Omtale fra forlaget
Den lille småbyen Crosby i Maine ser kanskje ikke ut som all verden der den ligger, stille og gammelmodig. Men for den som vet å se etter, er Crosby hele verden. Og i de små og vanlige livene som leves der, kan vi møte alle menneskehetens store dramaer: begjær, fortvilelse, sjalusi, svik, håp, trofasthet og kjærlighet. I hvert av disse dramaene spiller også Olive Kitteridge sin helt egen rolle - enten den er liten eller stor. Hun er den mutte pensjonerte skolelæreren, hun er en av småbyens kjente skikkelser. Noen ganger er hun oppfarende, noen ganger er hun tålmodig. Noen ganger er hun klok, noen ganger er hun forstokket. Og noen ganger banker hjertet hennes hardt og sterkt, noen ganger går det i stykker.
Forlag Press
Utgivelsesår 2015
Format Innbundet
ISBN13 9788232800230
EAN 9788232800230
Serie Olive (1)
Språk Bokmål
Sider 289
Utgave 1
Tildelt litteraturpris Pulitzer-prisen, fiction 2009
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Denne boken gir stort rom for personanalyse for her får du et godt innblikk i kompleksiteten i et menneske. Det er mulig å være en fryktet mattelærer som tenker at folk kan dra til helvete og samtidig være respektert, og ha et stort hjerte for sine nærmeste og de i samfunnet som er litt utsatt.
Olive er en kvinne som sliter med å vise kjærlighet. Sinnet tar ofte over for andre følelser og det gagner henne ikke. Olive beskrives som en stor og kraftig dame, men blir ikke sett, ikke som den personen hun selv mener å være i alle fall. Jeg tror hun føler seg misforstått.
En kan jo undres over hva som har skjedd med Olive før hun ble mattelærer, giftet seg og fikk en sønn, for til tross for mange bekjente, har hun ingen nære venner, Olive er den som tar kontakt. Fru Kitteridge virker ensom, selv i ekteskapet med Henry. Gjerne er det et valg, fordi livet i ensomhet er enklere enn tanker og tvil knyttet til relasjoner.
Jeg ville beskrevet Olive som en sterk kvinne, men at den ytre fremtoningen er et forsvarsverk mot den usikre jenta som fortsatt er på innsiden. Les og døm selv.
Gjennom 13 kapitler møter vi forskjellige personer i den lille byen Crosby i Maine. Felles for dem alle er deres kjennskap til byens strenge mattelærer Olive Kitteridge. Man får et innblikk i diverse skjebner fra høy og lav. Olive er ei dame med bein i nesa og kjent for å si sin mening høyt og tydelig, men det er få som kjenner Olives egen historie.
Vinner av Pulitzerpris og filmatisert. Vel verdt å bruke tiden på!
Gjennom 13 kapittel, som også kan likne på noveller, møter vi ulike personar frå småbyen Crosby i Maine, USA. Dette er forteljingar om kvardag, om små og større hendingar som kan tyde mykje i liva til dei som er involverte. Fellesnemnaren i kapitla er Olive Kitteridge. Ho er med i alle, anten som biperson (i enkelte av kapitla bare nemnt ein gong) eller som hovudperson. Gjennom boka får vi lære henne å kjenne, får sett henne gjennom ulike auge, og får sett både svake og sterke sider hjå henne. Forfattaren skriv godt og relevant. Denne boka berørte meg, Olive har gjort eit sterkt inntrykk, og kjem til å vere med meg i tankane lenge.
For en bok! Tretten fortellinger vevd sammen til et helhetlig bilde av Olive. Hun er på ingen måte noen enkel kvinne, og gjennom bokas mange ulike synsvinkler blir vi kjent med stadig flere sider ved denne pensjonerte matematikklæreren. Boka er klok, lærerik og definitivt til refleksjon og ettertanke. Jeg er imponert over hvor godt kjent forfatteren lar oss bli med Olive, hennes familie og småbyen hun bor i. Denne vil jeg anbefale både menn og kvinner som er ferdig med sin første ungdom. Kanskje lærer du litt om deg selv også underveis? Det gjorde i alle fall jeg....
