”Brobyggerne”, Jan Guillou
For en som har vokst opp med verdens fineste konstruksjon, syklet over, klatret på, fisket fra og dykket under, hatt den som kommunevåpen, logo på det lokale busselskapet; Ja, den får et helt spesielt forhold til bruer. Den sammenligner alle bruer en ser i hele verden med Skodje bru – og ingen kan måle seg når det gjelder arkitektur, omgivelser, utførelse og stolthet. Sånn er det bare. Når en ser en dal, en kløft eller en holme, funderer en på hvor mye finere der kunne bli hvis de bare hadde fått på plass ei skikkelig bru. En leter etter fine bruer i landskapet, og skulle en se en avgrunn, leter en etter en mulighet – også på den metaforiske måten. Så når jeg åpner en bok som heter ”Brobyggerne”, gjør jeg det både med andakt og argusøyne. Hvis du så skulle tro at dette var en avsporing, så er det ikke det. Denne boka handler om det å bygge boer i verdens videste forstand. Ikke bare teknisk, men også den metaforiske betydningen av ”det å bygge broer”. Den viser også med tydelighet hvordan den vestlige verdens tekniske forsprang og innovasjonstekning øker utviklingsforspranget til den tredje verden.

Vi følger noen brødre fra fattige kår utenfor Bergen, som får muligheter til en teknisk høy utdannelse i Tyskland med pliktår i Norge for å bygge et prosjekt få trodde var mulig; Bergensbanen. Vi følger de fra barnsben, gjennom utdannelsen, videre i en dannelsesreise både i Tyskland, Norge og Afrika, på en utrolig spennende, billedlig og historisk forankret måte. Skikkelig artig å lese om en viktig historisk tid i på en slik måte. Boka har alle ingredienser som tenkes kan; nød, lykke, skjønnhet, dramatikk, kjærlighet, erotikk, vanskelig kjærlighet – mye av det, jakt, flukt, arkitektur og ingeniørkunst, miljøskildringer som får en til å krympe seg, og dramatikk som får en til å tenke; NEI IKKE DET!!!! Den tar også for seg brobygging i videste forstand. Ikke bare fysiske broer, men broer mellom mennesker, klasser av mennesker, folkeslag og kulturer – men også nedriving, utbytting og terrorisering av disse. Boka veksler handlingen mellom brobygging på Bergensbanen og i Afrika. Begge scenene er like spennende, hører sammen og føres på et fantastisk godt fortalt vis sammen mot slutten. Vi får også gode og dramatiske skildringer om og i første verdenskrig.
Tror jeg kunne ha skrevet en hel bok om denne boka, som er den beste jeg har lest på utrolig lenge, så jeg må passe på å runde av her. Skulle jeg kastet terningen, hadde jeg nok ikke kunnet si hvor mange øyner som ville vende opp. Noe som er hele poenget med å kaste terning, så hvorfor det blir gitt som symbol på at noe er bra eller dårlig har jeg aldri skjønt, og gir derfor aldri terningkast - men håper at dette skribleriet kan få andre til å få øynene opp for denne boka .
Gleder meg til våren – da blir det togtur.

Jan Guillou har skrive krim (eller er det kasnkje meir spenningssegmentet han har halde seg i?), men og det ein vel kan kalle historiske romanar. Tempelriddarserien dukka eg ned i, og fortapte meg heilt. At det nok hadde litt med min fasinasjon for historie, og ukritiske tilnærming til bøker er ikkje å stikke under ein stol.

No er Jan Guillou i gang med ein ny serie, denne gongen lagt til ei litt mindre fjern fortid – nemleg 1900-talet. Serien byrjar med tre gutungar som gjennom ei rekkje tilfeldigheiter endar opp som ingeniørar i Tyskland, med påfyljande virke både her og der.

Er eg med på lasset denne gongen óg ? Jada, sjølvsagt er eg det. Jan Guillou kan skrive, han kan fenge ein lesar og formidle stemningar og forhold. Men, og dette er vel eit men som går igjen i fleire bøker, han tek nokre snarvegar innimellom. Her og der føler du som lesar at ein harelabb har fore over manuskriptet, og han har kutta og forenkla slik at driven og flyten vert vekke.

