Min kamp
roman
av Karl Ove Knausgård (forfatter).
Oktober 2009 Innbundet
Kjøp boken hos
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Romanen åpner med en beskrivelse av døden. Derfra forteller forfatteren om sin egen kamp for å mestre livet og seg selv og sine ambisjoner på skrivingens vegne, i møte med de menneskene han har rundt seg. Her utforskes det å vokse opp og være overgitt en verden som ser ut til å være komplett, avsluttet og lukket. Dette er første bok av seks om forfatterens liv.
Omtale fra forlaget
Min kamp blir utgitt som seks romaner. Første, andre og tredje bok utkom høsten 2009, fjerde og femte bok kom våren 2010, og sjette bok utkommer våren 2011. Romanen åpner med en svimlende beskrivelse av døden. Derfra fortelles det om forfatteren Karl Ove Knausgårds kamp for å mestre livet og seg selv og sine egne ambisjoner på skrivingens vegne, i møte med de menneskene han har rundt seg. Min kamp. Første bok utforsker det å vokse opp og være overgitt en verden som ser ut til å være komplett, avsluttet, lukket. Romanen beskriver det unge blikkets varhet og usikkerhet, der det registrerer andre menneskers tilstedeværelse og vurderinger med en åpenhet som er voldsom og nesten selvutslettende i sin konsekvens. I en borende prosa som oppsøker det sårbare, det pinlige og det eksistensielt betydningsbærende, blir dette en dypt personlig roman, selvutprøvende og kontroversiell. Et eksistensielt omdreiningspunkt er farens død, et annet er kanskje hovedpersonens debut som forfatter.
Bokdetaljer
Forlag Oktober
Utgivelsesår 2009
Format Innbundet
ISBN13 9788249506866
EAN 9788249506866
Serie Min kamp (1)
Genre Biografisk litteratur
Omtalt person Karl Ove Knausgård
Språk Bokmål
Sider 434
Utgave 1
Tildelt litteraturpris Brageprisen Skjønnlitteratur 2009 P2-lyttaranes romanpris 2009 Sørlandets litteraturpris 2010 Lytternes romanpris 2009
Finn boka på biblioteket
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Bokelskeres terningkastfordeling
262 384 165 68 30 28Bokomtaler
Skal aldri dømme en bok på forhånd noensinne igjen ...
Gubbelitteratur? Bøker skrevet av en selvdigger? En mann som vil ha mye oppmerksomhet? Er dette litteratur for meg? Helt ærlig vegret jeg meg lenge før jeg tok motet til meg og bestemte meg likevel for å lese Min Kamp 1, til tross for at jeg aldri skulle lese denne boka for jeg trodde ikke det var noe for meg. For hva slags litteratur er det egentlig? Jeg var meget skeptisk til denne bokserien fordi for det første ble jeg foret opp av alt maset Min Kamp - bøkene fikk, både på TV, i aviser, de tok nesten "all plass" i alle bokhandler og var nevnt på nesten hver bidige bokside på nettet. Aldri om jeg skulle følge strømmen og hive meg på den bølgen. Men så er det denne nysgjerrigheten, da, som jeg ikke alltid klarer å styre. Hva er det som er så spesielt med disse bøkene? Hvorfor snakker "alle" om dem? Og til slutt, først nå, etter at hysteriet har lagt seg og fire år etter at den første boka i Min Kamp-serien ble publisert, bestemmer jeg meg endelig for å lese den første boka bare for å se om det er noe for meg eller ikke. Og når boka er så avsluttet, sitter jeg med dyp anger over at jeg ikke har lest den mye tidligere, men bedre sent enn aldri ...
Først trodde denne leseren at dette var såkalt "gubbelitteratur", som jeg velger å kalle det. Bare for menn som befinner seg i en slags midtlivskrise eller leser bare bøker fra en bestemt sjanger. Det er det i hvert fall ikke. Og hvem skriver seks bøker som bruker seg selv som hovedperson og de rundt seg fra virkeligheten i hele seks bøker? Er det en mann som digger seg selv og tror at hans liv er mer fengende enn andres? Tvert i mot. Karl Ove Knausgård er heller det motsatte. Han har mye usikkerhet i seg, er veldig følsom og sympatisk. I alle fall er det slik han fremstiller seg selv i boka.
