Bokelskere.no

Oi. (Ingen spoilere).
Denne så jeg ikke komme. Tidenes klareste sekser i mine øyne.

For å finne tid til denne, kjøpte jeg lydboken. Den er lest av Dennis Storhøi. Og for en prestasjon av Herr. Storhøi. Aldri har jeg lyttet til en lydbok som har blitt formidlet på en så levende måte. Storhøi sin prestasjon hever boken til 6+ i mine øyne.

Så til boken. At denne ikke har fått terningkast 6 i alle anmeldelser er vanskelig å forstå. Om man ser på boken isolert sett kan jeg noe motvillig gå med på at den er en sterk femmer på terningen.

Kniv er den 12. boken i historien om Harry Hole og hans univers. For å anmelde Harry Hole må man etter min mening se bøkene i sammenheng og i kontekst. Nesbø har brukt over 20 år på å utvikle Harry Hole som karakter, og har samtidig utviklet sin skrivekunst til å bli en forfatter av verdensformat. Nesbø oser klasse i måten han snører sammen tråder fra Harrys liv, samt måten han skildrer menneskene og handlingene deres på. Komplottet er fabelaktig intrikat og komplisert, men like fullt sitter jeg igjen med en følelse som sier "selvsagt måtte det bli slik". Som Nesbø/Hole fan fanget boken meg fra første sekund og står igjen som den naturligste av alle oppfølgere. Det høres enkelt ut, men som bok nr 12. er det brilliant håndverk av Nesbø å dra universet sitt sammen på en slik elegant måte.

Isolert sett strålende god krim. Sett i sammenheng med resten av serien, kanskje noe av det beste jeg har lest (hørt).

NB!. Nesbø sin Harry Hole serie fortjener å bli lest fra begynnelse til slutt. Har du ikke lest resten av serien, motstå fristelsen til å plukke opp denne. Start med Flaggermusmannen og kos deg kronologisk med kvalitetskrim fra Norges beste krimforfatter gjennom tidene. Nyt utviklingen til Harry Hole samtidig som du nyter Nesbøs utrolige utvikling som forfatter. Da kan du til slutt nyte denne boken som det mesterverket jeg mener den er.

God fornøyelse.

Spennende og originalt

Fin men litt langdryg oppfølger til Havets katedral

Dette er ein skatt av ei bok. Vi er med Patti Smith frå den første tanken og så vidare gjennom sinnet til den kjem ut ein nydeleg, men trist tekst. Eg har skrive om den i bloggen min

Imponerende, intet mindre!

Av ein eller annan grunn trefte ikkje denne boka meg...og forventningar hadde eg, verkeleg.
Det er rart at bøker vert opplevde så ulikt, men det er ikkje første gongen det skjer.
Eit par gonger har eg opplevd å like bøker som andre har mislikt sterkt....

No skal eg imidlertid ein tur på bokhandelen og kjøpe ei bok, vart så uroa då eg las på nettet at boksalet ikkje går så godt. Eg skal gjere min del :-)
Ha ei fin veke!

Denne ble en overraskelse.
Den ble utgitt i Istanbul i 1943 – Sabahattin Ali (1907-1948) er en ny forfatter for meg. Jeg føler dette er en god oversettelse av Alf Storrud, innleser av lydboken er Haakon Strøm, stemmen hans passer perfekt til denne historien. (Papirutgaven er gitt ut på Aschehoug forlag 2018)
Dette ble et overraskende møte med en ukjent forfatter og en utrolig fin historie. Selv om handlingen foregår hovedsakelig med et tilbakeblikk på en gripende historie fra 1920-tallets Berlin, føler man at historien er tidløs. Man kan ikke annet en gripes av historien til Raif og hans store kjærlighet – en ensom og drømmende mann som ikke helt passet inn i det livet som bød seg for han. Utrolig vakkert skrevet – (jeg har heldigvis fortsatt mye igjen av denne romanen) – Anbefales på det varmeste. (Skal omtale den nærmere når den er ferdiglyttet)

Flott blogginlegg om boka. Jeg synes også dette var en sterk "dokumentarisk" roman om radikalisering. Her er mye å ta tak i. Jeg synes at journalisten i Dagsavisen gir et svært nyttig perspektiv som jeg selv også har tenkt på:
For alle som jakter etter grunner til hvorfor ungdom som vokser opp i Norge radikaliseres, er det ting å lære av denne boka. En del av forklaringen ligner den Åsne Seierstad kommer til i «To søstre»: Foreldre som ikke helt forstår Norge, og søker løsningen i den kulturen de kom fra, i koranstudier eller militærskoler, når barna blir «vanskelige». En klar følelse av utenforskap. Åpne armer i radikale islamistiske miljøer. Reell fortvilelse over situasjonen i Syria, og et tilhørende ønske om å skape en ny og bedre verden der. Kanskje også et ønske om spenning. At noe skal skje"

Jeg hørte denne på norsk lydbok, og den var også fint lest inn, og mange timers herlig spenning

Utdrag fra omtalen på bloggen min:
Og som en trøstesløs ramme om det hele er været. Det regner og blåser og tordner og lyner. Ustanselig. Og det våte og gråe og mørke og fuktige beskrives så levende at jeg til tider under lesingen skulle ønske at jeg hadde regntøy!

