Merete, en nyskilt kvinne på medio 40, advokat, to barn;- sønnen Haldor- som hun er nært knyttet til, og datteren Karin som hun har et komplisert forhold til. Merete prøver å skape seg nytt liv, nye relasjoner, men det meste dreier seg om det nye vennskapet til de yngre naboene Karianne og Mikke. Kompisen Jonas, som hun har kjent lenge, blir satt på sidelinja. Historien fortelles via Jonas, som forestiller seg Meretes liv, hennes tanker og beveggrunner, han undrer seg, observerer, venter på at hun skal gi ham tid, en telefon, kaffe, men Merete utsetter stadig.
Det er noe rart, litt urovekkende over hele historien, som om noe skal skje, men hva? Boka har et godt driv, men jeg blir både forundret og litt irritert over Meretes handlingsmønstre- hva er det hun egentlig vil? Merete er et eksempel på et av de mennesker som handler så irrasjonelt at vi undrer oss, så på tvers av hva man forventer av en tilsynelatende rasjonell og intelligent kvinne. Men vi mennesker er kanskje ikke så rasjonelle når det kommer til stykket? Er det kjærlighet hun ønsker? Er det å få bekreftet at hun enda er ung og attraktiv?
Oterholm skriver godt, og dette er en roman skrevet på en spesiell måte med en spesiell synsvinkel, men den er absolutt ikke tunglest. Jeg håper flere leser den. Dette er en roman som egner seg for diskusjon. Og slutten er sterk.
Liljekonvallpiken er nominert til Brageprisen 2015.
Viser 2 svar.
Som du skriver på slutten, denne boka egner seg for diskusjon. Jeg har ikke lest boka enda, men Anne Oterholm var gjest hos oss i Fargerike under litteratursymposiet i Odda i oktober hvor hun leste fra boka. Da sa hun at hun under skrivinga av boka bevisst hadde åpna for diskusjoner. Så du treffer spiker`n på huet :-)
Så interessant at hun sa det. For det gjør den nemlig. Den utmerker seg slik. For lesesirkler må den være ypperlig.:)
Sist sett
