En gang hadde kjærlighets-romanen/skuespillet et godt rykte. Av mange grunner. En av grunnene til dets gode omdømme var at subsjangeren var, og er forsatt, mindre depressiv enn krigslitteraturen, en annen populær subsjanger. En annen er at den, mer enn noen annen sjanger, inviterte til oppfinnsomme plott om forviklinger og kjønnspolitikk, altså både komedie og provoserende skrifter. En tredje er kanskje den mest undervurderte av alle; sentiment.

Hvis det er noe som betegner de mest populære verkene innenfor sjangeren, de som virkelig har vist sin stayer-evne, så må det være det at bøkene og skuespillene handler om karakterer som føler mye, og som ikke er redd for å sette ord på disse følelsene.

Det står i sterk kontrast til moderne bøker og skuespill i subsjangeren. Der er det sjelden at både hovedkarakterene og menneskene rundt dem ikke er utslettende kyniske til kjærlighetens overveldende krefter.

I stedet for å nære sentimentaliteten som er halepåhenget til romantikken, kan nesten alle karakterene ikke vente med å lire av seg moderne og kyniske flosker om hvor håpløst kjærligheten er, og/eller hvor mislykket institusjonen som stadfester/bekrefter den mest, ekteskapet, er.

Det er derfor det er forfriskende å gjenlese Johann Wolfgang von Goethes "Den unge Werthers lidelser". Der den moderne kjærlighetsromanen handler om kyniske karakterer som oppfører seg som melankoliske og hjemvendt krigsveteraner, handler Goethes berømte lille roman om en mann som har grunn til å være kynisk, men som ikke gjør det.

Delvis inspirert av hans eget liv, sender Goethe sin utdannede og fornemme hovedpersonen til en landsby. Wahlheim. I den første perioden, bruker han dagene på å komme over kvalene sine over dødsfallet til en nær kvinnelig bekjent og lese klassiske bøker.

Så møter han Lotte.

Hun er datteren til en fornem herre i Wahlheim, mor til sine små søsken siden moren døde, og viktigst av alt; hun er forloved med den intelligente, ærlige og ærerike Albert, en ung mann med en lys fremtid. Werther trosser advarslene fra bekjente, og selv det lille som er av hans egen fornuft, mot å forelske seg i Lotte.

Det betaler han en tragisk pris for.

"Den unge Werthers lidelser" er en sentimental (i positiv forstand), ærlig og rørende roman om kjærlighetens ufornuftige salighet og dens bunnløse tragedie, altså myntens to sider.

Populære og klassiske romaner er ikke alltid de enkleste bøkene å komme gjennom. For det første er det som om tidens ånd og kanoniseringens spøkelser står over ens skuldre og utfordrer en til å komme med et annet syn enn det som er godtatt. Deretter kommer grublingen og spørsmålene; hvis du er enig med den generelle konsensusen, vil du kanskje spørre deg selv om den kulturelle konsensusen ledet deg til vannet. Og hvis du er uenig, vil du kanskje spørre deg selv hva som er feil med smaken din.

Personlig mener jeg at en ikke kan gjøre annet enn å være bevisst på disse usynlige kreftene og bare formulere sin egen ærlige mening om verket.

Og min ærlige mening om "Den unge Werthers lidelser" er at den er en suveren kjærlighetsroman. Ikke på grunn av selve historien, som mer enn et par hundre år etter utgivelsen kanskje ikke er noe å rope hurra for, men fordi språket er så umåtelig utsøkt, poetisk og kraftfullt.

Fornuft eller følelser? Goethes helt tar avstand fra sin samtids krav til rasjonalitet og materielle nyttebetraktninger som for eksempel å holde fast på en vanlig jobb eller finne seg en kvinne som faktisk vil gifte seg med ham. Werther er et rendyrket følelsesmenneske med stor sans for naturopplevelser. Det er likevel forelskelsen til Lotte som utløser lidelsene som fører til Werthers tragiske endelikt. Underveis framstår Werther så forstyrret med et så manglende grep på virkeligheten at det grenser til det psykotiske. En alternativ fortolkning er at krisen utløses ved at hovedpersonen til slutt må erkjenne at forholdet til Lotte aldri kan bli noe annet enn platonisk.