Her beskriver han en sorgprosess etter farens død. En far som Karl Ove og broren hans hadde et anstrengt/usikkert forhold til. Faren hans var en hard/streng mann som til slutt døde av for mye alkohol. Hele boka går utpå Karl Oves refleksjoner over livet hans hittil, relasjonen til faren, hvordan han og broren Yngve prøver å vaske og rengjøre huset som faren deres og farmoren deres bodde i da han døde, og arrangere en verdig begravelse til tross for at de er på en måte lettet over at han er død.
Min kamp 1 er en herlig, dyster, oppsiktsvekkende, intens, ærlig, observerende roman/selvbiografi om død, familierelasjoner og veien mot et forfatterskap. Karl Ove Knausgård forteller fra sin ungdom og frem til voksen alder om forskjellige situasjoner i livet, hans oppfatninger, usikkerhet, å finne sin plass i livet og finne ut hvem han er. Fortellerstemmen hans er stor og det føles som om han snakker direkte til leseren istedet for å skrive. Dette er en mann som skriver rett fra levra! Ingen tvil om at også neste boka i serien også skal leses!
Jeg hadde bestemt meg for ikke å lese boka da den ble utgitt, men ga meg likevel i kast med den. Ærlig talt, jeg skjønner ikke hvorfor boka er blitt rost opp i skyene! For meg virket den selvutleverende, inntil det kjedsommelige - og fryktelig detaljert i alle sine beskrivelser. Språket fenget ikke spesielt heller, for meg virket det pompøst. Likevel bestemte jeg meg for å lese ut boka, det er nå gjort, og jeg skal definitivt ikke lese resten av bøkene i serien. Knausgårds liv er ikke så interesseant at jeg gidder å kaste bort mer tid på ham.
Knausgård altså. Aldri hadde jeg trodd at jeg skulle like denne boka så godt. En ærlig oppvekstroman, med så mye utleveringer at jeg får helt vondt. Da jeg begynte på den var jeg innstilt på å gi den en sjans, men klar for å avbryte når som helst. Tok ikke lang tid før jeg bare ville lese mer.
At Knausgårds fortellertalent er av de sjeldne, er det ingen tvil om, han er unik i norsk samtid. Men det er momenter med denne boken, og de neste fem i prosjektet, som jeg rett og slett bare ikke liker, selv om prosjektet, og romanene hver for seg, kommer til å stå igjen som noen av de viktigste bøkene fra vår tid..
Selve romanen er typisk for sjangeren (Rydberg, Noren, Larsson), hva skal man kalle den, en litt diffus sammenblanding av egne opplevelser, sanne eller usanne, satt i sammenheng med utlevering av navngitte, ofte offentlige personer (er historiene om disse personene sanne, usanne?) og miljøbeskrivelser. Selve jeg figuren her føles ofte, for meg altså, tilgjort svak og "liksom-ynkelig", tilgjort pompøs og selvhøytidelig. Her er mitt viktigste ankepunkt; det virker så utrolig viktig for forfatteren å "kontrollere" hva andre skal synes om han (eller jeg figuren) at det står i veien for det jeg i utgangspunktet trodde var romanene (og prosjektets) hensikt, en dønn ærlig og hensynsløs berettelse om jeg-figuren, forfatterens, kamp.
Videre finner jeg de stadige utleveringene av andre, navngitte personer, plagsom, ubehagelig, og jeg tar meg i å lure på om det er et ønske om å vinne over se og hør leserne som trigger disse små sidehistoriene, de har sjelden voldsom relevans for fremdrift eller hovedfortellingen.
Da jeg leste den for første gang, for ca tre år siden, husker jeg at jeg fant den litt monoton og repetitiv, særlig den måten han alltid tar små avstikkere fra hovedfortellingen for så å ende tilbake på utgangspunktet, og jeg husker det føltes som om dette var bokens største svakhet. Da jeg hørte den igjen nå i påsken, ypperlig innlest av Anders Ribu, blir dette elementet nesten borte, kamuflert, og mange av de pompøse og selvhøytidelige betraktningene blir komiske, noe som gjorde at boken vokste på meg.