Etter å ha blitt beveget av bøkene om Lucy Barton var det på tide å få lest Olive Kitteridge. Og jeg ble ikke skuffet! Gjennom 13 kapitler eller noveller, der Olive spiller hovedrollen eller en birolle, får vi innblikk i små og store personlige dramaer i vanlige menneskers liv. Nydelig fortalt, til refleksjon og ettertanke!
«Olives personlige syn er at livet avhenger av det hun tenker på som «store brak» og «små piff». Store brak er sånt som ekteskap og barn, det aller næreste som holder en flytende, men disse brakene bærer med seg farlige, usynlige strømninger. Og derfor trenger man små piff også; en vennlig ekspeditør på Bradlee’s, for eksempel, eller servitøren på Dunkin’s Donuts som vet hvordan man vil ha kaffen sin. Intrikate greier, i grunnen.»
«Tidligere i ekteskapet hadde de hatt krangler som gjorde Olive kvalm på samme måte som nå. Men etter et visst punkt i et ekteskap slutter man å krangle på den måten, tenkte Olive, for når man har flere år bak seg enn foran seg, blir ting annerledes.»
«Enkelte dager - det husket hun - holdt Henry henne i hånda når de gikk hjemover, middelaldrende mennesker på livets høyde. Hadde de skjønt hvilken stille glede disse øyeblikkene var fylt med? Sannsynligvis ikke. De fleste mennesker vet ikke engang egentlig at de lever livet mens de lever det.»
.. and that must be the way of life, to get something figured out when it was too late
At unge mennesker ikke vet, tenkte hun da hun lå ved siden av denne mannen, som hadde en hånd på skulderen og armen hennes; å, alt unge mennesker ikke vet. De vet ikke at klumpete, gamle og rynkete kropper er like sultne som deres unge, faste kropper, at kjærlighet ikke skal forkastes skjødesløst, som om den var en kake på et fat med andre kaker som vil bli sendt rundt igjen. Nei, hvis kjærlighet er tilgjengelig, så velger man den, eller så velger man den ikke. Og om hennes fat hadde vært fylt med Henrys godhet og hun hadde følt den som en byrde og knipset den bort smule for smule, så var det fordi hun ikke hadde visst det hun burde vite - at dag etter dag ble ubevisst skulset bort.
Men folk får jo vite både det ene og det andre. Når man er helsesøster eller bibliotekar med rosa hår, får man vite hvem som er gift med alkoholikere, hvem som har barn med ADHD (det var det det var), hvem som knuser tallerkener og hvem som sover på sofaen. Hun hadde ikke lyst til å tenke på at det var folk i kirken akkurat nå som visste ting om barna hennes som hun ikke visste selv.
Man kunne ikke få seg til å slutte å føle på en bestemt måte, uansett hva det andre mennesket gjorde. Man måtte bare vente. Til slutt gikk følelsen bort fordi andre mennesker kom til. Noen ganger gikk den forresten ikke bort, men ble presset sammen til noe bitte lite og hang der som et stykke glitter i bakhodet.
Hun hadde vært gjennom en del, men sånn var det bare. Hun ranket ryggen. Andre folk hadde også vært gjennom en del.
Pulitzerprisen for skjønnlitteratur er en amerikansk prestisjetung litteraturpris og er en av Pulitzerprisenes kategorier som er blitt delt ut siden 1918 for framstående romaner ...
Fem damer å se opp for i følge BOK365
Har du noen spennende forfattere (damer) å tilføye?
Kom gjerne med tips til lignende bøker (og kom gjerne også med forslag til en bedre liste-tittel).
Her er bøkene jeg har lest som medlem av Lesesirkel 2014 på Bokelskere.no -