikke boken ville være minde spennende om jeg ikke visste hva man kunne gjøre med sykkeleikene, og detaljene rund det å flå et menneske.. ?!?
Syns "Rekviem" er bedre enn "Casanovasyndromet" men holder fremdeles "Hvit panter" som den beste.. Men du verden, blant norske krimforfattere er han strålende, en av de beste.. :) :)

"Liljekonvallpiken" har et originalt fortellerperspektiv - og gir meg litt "Huis clos/Jean Paul Sartre-vibber". Anbefales for litterært interesserte!

Vi følger 43 år gamle Merete, naboene hennes - paret Karianne (i trettiårene) og Mikke (vesentlig yngre), samt broren til Mikke, Sigurd. Relasjonene og spenningene mellom disse menneskene har fokus i boka.

Det hele observeres, beskrives og kommenteres av en tredjeperson, Jonas, som er som en flue på veggen. I løpet av boka er det ingen direkte møter mellom Jonas og personene i boka, men han har mange meninger om hvordan de oppfører seg, hvorfor de gjør som de gjør, og hva han ville ha gjort om han hadde vært der. Og ikke minst om forholdet mellom han selv og Merete.

Kjempefin skildring av kjærlighet til far, på godt og vont - anbefales!

Den forrige boka av forfatteren "Mi briljante venninne" gav meg en følelse av å være lovt et glass sprudlende champagne, som forvandlet seg til en sterk, men endog god saft så fort jeg tok noen slurker. Forventningene denne gangen var dermed skrudd ned på et fornuftig nivå, hvilket viste seg å være en fornuftig tilnærming til mursteinen "Historia om det nye namnet" på 574 sider.
Boka fortsetter der den forrige slapp, bryllupet til Lila med Stefano, hvetebrødsdagene, livet som gift kvinne i en mannsdominert verden og hvordan Elena forholder seg til alt det Lila gjør og ikke gjør.
Vennskapet deres er et sammensurium av følelser, et slags hat-elsk forhold som skildres godt gjennom Elenas øyne. Uten å avsløre for mye, - Lila svikter Elena grovt i denne boka, men kanskje svikter hun seg selv aller mest, før hun fortvilet forsøker å plukke opp de knuste bitene.
Ferrante er svært god på å beskrive den menneskelige psyke, spesielt godt beskriver hun Lilas ektemann, Stefano. Hun gir videre en interessant beskrivelse av 60-tallets Italia, og de politiske strømningene. Strømninger som skal vise seg å forandre Elena, og hennes retning i livet.
Et ankepunkt er lengden på denne boka, - den er altfor lang, selv for Ferrantes nydelige skriving. Enkelte hendelser dveles det altfor lenge ved, og jeg tok meg i å hoppe over noen sider rett som det var, av ren kjedsomhet, uten å gå glipp av noe.
Ettertanken som melder seg etter å ha lest boka er derimot verdifull og vedvarende; hvilke valg har vi som mennesker og er vi så frie som vi gjerne liker å tro? En sentral problemstilling for tidskoloritten i boka, der kvaliteten på kvinners liv i stor grad avgjøres av menn.
Vi er alle avhengige av systemet som omgir oss, - politikk, kultur og kjønn, som begrenser eller gjør at liv og drømmer får blomstre. Videre fabulerer jeg over evner og talenter som skusles bort på grunn av dårlige vekstvilkår, enten det er oppvekst, omgivelser og skjebnens tilfeldige spill.
Elena Ferrante du skriver så nydelig, men jeg savner overraskelsene, de absurde vendingene som gjør at jeg blir provosert eller glad. I motsetning til anmelderne synes jeg at boka har litt for lav hvilepuls, og kan bli litt for forutsigbar. Du får en firer av meg fordi avslutningen er spennende og jeg tvinges på en måte til å lese videre.

Doppler kommer ut av skogen og stiller en av de mest presise diagnoser på samtiden jeg har lest på lenge. At rammene noen ganger går ut over de alminnelige grenser, er derfor helt akseptabelt selv om jeg ikke alltid blir revet med av de ulike krumspring.