Bokelskere.no

Denne lovtalen harsellerer med det meste i forfatterens samtid, det vil si cirka år 1500. Første del av boka tar for seg dårskapen som et menneskelig fenomen, en tøyelig egenskap som omfatter både overmot og naivitet, uvitenhet og ufornuft, men samtidig utgjør et krydder i livet og en kilde til vennskap og samhold. Her bygger den lærde Erasmus i stor grad på sin lesning av greske og romerske klassikere, men uten at det tynger teksten særlig. Den er tvert om vittig og tilgjengelig, ikke minst fordi satiren rammer fenomener som er like aktuelle i vår egen tid. Særlig skarp er han i omtalen av ulike kategorier akademikere: filologer, filosofer, medisinere, jurister og spesielt teologene. De er personer som påberoper seg visdom, men i realiteten utgjør dårer med høye pretensjoner.

I siste del av boka kaster Erasmus seg over mer grunnleggende teologiske spørsmål og kan dermed ses på som en forløper til Luthers frontalangrep på den katolske kirken i 1517. Paven, kardinalene, men også de plagsomme tiggermunkene får gjennomgå. Han gjør grundig narr av naiv helgendyrkelse og annen overtro som alkymisme. Min utgave fra 1981 er oversatt til gammelmodig riksmål, men flyter likevel lett. Oversetteren har forsynt teksten med en del nyttige opplysninger bak i boka.

Utopia står for «Ingensteds», men Thomas More (1477-1535) har likevel fått vite mye om dette fiktive landet gjennom sin stråmann «Rafael Hytlodeus». Men før en leser noe særlig om Utopia, får vi en svært så kritisk beskrivelse av forholdene i England på Henrik 8s tid. Verst er klasseforskjellene, som har gjort det mulig for adelen å drive småbøndene vekk fra landsbygda, og ikke minst den ekstreme straffejustisen, som innebærer massehenretting av småtjuver. Første del av boka er lettest å lese fordi den er skrevet som en dialog mellom Thomas More og den fiktive Rafael. Den første påtaler gjerne hvor skeptisk han er til Rafaels radikale ideer. Ikke ulikt Erasmus i Dårskapens lovtale som jeg har omtalt tidligere.

Andre del av Utopia har mer preg av en monolog der «Rafael» legger ut om de strålende egenskapene ved dette ideallandet med sine tilfredse, flittige og samtidig nøysomme innbyggere. Mange av ideene synes forbausende moderne og aktuelle den dag i dag. Det gjelder seksttimersdagen, fellesmåltider (i skolen), dyrevelferd, naturvern, religiøs toleranse og internasjonalt fredsarbeid. Kvinnelige prester kan han også tenke seg. More er en puritaner før sin tid, men det er paven som har gjort ham til helgen.

På den annen side har Utopia sine mindre vakre sider. Som i det gamle Hellas er landet avhengig av slaver til å gjøre tungarbeid og av leiesoldater i krig. Utopia går heller ikke av veien for å sikre seg kolonier når befolkningsøkningen blir for stor. More har ellers ikke noe til overs for internasjonale avtaler som jo likevel blir brutt av partene med én gang. Oversetter Trygve Sparre har skrevet en grei innledning. Som vanlig i denne serien er oversettelsen på et noe gammelmodig bokmål.

Burde slike bøker forbys? Én ting er ar boka bare inneholder et lite antall av de opprinnelige essayene. Det kan nok forsvares. Verre er at det er gjort hakkemat av de fleste av dem, slik at bare bruddstykker står igjen. Likevel er det underholdende og tankevekende lesning. En sterk stemme for moderasjon og likevekt i alle ting. Det gjør Montaigne merkelig relevant og moderne. (Det finnes en nyere komplett utgave på norsk i tre bind).

Tvisyn og undring kombinert med toleranse bidrar til å gjøre disse seks betraktningene så leseverdige. Først fem korte innlegg om motstridende følelser, samvittighet, feighet, lykketreff og ordsnobberi. Tilslutt et lengre kapittel om vår frykt for døden; her står Montaigne for et stoisk syn preget av romerske tenkere. Alle essayene er forbausende aktuelle; eneste svakhet er at kildene til de mange sitatene ikke er oppgitt.