Jeg trekker likevel boken noe hardt i karakter fordi jeg føler den har fått i overkant mye hyllest, den er god, og den anbefales, men...
Vet ikke helt hvilke forventninger jeg hadde til denne boka - om jeg i det hele tatt hadde noen... Har stått i bokhylla lenge, og har egentlig aldri vært spesielt fristet til å lese den. Kjøpte bind 1 utelukkende fordi jeg hadde fått bind to og tre i gave uten bytterett. Men du verden så positivt overrasket jeg ble. Flott språk og fine, reflekterende beskrivelser - selv om setningene er i overkant laaaange. Ikke så filosofisk som jeg hadde fryktet. Veldig detaljerte beskrivelser, men så lenge de er gjenkjenbare gjør det ingenting. Blir spennende og se om de andre bindene er like bra...
Skriv en omtale Se alle omtaler av verket
Fred Uno Ljosland Huvenes
Brit
Leif Roger Torgersen
sigrun hodne
Aslak Sira MyhreSitater fra dette verket
Totoro siterer Min kamp av Karl Ove Knausgård (side 7)
23:10, 20. november 2009 31 har det som favoritt. Kommentarer: 1
For hjertet er livet enkelt: det slår så lenge det kan.
Ane Høie siterer Min kamp av Karl Ove Knausgård (side 327)
07:52, 4. januar 2010 2 har det som favoritt. Kommentarer: 3
... Nå var ikke det noe å slå i bordet med på den eksamen eller under en diskusjon, men så var det heller ikke det jeg, omtrentlighetenes konge, var ute etter. Det var berikelsen. Og det som beriket meg når jeg for eksempel leste Adorno, lå ikke i det jeg leste, men om den forestillingen jeg fikk om meg selv når jeg leste. Jeg var en som leste Adorno!
...tankene, så mye godt man enn kan si om dem, har en stor svakhet, nemlig at de er avhengige av en viss avstand for å virke. Alt innenfor den avstanden er overlatt følelsene.
Jarle siterer Min kamp av Karl Ove Knausgård (side 192)
15:25, 1. november 2009 3 har det som favoritt.
Å skrive er å trekke det som finnes ut fra skyggene av det vi vet
[..] verden er alltid den samme, det er måten vi betrakter den på, som forandrer seg
Legg inn et nytt sitat Se alle sitater fra verket
Lister som inneholder dette verket
Det finnes mange godebøker, men blant alle godbitene er det en og annen som smaker urk. Problemet er bare at folk blir grinete om en våger å si i fra. Akk dog, her kommer ei liste over gode bøker jeg virkelig ikkekan fordra.
Veldig subjektivt, veldig forutinntatt og veldig ærlig. Svært forskjellige begrunnelser for at jeg rett og slett ikke gidder. Noen på grunn av tidligere erfaringer med forfatteren, noen på grunn av at de er anbefalt av feil personer og antagelig en god porsjon vrangvilje.
Jeg har alltid vært glad i gode titler. Her er ti stykker jeg synes er mer enn sedvanlig gode.
Høsten 2010 fikk jeg en liten folder fra bokhandelen libris; "Våre 101 favoritter, stemt frem av bokelskere for bokelskere" Listen inneholder noe for enhver smak og er oppført alfabetisk med romaner fra 1-80, deretter krim.
Fordi en liste ikke kan inneholde mer enn 100 bøker, så kom ikke Skumringstimen med Johan Theorin som nr 101 med.
10 bøker jeg hater, men som visstnok skal være stor litteratur
av Geir Tangen . 10 bøker. Kommentarer: 10
Dette er bøker jeg av hele mitt hjerte gledelig hadde satt fyr på i all offentlighet. Det er ikke mye ved bøker som klarer å få fram sinne hos meg, men disse bøkene gjør det...
Andre utgaver
-
1.
-
2.
-
3.
-
4.
-
5.
-
6.
-
7.
- 8.