Bokelskere.no

En av de sterkeste bøkene jeg har lest på lenge. Da jeg var halvveis i boka, leste jeg resten i et jafs, nesten uten å puste. Denne anbefales virkelig!

Synes boka var treg og ganske flat, helt til jeg kom ca halvveis.. WOW sier jeg bare. Denne boka ble en favoritt. Den sammenlignes med Gone girl og The girl on the train, men synes denne var mye bedre.

Jeg har skjønt at mange hyller denne boka som en bortgjemt edelsten, som man nå forsøker å pusse fram glansen i. Nå skal jeg ikke la min nordnorske avstamning farge språket her, - min bestefar kunne la de mest fargesprakende glosene ligge urørt i rette omgivelser, - noe jeg her velger å adoptere, selv om det holder hardt da min trønderske morsside også har gitt meg ekstra artikulasjon til fri benyttelse; jeg kan ikke si det på en annen måte enn at jeg ikke skjønner hvorfor denne boka hylles som det nest største etter Snorre Sturlasons Kongesagaer?!
Ikke likte jeg fortellerstemmen, ikke likte jeg frøken Brodie, og jeg liker slett ikke at jeg pinte meg gjennom teksten til side 80 før jeg la boken pent og pyntelig fra meg. Det er sjelden jeg avbryter en bok, det gjorde jeg nå, - og terningen lander harmdirrende og skuffet på en toer. (Det ble ikke en ener, rett og slett fordi det er en fin sommerkveld, og bildet på forsiden var ganske stilig)

Sarah Lark vet antakelig mye om New Zealands historie. Hun vet også en god del om saueavl, hesteraser og sikkert mye annet. Det kunne ha blitt en forrykende roman av all denne kunnskapen, men det ble det ikke. På tross av et fascinerende bakteppe er dette en "dameroman" (unnskyld uttrykket, damer; jeg fant ikke noe tilsvarende i farta) i ordets verste forstand. Et persongalleri uten nyanser; der de brutale, slemme, dumme og udugelige med tid og stunder, og med forutsigbare virkemidler, fjernes fra historien slik at gode, sterke og modige kvinner endelig kan få leve ut sin godhet, sin styrke og sitt mot. Og få den de egentlig elsker. Nei og nei.

Jon er 10 år, og venter på at faren hans også skal komme hjem fra krigen. Ventingen er forgjeves. I stedet fører moren ham til et barnehjem for gutter i Leeds. Jon er forvirret og redd, men gjør seg snart venn med George og Peter. Stiftelsen som tar seg av dem, kaller seg Barnekorstoget, og ganske snart blir de skipet til Australia, etter at Judah Reed har fortalt dem at mødrene deres er døde. Australia er det lovede land, men da de kommer fra til Stasjonen, er det helt annerledes enn de har blitt fortalt. Det som venter dem er hard jobbing - slakting av dyr, bygging av hus og rydding av skog og kratt.
Vi følger de tre guttene gjennom flere år, også etter at de må forlate Stasjonen grunnet alder.
Fascinerende og hjerteskjærende historie.

Spennende naturskildringer og ganske heftig når det gjelder skrekk og gru :)

Klisjeer og plattheter i kø! Takke meg til Margit. Ærlig kioskromaner. Eneste grunn til at det ble to og ikke en, må være at jeg faktisk fullførte 700 sider.