Pussig at Montaigne kan appellere så sterkt til vår tids mennesker. Kanskje nettopp fordi synsvinkelen hans er så humant, vidsynt og samtidig dypt personlig. Dette er er bare et lite utvalg av essayene hans, men de sju som er tatt med her dreier seg om mellommenneskelige relasjoner: vennskap, samtaler, forholdet mellom fedre og sønner o.l. I motsetning til den norske utgaven fra 1979, presenteres alle essayene i full lenge. Det gjør en stor forskjell. Her får en mye bedre følelse for Montaignes slentrende stil. Både i kapitlene om vennskap og samtaler kommer forfatterens innovative assosiasjoner og overraskende kast tydelig fram. Montaignes hang til sitater fra antikken kommer også fram. De virker av og til noe påhengt, men skal vel overbevise oss om at funderingene hans har solide røtter.

Mye moro her. Skrøner, heltehistorier, eventyr, og satiriske og filosofiske betraktninger i et skikkelig sammensurium. Fortellingen om kjempen Pantagruel er full av vulgariteter og et kvinnesyn som må ha virket umoderne alt på 1500-tallet da boka først kom ut. Men egentlig gjør Rabelais gjøn med alle, både lærd og leg, inkludert leseren som får svi for ha sløst bort tiden sin på dette tøyset. Oversettelsen flyter bra. Forklaringer i fotnoteform er mange, men nødvendige.

Uleselig? Over 500 løsrevne setninger og avsnitt uten sammebindende tekst eller forklaringer. Likevel fikk jeg allerede på første side inntrykk av at det er våre laster som forfatteren konsentrerer seg om. Spesielt legger La Rochefoucauld vekt på hvordan vi gjør vårt beste for å skjule egenkjærlighet og andre dårlige egenskaper og motiver. Mye virker desillusjonert, endog kynisk, men både empati og psykologisk innsikt går også igjen i mange av maksimere eller læresetningene. Ikke rart at mange av dem er blitt klassiske sitater.

Oversetteren, Anne-Lisa Amadou, gir oss bakgrunnen og konteksten i et nyttig etterord. Selv om maksimene gir seg ut for å være tidløse, er det ikke minst dem som handler om kvinner som virker svært så foreldete. Andre ganger virker La Rochefoucauld forunderlig moderne. Men boka skal nok ikke leses i en enkel jafs som jeg gjorde nå. Det er riktignok en last som han ikke har tatt for seg.

Torshovteatret tok i sin oppsetning våren 2016 seg betydelige friheter med originalteksten i Stormen. Den krevende kampen mot klimaendring gjøres til et hovedpoeng, mens Shakespeares helt Prospero enkelt kontrollerer naturen ved hjelp av sine magiske evner. Dermed kan han nedkjempe sin vonde bror og få sitt kongerike tilbake. At han også kan få sin datter Miranda godt gift må sies å være en bonus.

Drama om en tyranns vekst og fall. Inger Hagerups oversettelse fra 1956 flyter fortsatt bra. Jeg ser fram til å se sceneversjonen på Det norske teatret. (Teatret bruker en ny oversettelse av Jon Fosse og har kuttet ut enkelte scener i en forestilling uten pause),

Fortettet drama sentrert rundt Fedras fatale forelskelse i sin stesønn Hippolytos glimrende oversatt av Halldis Moren Vesaas. Selv om gudene påkalles til stadighet, er dette først fremst en psykologisk konfrontasjon med sterke følelser. Oversettelsen er grunnlag for Det norske teatrets forestilling våren 2014. Verdt å se!

Lærd, vittig og kritisk. Dette utdraget Gibbons hovedverk fra 1700-tallet gir en superrask analyse av kristendommens tidlige utbredelse i Romerriket. Gibbons ståsted er helt tydelig historikerens og ikke teologens. Mens tidlige kirkeledere tok avstand fra naturvitenskapelig tenkemåte, viser han at flere av de mest innflytelsesrike teologene faktisk hadde en grundig skolering i gresk og romersk retorikk, filosofi og vitenskap. Jordnære ting som et klart budskap og en solid organisasjonsform bidro til suksessen.

