Bokelskere.no

Dette er ei forteljing om korleis familien Joad, ei jordbrukarfamilie frå Oklahoma, mister jorda si under depresjonen på 1930-talet og let seg lokke til å dra til California for å ta seg arbeid der. I California viser det seg likevel å vere nærmast umogleg å få arbeid, og familien drivast ut i desperat fattigdom tilliks med hundretusenvis av andre som er i den same situasjonen.

Miljøskildringane i boka er fantastiske. Alt frå naturskildringar, skildringar av hus, bilar og andre gjenstandar, opplevingane på landevegen (Route 66) på veg til California, buforholda og stemninga i teltleirane til dei arbeidssøkande, alt er så levande framstilt at ein nesten har kjensla av å ha vært der etter at boka er ferdig. Eg likte også godt skildringane av lokal skikk og bruk, til dømes slik som at mannfolka satte seg på huk medan dei diskuterte, eller slik som overtrua om å legge ein kvass gjenstand under madrassa til ei fødande kvinne.

Steinbeck viser også eit tydeleg sosialt og politisk engasjement gjennom boka. Sympatien for kampen til dei arbeidssøkande er tydeleg, og den nådelause handsaminga av arbeidarklassa malast ut med brei pensel; mekaniseringa av landbruket fortrenger småbøndene, handelsstanden skor seg på desperate økonomiske flyktningar, dei store fruktdyrkarane tek kontroll over heile verdikjeda og skvisar landarbeidarane på timeprisen, og forsøk på å organisere arbeidarane blir slått knallhardt ned på. Ein skal vere kanske kald for å unngå å kjenne på ein rettvis harme over Joad-familien og dei andre sine levekår.

Framstillinga av gode arbeidarar og onde marknadskrefter er likevel veldig polarisert. Det hadde vært lettare å vurdere dette aspektet av boka dersom ein hadde lest seg opp litt på samfunnstilhøva på 1930-talet frå andre kjelder, noko eg ikkje har gjort, men eg har ei kjensle av, eller kanskje heller eit håp om, at biletet var litt meir nyansert enn det som gjeng fram av denne boka. Nei, eg tviler på ingen måte på at det var djupt urettvise forhold, men det er årsakene eg tenker på.

Eg las denne boka under Lillevi sin felleslesing av Steinbeck haust/vinter 2013/2014, det har vært veldig inspirerende å følge med på diskusjonane om boka undervegs.

Det tok mange år før jeg endelig fikk lest denne omdiskuterte boka. Bokhandleren selv så jeg for ikke så mange dagene siden på TV, han greier tydeligvis ikke å gi slipp. Og jeg kan forstå til en viss grad at han føler seg ærekrenket, uansett hva som er sant og hva som er oppspinn av innholdet. Spekulativt, var det ordet som traff meg hardest, når jeg lukket igjen boka.

Den første juniuken leste jeg „De ensomme“ av Håkon Nesser. Hele 600 sider, men en av de beste bøkene jeg vet og trolig vil huske i mange år til. Jeg liker både krim og skjønnslitteratur, her har jeg begge deler samtidig. Noen kritiserer boka fordi det skjer for lite og tempoet er for lavt. Men kan en psykologisk så tett roman hvori det tross alt gjelder å finne ut, hvorfor to mennesker klarer å falle ned fra en og samme skrent og dø i en avstand på hele 35 år, ikke utvikle stor spenning allikevel? Riktignok uten de vanlige actionscenene som på en litt urealistisk måte pleier å la førstebetjenten fremstå som udødelig uansett hvilken trusler og drapsforsøk gjerningsmannen etter hvert kommer på. Spørsmålet må besvares med et soleklart „ja“!

Langsomheten i denne boka gir oss sjansen til å bli virkelig kjent med hovedkarakterene, nemlig 6 unge i studentbyen Uppsala som vi etter hvert følger gjennom nesten 40 år, deriblant på en skjebnesvanger busstur gjennom 70-årenes Øst-Europa. Det er ikke ofte at leseren blir så godt kjent med personene. Håkan Nesser tegner et så reelt bilde av dem alle at man nesten tenker de sitter i stua rett ved siden av deg og du direkte blir trist når du mister dem så snart boka er slutt. De alle får et ansikt, både som ubekymrede ungdommer og som til dels hardt medtatte 60-åringer, så vidt de ikke døde før. Denne utviklingsprosessen gjennom et halvt liv er det ikke lett å sette ord på, men denne kunsten samt det ekstremt følsomme språkbruket passende til samtlige karakterer får Nesser til å briljere og oss lesere sette ham kanskje hakket over alle de andre gode svenske krimforfatterne.

Bare les selv, dere som liker menneskestudier og utviklinger nøkkelopplevelser eller forandrede lisvssituasjoner makter å fremkalle. Og til all overflod finner du selvsagt ut hva som virkelig skjedde disse to ulykkesdagene i „Gåsaklyftan“.

En sterk og godt skrevet bok om det å vokse opp med en psykisk syk mamma!

Pageturner. Men ikke bare det: Også en studie i psykologi og psykopati, og faktisk en kritikk av hvordan mediene har gjort virkelige mord til underholdning, og hvor "lett" det er å "vite" hva som har skjedd i en sak. Kanskje en hul kritikk, siden denne boka faktisk også er en bit av det å gjøre alvorlige forbrytelser til underholdning?

Mesterlig skrevet i et moderne og muntlig språk uansett. En av de beste krimbøkene jeg har lest. Selv om det ligger ambisjoner om å si noe om moderne forhold, ekteskap og Mars v. Venus i boka, er man aldri i tvil om at spenningen kommer først. Strålende.

