Bokelskere.no

I lang tid har jeg hatt lyst til å føre ned noen ord om denne boken, men hver gang går det opp for meg at jeg kommer til kort. Hvis jeg imidlertid innleder med denne innrømmelsen – at det jeg skriver her bare er en mager hyllest – vil jeg kanskje kunne gå videre. La oss gjøre det. Den unge kunstneren Werther har flyttet til et lite sted på den tyske landsbygden, og håper, synes det i sitt første brev til vennen Wilhelm, å skape seg en ny begynnelse og «aldri mer tygge drøv på de små plager skjebnen byr oss, slik som jeg hittil har gjort; jeg vil nyte øyeblikket og la fortid være fortid.» Han skriver videre at «Du har evig rett i at menneskenes sorger ville være mindre, hvis ikke deres fantasi var så oppsatt på å gjenkalle seg svunne ulykker, fremfor å slå seg til tåls med øyeblikket og hverdagen.» Dette skal imidlertid vise seg å være mer et ironisk frampek enn et forsett, for etter å ha spradet rundt omkring i landsbyen en stund får han øye på Lotte, en vakker pike, og svulmer umiddelbart og uunngåelig over av attrå til henne. Dette er hva romanen kretser rundt: Lotte, eller snarere hvordan Werther maler henne i sin overopphetede innbildning, og kjærlighetens (i det minste den ulykkelige kjærlighetens) vesen. Få verker i litteraturen gir en like levende og fullblodig skildring av forelskelsens innfall og stemninger, svermeriets illusjoner, og øyeblikkene som både martrer og unnfanger kjærligheten. Alt er fanget her. Goethe er - etter stadig å ha vendt tilbake til ham - blitt meg en slags guddom; og skjønt jeg ikke tenner røkelse til hans ære, lar jeg piperøyk røre ved denne bokens papir når jeg fra tid til annen dveler ved den i stille timer om natten. Den er uendelig kjær for meg.

Jeg fikk i dag meg ihende en billett til Det norske teaterets oppsetning av "Unge Werthers liingar" 17. september. Leseselskapet vårt leser Faust, men Unge Werther som, i motsetning til Faust, kan så lite men føler så sterkt, fortjener også et besøk av oss. Det er 11 år siden jeg leste denne lille skatten, og før mitt besøk i teateret i september, skal både denne og Thomas Manns hyllest til Goethe, Lotte i Weimar, nytes.

Denne leste jeg i ten-årene og har kke lest den siden. jeg leste den faktisk på tysk enda jeg kunne ikke så veldig mye tysk da...men du verden, den gjorde skikkelig inntrykk på meg. Jeg burde kanskje ha lest den nå for å se hvordan reaksjonen ville bli....