Ikke så lettlest beskrivelse av Nordland og Troms på slutten av 1600-tallet. Etterhvert ble jeg likevel revet med av dikterens begeistring for den nordnorske kysten og sterke sympati for kystbefolkningens strev. Det er stort sett fiskeriene det handler om, men Dass er også såvidt innom samenes reindrift. Derimot har han ikke noe til overs for handelsfolk som skjenker fiskerne fulle.

Prestene dengang var avhengige av tiende. Dass redegjør grundig hvordan den ble beregnet i varer og penger rundtomkring. Innimellom skyter han inn korte historier og anekdoter, men forholder seg nøkternt til slikt som sjøormen, som han har hørt om men ikke sett selv. Dass uttrykker begeistring for det nord-norske kostholdet - som rimelig nok først og fremst består av alle mulige fiskeslag og noen ganger hval (mens skalldyr ikke nevnes med et ord).

Innholder «Jeppe paa bierget» og tre andre komedier i opprinnelig språkform.

Fascinerende beretning om 22 års fangeliv. Tiden og stedet er 1600-tallets København. Fangen er datter av Kristian 4. Riktignok heter boka Jammers minne*, men her er det humor, ironi og til og med ordspill blandet med klagemålene. Mest imponerende er hennes skarpe psykologiske innsikt som gjør at menneskene som omgir henne som voktere eller tjenestepiker framtrer som tydelige, fullverdige karakterer. Vi får en god del å vite om vanlige kvinners vanskelige kår. Først og fremst er det likevel en fortelling om hvordan den viljesterke Leonora Kristina utholder sine mange år i Blåtårn.

Misvisende boktittel her! Mye er ellers snudd på hodet i denne merksnodige utredningen, A Tale of a Tub. Først på slutten får vi for eksempel vite hvilke lesere boka er beregnet på. Den overflatiske får noe å le av, den uvitende lærer seg noe nytt, og den lærde får noe å gruble over. Swift er en vittig hund med et skarpt bitt, men som hans overflatiske leser lo jeg ikke så mye som jeg hadde håpet.

På de 125 sidene i min utgave raljerer Swift over akademikere med sans for tallmagi, kritikere av alle slag, men først og fremst brødrene Peter, Martin og Jack, som representanter for Paven, Luther og Calvin. Historien om hvordan de blir uoverens og går hver sin vei er fortsatt godt fortalt. Men mye av satiren ellers går nok hus forbi etter 300 år, særlig hvis man ikke har spesiell god greie på England tidlig på 1700-tallet.

Besk, men også vittig beskrivelse av et land der hestene er de forstandige herskerne, mens en menneskeart, yahooene, er deres ufyselige og nokså unyttige underlegne. Men som i andre reisebeskrivelser blir Gulliver vel så klok på sitt eget land med sine dårlige sider, som korrupte politikere, kranglevorne advokater og inkompetente leger. Sant å si virker Hestenes land litt kjedelig med sin utopiske prektighet. Det er riktignok full likestilling mellom hingster og hopper, men ellers er det klar lagdeling mellom noen hester som er født som herrer, andre som tjenere.

Under oppholdet forvandles Gulliver selv til en underdanig tjener, som har store problemer med å assimilisere seg når han er vel hjemme i England.

Min utgave fra 1969 skal være den første på norsk og har fine illustrasjoner i tresnitt av Hans Gerhard Sørensen. Gyldendal ga ut en ny oversettelse av Carl Fredrik Engelstad allerede fire år etter med tittelen «En reise til houyhnhnm'ene» i Gullivers reiser.

Voltaires åpne, engasjerte personlighet trer tydelig fram i 24 korte artikler kalt brev om britiske temaer. Fyndig og vittig tar han for seg religionen, naturvitenskapene og litteraturen. Mest moro hadde jeg av brevene om kvekerne, anglikanerne og presbyterianerne. Som katolikk er Voltaire mest fascinert av de fredsommelige kvekerne. Han konkluderer merkelig nok med at i et land med så mange som 30 religioner kan folk leve lykkelig og fredelig med hverandre i motsetning til land (som Frankrike) hvor det bare er én eller to tillatte religioner.