Den fikk jeg lyst til å lese! Kan den minne litt om "Kollektivt selvmord"?

Ja, veldig godt skrive om Julius, men også tankevekkande ut frå korleis vi menneske har trudd/trur vi kan behandle andre skapningar. Anbefales!

Jeg har hørt boken omigjen nå, for å lese/høre alle Karin Fossums Sejer-bøker i rekkefølge. Jeg syns slutten var veldig fin, og oppfatter at Johnny ble dyttet ut i vannet av 2 av sine ofrene. Han første faren med datteren i vognen får ødelagt ekteskapet sitt og sitter igjen alene. Han siste risikerer å miste livsverket og hundene sine som drepte den lille gutten, og det er sannsynlig at Johnny åpnet døren inn til hundene og slapp de ut.

Disse 2 ofrene finner hverandre mot slutten, og det beskrives at de sitter og pønsker på noe. Jeg tror de 2 planla det perfekte mordet ved å dytte Johnny i vannet... med ingen spor lagt igjen på åstedet. Men så ser den lille nyskjerrige rødhårete jenta de to gå innover og tilbake fra vannet mens hun skjuler seg i gresset. Noen prøver å ringe Sejer - det er nok hun som er så nyskjerrig som avslører hva hun ser til Sejer/Skarra. En av mennene eier også den nevnte Toyota'en.

En god historie som er bra skrevet. God driv gjennom hele boka.

Begynnelser, Carl Frode Tiller
Tiller skriver så godt at eg er heilt ferdig når boka er ferdig. Eg har vondt inni meg når eg les Tiller, og lenge etterpå. Han er så god på disse såre ordvekslingane som, ja; sårer, gjer vanskelige relasjonar vanskelegare, og ordinære samtaler grusomt spanande - for ein veit at det oftatst er i ordvekslingane Tiller skrur til handlinga - eller skapar den øredøvende stillheten.
Begynnelser begynner med ei, kall det katastrofe, så fortsetter den med å gi oss begrunnelsen til katastrofa ved at han skriv om ei familie - kapittel for kapittel bakover i tid. Fra hovedpersonens voksne liv, tilbake til barndommen.
Tiller er i ei klasse for seg. Rett og slett. Han er ein av vår tids aller fremste samtidsforfattarar, og den aller beste til skildre sårbare sjelers liv, både i ordskifter og i å beskrive deira indre liv.
I og med begynnelsen på Begynnelser egentlig er slutten, er det litt spesielt, og da blir nå også slutten litt spesiell.
For en fyr, for ei bok, for en forfatter.

Faktisk en litt kjedelig bok av Jørgen Jæger.. Språket hans har aldri vært det helt store, men her er det ekstra lett. Veldig mye politiarbeid og lite "action"..

Spennende å reflektert fra 2 x Rivertonvinner Torkil Damhaug - anbefales!

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Nesten uten å merke hvordan, suges jeg inn i et mørkt univers. Forfatteren har et språk, en unik litterær kraft som man sjelden finner i kriminalromaner, suggererende, dragende, lokkende.
Vakkert.

Årets beste norske?

En diktroman på mindre enn sytti sider er fort gjort å lese igjennom. Likevel; ordene, stemningen, følelsene, slipper ikke taket i deg. Om du ikke veksler mellom gåsehud og klump i halsen av denne lyrikken vil jeg hevde du er temmelig hardhudet.

Så hvorfor har jeg latt meg rive med? Det hele er vondt, hjerteskjærende – og tidvis gjenkjennelig.

Fortelleren er en mor som lengter etter sitt barn. Barnet ble født før tiden, og den traumatiske starten på livet er problematisk for mor-og-barn-forholdet. Mor er hele tiden i alarmberedskap, og det er vanskelig å hente frem de gode følelsen. Frykten for at noe skal skje med barnet er for stor. Årene går, men mors angst er like fullt til stede. Hun mener godt, men det kommer ut feil, og det er sårt å lese.

... Som når hun holder på å kjøre av veien, hun skylder på et rådyr som kommer løpende over veien, men egentlig er det fordi hun er redd for at barnet har sluttet å puste. Som når hun står i timevis og steker vafler, har tømt skapene for ingredienser, fordi barnet har lyst til å selge til naboene. Det begynner å regne, vaflene blir ødelagte før de i det hele tatt rekker å bli kalde. Moren kjefter; - du skulle da forstått at det var en tåpelig idè.

Hun mener det ikke. Selvsagt vil hun bare godt. Hun er frustrert over negative tanker og urasjonelle utbrudd. Mor ser hvordan hun overfører redselen, frykten, til barnet, og hvordan barnet trekker seg mer og mer bort fra henne. Barnet nekter å spise. Barnet får venner hun ikke tar med hjem. Så blir barnet voksen.

Det går galt med barnet. Veldig galt, og morens selvransaking er vond å lese. Vondt, fordi hun lengter etter sitt barn, ønsker at ting var annerledes, at hun hadde gjort annerledes, tenkt annerledes, sagt noe annet. Hun som en gang var redd for at noe vondt skulle skje barnet, er nå redd for at hun selv har gjort barnet noe vondt.

(Opprinnelig blogginnlegg)

Wiik har blitt en sprelsk krim forfatter.. Full fart og masse fantasi.. :) Kjempe morsomt.