I løpet av den korte romanen berører Goethe en solid klassiker som Homer, men også forfattere fra sin egen samtid som landsmannen E. Lessing og briten Oliver Goldsmiths roman The Vicar of Wakefield. Mer mystifiserende er Lottes begeistring for bøker om «Miss Jenny Theil»; de foregår tydeligvis i en rolig verden som er mest mulig lik Lottes egen. Og selvfølgelig helt ulik Werthers. Men hvem vet om disse romanene faktisk finnes eller bare er noe Goethe har funnet på?

Litteratur av den sort hvor sympati og kritikk av denne karaktertypen eller tilstanden smelter sammen. Kom gjerne med kommentarer og forslag til utvidelse (både dikt, drama og prosa godtas, hvis en overbevisende forklaring er lagt til grunn)! Med tanke på at outsideren er en av de mest utbredte motivene i litteraturen, kan vi avgrense listen en smule ved å kun nevne bøker hvor hovedpersonen eller hovedfokuset er en slik skikkelse, kanskje særlig hvis det er av typen 'mannen mot verden' eller 'gode idealer mot realitetene' etc. Eller for den saks skyld individer lidende av dekadense, desillusjoner eller weltschmerz. Nuvel, nøl ikke! med andre ord.

Et slag for tysk og tyskspråklig litteratur!

I forbindelse med felleslesing av Cees Nootebooms Allesjele (Kjells lesesirkel januar/februar 2021) kom det frem et ønske om mer kunnskap om tysk litteratur. Tyskland var før andre verdenskrig et kulturelt kjerneområde i Europa. Det var dit kunstnere, forfattere, malere, musikere (også norske) reiste for å studere. Det er et tankekors tysk etterkrigslitteratur og kunst er så lite kjent i dag.

Bokelsker «Vannflaske» etterlyste tips om tyske bøken, og responsen lot ikke vente på seg. Her er en oversikt over de anbefalte. Mangler noen?

Bloom skriver om "The Aristocratic Age" (år 1321-1832):
- - - It is a span of five hundred years from Dante's Divine Comedy through Goethe's Faust, Part Two [1321-1832], an era that gives us a huge body of reading in five major literatures: Italian, Spanish, English, French, and German. In this and in the remaining lists, I sometimes do not mention individual works by a canonical master, and in other instances I attempt to call attention to authors and books that I consider canonical but rather neglected. From this list onward, many good writers who are not quite central are omitted.

Link til boken her på Bokelskere.no.

Bøkene på denne lista dekker en periode i Vest-Europa på 300 år fra begynnelsen av 1500-tallet til slutten av 1700-tallet. Mye har preg av framveksten av individualisme, rasjonalisme og samfunnskritikk. Forfatterne jeg har lest i det siste driver gjøn med det meste, men pakker gjerne - av forsiktighetshensyn - satiren sin inn i fantasifulle utopier, en tidlig form for science fiction. Men her er også bøker som innvarsler et mer humant, tolerant syn på tilværelsen. Forfatterne på 1700-tallet legger gjerne vekt på betydningen av et fantasi- og følelelsliv som ikke lar seg innordne strenge rasjonalitetspåbud. Med andre ord begynnelsen på romantikken.

Nederst på lista finnes en rekke faktabøker som jeg synes har vært nyttige for å se forfatterne og deres bøker i sammenheng med tiden de er skrevet i. Her får du også forklaringen på at det er temmelig tynt med med nordiske forfattere på leselisten min. Holberg og Wessel kommer kanskje med ved et seinere høve. (Skrevet 14.7.2019, redigert 18.2.2023).

Her er alleboktitlene nevnt i boka Livet! Litteraturen! av Tor Eystein Øverås.

Bøker jeg ikke finner på Bokelskere:

• En glänta i skogen (2004) av Ola Larsmo
• Djävulssonaten (2007) av Ola Larsmo
• I Sveriges Vantrum (2007) av Lasse Granestrand
• Färdaminnen (1973) av Claes Hylinger
• Hotell Erfarenheten (2006) av Claes Hyllinger
• Min röst skall nu komma från en annan plats i rummet (2006) av Lotta Lottas
• Aerodynamiska tal (2001) av Lotta Lottas
• Tredje flykthastigheten (2004) av Lotta Lottas
• Små historier 1 (1996) av Peter Adolphsen
• Små historier 2 (2000) av Peter Adolphsen
• Vredens nat (2008) av Peer Hultberg
• Mytologisk landskab med Daphnes forvanling (1966) av Peer Hultberg
• Desmond! (1969) av Peer Hultberg
• Requiem (1985) av Peer Hultberg