Voltaire er en stor beundrer av Newton og andre britiske vitenskapsmenn, men det er ikke alltid lett å følge ham når han skal forklare hva den enkelte har bidratt med. Han er likevel klar på at han er tilhenger av rasjonelle forklaringer basert på moderne vitenskap. Metafysikk og andre svermerier forkaster han. Dermed går han i mot sentrale ideer hos for eksempel Descartes.

De siste brevene handler om britiske litteratur som han også beundrer, men som han strever med å formidle til sine franske lesere. De oversettelsene han forsøker seg på synes å ligge langt fra originalene. Men også her han har vittige betraktninger på forskjellen mellom England og Frankrike. Filosofen Bernt Vestre har gjort en god jobb med oversettelsen.

Seks eventyr fortalt som historier med moral. Titler som «Lille Rødhette» kan være velkjente, men i Perraults versjon har eventyret fått et annet utfall enn jeg - og norske lesere flest - er vant til. Likevel det mest originale er at hvert eventyr avsluttes med noen verselinjer som oppsummerer hva vi kan lære. Unge kvinner bør merke seg at selv høflige, forekommende ulver kan finnes andre steder enn på skogsstiene på vei til bestemor. (Angela Carter dreide skruen på disse historiene enda hardere til i The Bloody Chamber and Other Stories). Vær obs. på at Perraults versjon av eventyrene ikke alle passer for barn, spesielt «Blåskjegg». Flere av eventyrene har dannet grunnlag for Walt Disneys tegnefilmer.

En gripende kjærlighetsroman - visstnok den første i sitt slag. Ei syttenårig jente blir virvlet inn inn i et overklassemiljø av intriger og romanser hvor det samtidig legges vekt på en uklanderlig oppførsel. Riktignok er alle like vakre og veltalende som i filmstjernenes Hollywood, men et anonymt brev (den tids e-post) på avveie er nok til å sette i gang et skred av personlige ulykker. Forfatteren er svært dyktig i å beskrive forvirringen og de mostridende følelser som den unge hovedpersonen går gjennom etter sitt giftermål med den prektige prinsen av Clèves, i det hun forsent møter den langt mer tiltrekkende hertugen av Nemours.

I løpet av romanen går hovedpersonen fra først å vektlegge hva som sømmer seg (det vil si hva andre måtte mene) til en personlig overbevisning om "en plikt som bare eksisterer i min egen bevissthet." I dette tilfelle en form for stahet som ikke skaper lykke for noen.

Amadous oversettelse fra 2000 følger en konservativ bokmålsnorm. Jeg stusser jo på at selv ektefeller er dis, men det er vel tilsiktet.

Lever vi i den beste av alle verdener? Antakelig ikke, svarer Voltaire i denne pikareske fortellingen. Den optimistiske helten, Candide, utsettes på sine reiser for alle mulige dramatiske hendelser. Selv om hans trang til å møte igjen sin store kjærlighet driver handlingen framover, er det langt fra en moderne roman, snarere en ramme for å diskutere ulike filosofiske spørsmål.

Oversettelsen av Paul René Gauguin fra 1946 virker gammelmodig, men har med nyttige kommentarer. Voltaires ordbruk kan virke saftig, men ved et enkelt tilfelle er Gauguin for prippen til å sørge for en direkte forklaring: O che sciagira d'essere senza coglioni! utbryter en evnukk på italiensk. Google sørger for en grei oversettelse der oversetteren selv svikter.

Candide er grunnlaget for en operette/musikal av Leonard Bernstein som komponist.

Jacques er sin herres hjelpende hånd, følgesvenn og samtalepartner. Det vil si det er Jacques som prater mest, men må finne seg i å bli stadig avbrutt underveis til et ukjent bestemmelsessted. Fortellerstilen er absurd og humoristisk. Selv om Diderot legger ut på en rekke sideveier, kommer alle, inkludert leseren, til en leseverdig slutt.

En innskutt historie eller novelle på 40-50 sider (med mange avbrudd) går med til å fortelle hvordan det gikk da Mme de la Pomeraye skulle hevne seg på sin troløse beiler, markien av Arcis. Hvor god er denne historien? Det kan nok diskuteres, og det gjør da Diderot også. I det hele tatt minner han oss om at han en forfatter som har styring på det hele, i motsetning til Jacques som mener at alt som skjer her i verden allerede står skrevet i stjernene.