Forbigås i stillhet....så mye usannsynligheter at det overskygger helt historien - og den spenningen som kanskje kunne ha fenget meg..... hadde jeg vært sånn cirka 20 år ;)

leser vel for lite men .... når en leser angrer en ikke på det :)

Etter å ha lest boka er der særlig én ting jeg faktisk er nødt til å nevne som er oppsiktsvekkende; forfatteren er tydeligvis av den oppfatning av at om man har forfattet en karakter som byr på problemer for menneskene man er ment til å like i boka, så kan man jo bare ta livet av dem. Her dør ikke bare den ene, men alle de fire av de plagsomme karakterene. Slapt av forfatteten. Ellers vil jeg si at side 150-500 var ganske underholdende, deretter dabbet det fullstendig av og det var nesten et ork å lese ut boka. Som tidligere veterinærstudent vil jeg gjerne finne border collien Cleos etterfølgere da denne hunden lever tre ganger lenger enn hva vanlig var og er, for disse vil jeg gjerne forske på. Ellers synes jeg george greenwood sin rolle er merkelig, han lover evig troskap i starten av boka og at han skal finne Helen, og når han finner henne, blir det bare "åja, der er hun, ja, okei, går og gifter meg med Elizabeth." Ellers en middels underholdende dameroman med noen helt merkverdige og unødvendige tråder.

Bra och välskriven debutbok men usch så irriterade vi blev min man och jag som lyssnade på boken tillsammans. Hur dum får en huvudperson i en deckare vara egentligen? Har hon inte lärt sig nåt om sig själv under sin psykologutbildning?

Fineste boka jeg vet om. Så mørk, trist og dyp, men allikevel så uendelig vakker. Språket er ut av en annen verden, ofte måtte jeg lese samme setningene flere ganger bare for å ta innover meg hvor flott det er. Les den!

Jeg er helt enig med deg. Jeg syntes også at denne var i tynneste laget. De forrige bøkene hans leste jeg på en dag, for jeg kunne rett og slett ikke legge dem i fra meg. Denne manglet noe spesielt som de forrige hadde. Khaled Hosseini - du kunne ha gjort det bedre!

Likte denne boka, da den er en annerledes krim. Skikkelig creepy. I stedet for at det skjer en forbrytelse og denne skal oppklares, så får man innblikk i morderens syn på ting. Virkelig ekkelt. Det ble ennå værre av at jeg er lommekjent i en del av terrenget der handlingen foregikk (selv om kart og terreng ikke alltid stemte helt).

Hvis jeg skulle velge en eneste bok i hele verden så hadde det vært denne.
FANTASTISK!

Boka gikk rett til hjertet. Fin og var beskrivelse av å vokse opp med en psykisk syk mamma. Hanna får ikke vite hva som er galt og opplever moren som tre personer. Hun må ta et altfor stort ansvar for at ikke noe skal gå galt. Boka gir et nyansert bilde av moren. Hanna utsettes også for utestenging og mobbing av en venninne. Velskrevet og veldig god debutbok.

Rett og slett ikke min litteratur. Litt usikker på hvordan jeg skal definere sjangeren, men mest av alt kan den vel karakteriseres som en utvidelse av "de blå sidene" fra Allers. Fra virkeligheten med andre ord. Denne handler om en narkoman mann på avvenninnig og katten ha tar til seg, og deres opplevelser sammen. Historien i seg selv er kurrant, mye Jack London jeg har lest med en tynnere historie, Men dette er ikke bra skrevet, og jeg endte opp med å legge boken til side.

For meg mangler personene i denne romanen dybde. Romanen er bredt anlagt med hensyn til tid, land og personer, men jeg har ikke før blitt interessert i en av fortellingene før perspektivene skifte.

Jeg synes dette var en veldig god og velskrevet krim, kan virkelig anbefales! Spesielt likte jeg det at vi får høre ulike personers syn på hva som skjedde "den kvelden". Dette ved at de ulike kapitlene er skrevet med ulike fortellerstemmer; noe som dermed gir boka variasjon og mer spenning. Vi får høre litt og litt, uten å røpe hva som skjedde. Ofte kan jeg være fornøyd med en krim helt til slutten, og så faller den mange hakk pga av alt for rask oppsummering eller tvilsomme løsninger. Denne faller heldigvis ikke så gjennom som mange andre, selv om den ikke går når helt opp til en sekser. Når jeg gir en krim terningkast 5 er det uansett en særdeles god bok i mine øyne.