Ble litt skuffet av denne boka, muligens fordi forventningene var så vanvittig høye. Synes nok den er hypet vel mye. Hørte denne som lydbok og synes nok også at Nina Woxholt som leste ble litt flatt og kjedelig å høre på i lengden. Den var periodevis spennende nok men synes nok at selve plottet ble noe i overkant usansynlig til min smak.

Boken handler om en kvinne som lider av et hukommelstap som virker på den måten at hver morgen hun våkner så har hun glemt alt fra dagen før. Dette gjør at manne hennes Ben må lære og fortelle henne alt på ny hver dag. Han er en fremmed for henne hver morgen. Slik går nå dagan men etterhvert skjønner man at det er mer her som ikke er i skjønneste orden. Så langt var det kult nok men svaret på gåten ble litt skuffende for min del.

Kjempe bra, spennende og ekkel bok som jeg hadde vanskelig for å legge fra meg! Utrolig sterk debuttbok!!
Veldig klar for fortsettelsen :)

Nok en spennende og velskrevet thriller fra Gillian Flynn: Flink pike
Amerikanske Gillian Flynn har kommet med sin tredje bok på norsk som heter Flink pike. (Gone girl) Denne er ganske annerledes enn de to første; Mørke rom og Åpne sår. Det gjelder tematikk , persongalleri og miljø først og fremst, Skrivestilen er forsåvidt den samme. Språket er rått, røfft, og historien består av flere overraskelser.

I Flink pike handler det om et ekteskap. To ektefeller Nick og Amy lever utad det perfekte samliv. De er to lovende unge voksne med karrierer, penger og de er pene. Nick er skribent og Amy er datter av to psykologer som også er forfattere av den berømte "Fabulous Amy"- serien. På grunn av famileforhold og at Nick blir overtallig på jobben flytter de til Nicks hjemby Missouri ved Missisippi. Her starter Nick en bar sammen med søsteren Go på Amys penger.

En dag forsvinner Amy sporløst. Det er tegn etter kamp i leiligheten og politier ser etterhvert på dette som en alvorlig forvinngssak. Ektemenn står alltid i søkelyset i slike saker, og Nick slipper heller ikke unna. Ting utvikler seg i et raskt tempo og overraskende vendinger skjer som det ofte gjør i Flynns bøker. Boka veksler mellom Nick og Amys perspektiv, Amys gjennom hennes dagboknotater.

Jeg synes dette var en veldig annerledes krim, eller jeg vil helst kalle dette en psykologisk thriller, fra Flynn. Jeg synes de ca 150 første sidene var ganske trege. Jeg synes ikke det var så interessant å lese om dette perfekte parets forhold. Men boka har fått så mye ros og flere 6`ere, så noe må det da være her, tenkte jeg og fortsatte. Og glad er jeg for det, siden ting begynte å ta av skikkelig etterhvert.

Språket er bra, historien glimrende sydd sammen. Hvem den ansvarlige er kan vi spekulere på en god stund. Jeg skal i allefall ikke røpe noe her. Dette er en glimrende thriller. Jeg likte likevel de to andre bøkene bedre, spesielt Mørke rom, som jeg ga terningkast 6 på Bokelskere.no. Kanskje er jeg bare mer svak for de dysfuksjonelle familien på livets skyggeside, enn disse forkvaklede personlighetene på livets solside?

Flink Pike får terningkast 5 av meg.

Gillian Flynn er uansett en av mine store favorittforfattere.

http://artemisiasverden.blogspot.no/2013/03/nok-en-spennende-og-velskrevet-thriller.html#more

Jeg har lest boken 2 ganger denne måneden - og jo mere jeg leste jo mere feil fant jeg. Forfatteren er opptatt av Hiltlers sexliv, hans familiebakgrunn med mere. Men jeg lærte mye om Eva Braun og hennes familie. Hun skriver godt - men her er det mye antakelser og gjettninger. Jeg synes boken ble litt ødelagt av direkte feil informasjon.

Utrolig vakker og grusom på samme tid.

Nå tror jeg vel ikke akkurat det var meningen at morderen skulle være ukjent da?! Det er vel litt av poenget med boken, at man følger morderen og dennes motiv?

Utrolig sterk og spennende bok. Den sitter i meg lenge.
http://artemisiasverden.blogspot.no/2012/12/raasterk-krimmorke-rom-av-gillian-flynn.html#more

Den mest groteske boken jeg noen gang har lest, ingen over ingen ved siden av. Likevel har den noen veldig gode poenger om menneskene som er verdt å få med seg.

Denne hadde jeg gledet meg til og mulig forventningene var for høye... Språket var amatørmessig og hele plottet virker unaturlig. Jeg ble svært skuffet over denne boka som for min del ble kjedelig og uten store overraskelser.

en litt merkelig bok, men jeg kom meg da igjennom den :-) Satt igjen mere forvirret enn da jeg begynte å lese den.

Jeg liker språket til Gillian Flynn - direkte og småfrekt, samtidig som hun er drivende god på å lage spennende plot! Dette er absolutt en forfatter jeg vil lese mer av!

Jeg storkoste meg med den. Jeg vokste opp på 60 tallet med en mor som hadde "støv på hjernen", og kjente meg derfor igjen i denne. Forfatteren har laget gode personportretter som virker troverdige, og jeg likte språket veldig godt. Jeg oppfattet boken både humoristisk og tragisk. Jo denne kan anbefales.

I grunn litt einig med deg. Følte at historia var veldig gjennomsiktig, hadde rett i alle mine antagelser om kva som ville skje.

Alle i familien elsket disse bøkene, unntatt jeg.... Leste laaangt inn i første bind og ventet på at man skulle bli kjent med personene, men det skjedde jo aldri. For meg ble det så fjernt og utvendig. Men - kanskje en gang...