Diderot viser selv til Rabelais, Laurence Sterne og andre forfattere som skriver i den samme absurde stilen. Blant moderne forfattere synes jeg det er lett å tenke på Italo Calvino, Milan Kundera, Samuel Becket og til og med vår egen Jon Fosse.

Virkelighetsnær britisk humor. Selv om Charles Lamb levde i overgangen mellom 1700- og 1800-tallet er hendelsene og situasjonene han forteller om svært så gjenkjennelige - også sett med dagens øyne. Mange har vel som han opplevd med skrekk å bli innkalt på sjefens kontor bare for å bli fortalt en god nyhet. Det hjelper at Lamb har et godt blikk for det absurde kombinert med en sunn skepsis til at alt var så mye bedre i gamle dager.

Høydepunktet er historien om helstekt pattegris. I følge Lamb tok det lang tid før folk skjønte at det ikke var nødvendig å svi av et helt hus for å nyte denne spesielle delikatessen.

Fornuft eller følelser? Goethes helt tar avstand fra sin samtids krav til rasjonalitet og materielle nyttebetraktninger som for eksempel å holde fast på en vanlig jobb eller finne seg en kvinne som faktisk ville gifte seg med ham. Werther er et rendyrket følelsesmenneske med stor sans for naturopplevelser. Det er likevel forelskelsen til Lotte som utløser lidelsene som fører til Werthers tragiske endelikt. Underveis framstår Werther så forstyrret med et så manglende grep på virkeligheten at det grenser til det psykotiske. En alternativ fortolkning er at krisen utløses ved at hovedpersonen til slutt må erkjenne at forholdet til Lotte aldri kan bli noe annet enn platonisk.

I løpet av den korte romanen berører Goethe en solid klassiker som Homer, men også forfattere fra sin egen samtid som landsmannen E. Lessing og briten Oliver Goldsmiths roman The Vicar of Wakefield. Mer mystifiserende er Lottes begeistring for bøker om «Miss Jenny Theil»; de foregår tydeligvis i en rolig verden som er mest mulig lik Lottes egen. Og selvfølgelig helt ulik Werthers. Men hvem vet om disse romanene faktisk finnes eller bare er noe Goethe har funnet på?

Denne biografien av den britiske romanforfatteren Anthony Powell skildrer det vanskelige livet og den litterære karrieren til en eksentrisk, men utadvendt personlighet fra 1700-tallets England. Powell legger vekt på Aubreys forbindelser og vennskap med andre lærde menn i samtiden. De gjorde ham kjent, trass i at hans voluminøse skrifter sirkulerte mer som samizdater enn på trykk. Powells bruk av sitater, fotnoter og forklarende bemerkninger i parentes gjør boken til tøff lesning, og neppe til alles smak.

Flott og fyldig framstilling av Venezias historie i tre deler. Først byens historie som mektig handels- og kultursentrum fram til tapet av selvstendigheten 1797. Andre del tar dels for seg den østerrikske okkupasjonen og den mislykte selvstendighetskampen 1848-49, men vektlegger vel så mye framveksten av Venezia som turistmål. Boka er på det mest underholdende nettopp når Hibbert tar for seg utlendingers opplevelse av byen og venetianerne. Tredje del er en oversikt over alle bygningsverkene som er omtalt i de to historiske delene. Hibbert skriver greit, men enkelte ganger blir det vel mye oppramsing for å sikre seg at alt viktig er blitt nevnt.

Kvinnelig stormannsgalskap finnes den? Leonora Christina, datter av Kristian 4 var utvilsomt en mektig personlighet som fikk en hard straff for intrigene som hun og hennes mann Corfitz Ulfeldt innlot seg på på 1600-tallet. Hun var også en dyktig skribent, som gjennom to bøker framstilte sitt eget livsløp som en uskyldsren og gudfryktig martyr.

Forfatteren Bodil Wamberg lykkes etter min mening å rive i stykker dette selvbildet på engasjerende og veldokumentert vis. Hun fyller ut tomrommene i Leonoras selvbiografier med andre kilder som skildrer hvordan ekteparet Ulfeldt underslo millioner fra den dansk-norske statskassen og forrådte fedrelandet ved å gå i allianse med svenskekongen. Ekteparet tilhørte en adelsklasse som - heldigvis - mistet sin politiske makt ved innføringen av eneveldet i 1660.

Riktignok er «historien et annet land», men selvforherligende statsmenn er ikke ukjente i vår tid heller. Som svigersønn av Kristian 4 fikk Ulfeldt en maktposisjon som rikshoffmester med kontroll over en betydelig del av kongerikets inntekter og utgifter. Det gjorde ham meget rik; en rikdom han visste å utnytte til å skaffe seg venner og politisk innflytelse.

Heiberg skriver spennende om Ulfeldts vei til makten og hans dramatiske, pinefulle fall. Som politiker oppnådde han at Danmark-Norge inngikk en nyttig allianse med Nederland, men som overløper til Sveriges kong Karl Gustav, bidro han til at dobbeltmonarkiet for alltid mistet store landområder til nabolandet. Det gjaldt både Danmark og Norge. Ikke rart at kong Fredrik 3 fikk Ulfeldt dømt som landsforræder.

Boka handler også om overgangen fra stenderstat til enevelde. Heiberg mener at forfølgelsen av Ulfeldt og hans kone Leonora Kristina («fangen i Blåtårn») gikk for langt og brøt med både dansk lov og folkeretten. Dette svekket eneveldets krav på å være en rettsstat. På den annen side var Ulfeldts fall også et resultat av hans eget prestisjebehov og etterhvert virkelighetsfjerne prosjekter.

1600-tallet var tydeligvis også en tid hvor skriveføre personer uttalte seg med fynd og klem uten å skjule sine følelser og meninger. Likevel skiller ekteparet Corfitz Ulfeldt og Leonora Kristina seg ut som helt ekstraordinære personligheter i en overgangstid etter reformasjonen.

Konsist oversyn over historiske vendepunkt. Korleis stod det til med nasjonalkjensla blant folk på 1600-talet? Heller dårleg, skal ein tru historikaren Halvdan Koht. Patriotismen stod ikke serleg høgt under krigane som prega Norden fram til 1660. Da fekk Noreg, Sverige og Danmark grensene seg i mellom som framleis gjeld.

Tilskipinga ev einveldet i Danmark-Noreg vert ikkje tema før langt ut i boka. Bakgrunnen for og forløpet av statsomveltinga i København er godt skildra. Byborgarane og presteskapet allierte seg med Frederik III mot adelen. Det var ein dansk affære som innbyggarane i Noreg og Island berre måtte finne seg i. Sjølv om det vart eit kongeleg einvelde, stod forunderleg nok rettsstaten monaleg sterkare etter regjeringsskiftet enn før. Adelen blei bytta ut med ein ny klasse embetsmenn, og byborgarane - i Noreg òg - vart mektigare.

Boka er den siste i serien Kriseår i norsk historie.

Egentlig et umulig prosjekt. Hvordan levde, tenkte og følte alminnelige vesteuropeere i tida mellom reformasjonen og den franske revolusjonen? Boka er skrevet av historikere med stor vekt på levevilkår, familieliv og tenkesett i Frankrike med noen sideblikk til andre land. Kapitlet som begeistret meg mest handler om lesing og skriving i flere europeiske land, inkludert Sverige og Danmark. Det er høyst ulike aktiviteter viser det seg. Vittig og opplysende skrevet. Så får en heller gjette seg til eller lese andre steder om nordmennenes privatliv i den samme perioden fra 1517 til 1800.

Boka gjengir Montaignes syn på seg selv og verden på en sympatisk, men likevel engasjert måte. På den ene side legger Compagnon vekt på de spesielle forholdene Montaigne levde under på 1500-tallet med borgerkrig og religionsstrid. Samtidig får han fram aktualiteten av Montaignes tvisyn og moderasjon for vår egen tid.

Boka har sidehenvisninger til den nyeste, fullstendige oversettelsen av «Essays», men den også godt leses sammen med den forkortede norske utgaven fra 1979.

Kort, leseverdig biografi med et klart prosjekt: Hvordan kan den enkelte beholde og utvikle sin personlige frihet i tider preget av diktatur og krigføring? Zweigs ståsted er 1941 - omtrent det svarteste året under 2. verdenskrig. Montaigne framstår som en personlighet som pensjonerer seg tidlig fra offentlig virksomhet for å frigjøre seg fra konformitetspress i en periode på 1500-tallet som preges av religionstrid og borgerkrig. Resultatet er Montaignes berømte samling av essays som nå også finnes i en komplett oversettelse til norsk.

Zweigs psykologiske karakterskildring er preget av beundring. LIkevel klarte han ikke selv å følge Montaigne fullt ut, men tok sitt eget liv kort etter at denne boka i likhet med Sjakknovelle og Verden av i går var ferdigskrevet. Den engelske utgaven har både en fyldig innledning og noen forklarende noter.

Illustrert katalog til stor ustilling av hollandsk kunst i Nasjonalgalleriet 1959. Påfallende er hvordan de fredelige motivene står i kontrast til de mange krigene Nederland var innblandet i på 1600-tallet, blant annet som alliert av Danmark-Norge.

Utenom det fattigslige papiret og uskarpe illustrasjonene, gir teksten et godt bilde av hvordan kulturlivet og levekårene utviklet seg etter reformasjonen fram mot 1814. Carsten Hopstock er opptatt av hvordan interiører, husgeråd og klær utviklet seg. Dessuten har han har notert seg merkverdige matvaner og omgangsformer, slik de er beskrevet av utlendinger på norgesbesøk.

Hva med litteratur og kunst? Her framhever Kjell Heggelund at Danmark-Norge lå i en europeisk avkrok. Bare et lite skikt av byborgere utenom København fulgte og bidro til litteraturen og kulturlivet slik den utviklet seg i resten av verden. Men alt stod ikke stille. 1700-tallet var tydeligvis en gjennombruddstid for bøker, teater og mye annet.

En gullgruve av en historiebok! På 470 sider gir Daae en innholdsrik og bred fortelling om Oslo, dengang Christiania, i de 190 årene mellom 1624 og 1814. Selv om byen hadde færre enn 10 000 innbyggere, skriver han inngående om byens sentrale økonomiske, politiske og sosiale betydning i fellesriket Danmark-Norge. Utenrikshandelen med byer som Rostock og Hamburg var omfattende, viktigere enn handelen med andre norske byer. Til enhver tid bodde det mange av utenlandsk opprinnelse i byen. Så mange at de tysktalende krevde og fikk innvilget sin egen prest.

I større sammenheng tar Daae for seg byens rolle som sete for stattholderen og i de mange krigene mellom Danmark-Norge og Sverige. Boka kom ut første gang i 1870. Den gammelmodige skriveformen er beholdt i Tanks utgave fra 1924. Så leseren må for eksempel være forberedt på at det heter Ladegaardsøen og ikke Bygdøy.

Virkelig et storverk! Braudel er en seriøs historiker og en begeistret forteller. Han river leseren med ved å reise stadig nye, viktige spørsmål som han fryktløst gir seg i kast med å svare på. Filip 2 som har plass i tittelen, spiller en ytterst beskjeden rolle ihvertfall i første bind. Nei, det er Middelhavet og landområdene rundt i tidsrommet 1550-1600 som har hovedrollen i denne boka. Her får vi svar på hvorfor folk foretrekker å bosette seg i åssidene framfor lavlandet, hvordan landbruk og handel utviklet seg, og om de forbausende barske klimaforholdene.

Braudel er en våken forfatter som er stadig åpen for nye spørsmål. Noen kan ikke besvares fordi kildene mangler. Men i Genoa finnes det visstnok så store arkiver fra perioden at ingen historiker har våget å gi seg i kast med dem.

Mye av søkelyset er satt på Italia, som var en økonomisk stormakt, selv om landet var delt opp i en rekke selvstendige stater. Min utgave i tre bind har derfor en masse sitater - uoversatt - fra italienske kilder. (Omtalen bygger på første bind av et trebindsverk).

Kardinal Richelieu introduserer på 1600-tallet ideen om at Frankrikes interesser sikres best ved å sørge for en maktbalanse i europeisk politikk. Ideen plukkes raskt opp av andre herskere som kong Vilhelm III i England. Middelalderens ideer om det universelle kristne (katolske) riket går dukken. (s. 56-77).