Dette viser seg og igjen i ein del av historia. Den vert litt for fantastisk, litt for utruleg. Ikkje det at det går bra med alle heile tida, for det gjer det ikkje. Men det var no veldig so heldig nokre skulle vere, sjølvsagt utan at die kan noko for det, og dei tenkjer ikkje over kva som skjer eller gjer seg refleksjonar rundt det. Eller blir endra grunna det.

Ein spanande «twist» på det heile er at det er engelskmenne som er dei slemme når vi kjem fram til andre verdskrigen. Heilt personelg må eg seie at det er litt deilig å få høyre at det ikkje alltid er slik at dei som alltid har vore snille er det. Men so vert det alikavel litt øydelagt av at tyskarane er so overvettes snille og greie og gjennomtenkte.

Og no skulle ein vel tru at eg ikkje likte boka i det heile, og at den ikkje kjem i bokhylla. Men det gjer den absolutt. Eg dukka ned, og var oppe og pusta ein gong eller to, men slukte den elles rått. Den er spanande, fengande og rikt skriven. Historia får meg til å rope på meir, og eg blir veldig engasjert i desse tre (no er det for så vidt berre to vi fyljer i denne boka) brørne.

Innledningsvis fant jeg boka litt... enkel, kanskje? Satt med slags følelse av at denne kan bli tung.
Men, heldigvis. Slik gikk det definivt ikke. For etterhvert som historien om de tre fattige fiskesønnenes liv utvikler seg, blir skildringene absolutt fasinerende og godt nok skrevet til at jeg tror på (det meste av) historien og nyskjerrig på fortsettelsen. Her bygges det broer, både fysisk og metaforisk når Guillou trekker oss med på sin historiske "togreise" gjennom tidsepoken rett før og under den første verdenskrig. Han må ha gjort en dugelig research, for boka er full av historiske detaljer og fakta.
(Bommer bare ørlite på sine seilerkunnskaper, samt på forklaringen på hvorfor en våt sokk rundt en flaske i sola kan kjøle innholdet. Pytt pytt)
For meg var dette en lettlest og underholdende bok med masse interessante historiske fakta og samtidsbetraktninger. I mitt enfold trodde jeg lenge historien var sann, og det sier jo litt..
Anbefales.

Jeg synes boka virker noe enkel i språkbruken og nokså overflatisk. Jeg tror ikke helt på det som skjer, ikke minst fordi det delvis bygger på usannheter. Oscar befinner seg i Tanzania på et jernbaneanlegg der. Løvehistorien er imidlertid basert på en virkelig historie knyttet til byggingen av "The lunatic railway" i Kenya. De to løveskinnene ble tatt vare på og utstoppet og befinner seg nå i Chicago. The lions of Tsavo er blitt en legende. Navnet på den kanibalistiske stammen er kisnandi - som egentlig er navnet på språket til nandistammen i Kenya. De var ikke kanibaler. Tviler på at det i det hele tatt var kanibalisme blant folk i Øst-Afrika. Nandistammen i Kenya var de som virkelig prøvde å stoppe jernbanebygginga der. I virkeligheten hadde tyskerne store problemer med de innfødte arbeiderne på sine jernbaneanlegg og brukte harde metoder for å slå dem ned. Britene hadde 30 000 indere.

Hvilke reiser i tid og geografi! Spennende historier fra (til dels) nye synsvinkler. En leseopplevelse av de store!

Dette er en liste med bøker jeg har lest i 2013. Målet er 20 000 sider.

Mål nådd 19. november (20 154 sider)

Her legges alle bøker jeg har lest i 2014 inn. Et mål for i år er å lese mer skjønnlitteratur, for jeg begynner å bli lei av alle krimbøkene!

Det er en del uleste bøker i bokhylla som jeg gjerne vil få lest. Skriver inn hva jeg synes om dem etterhvert som jeg har lest dem :)

Dette er de bøkene jeg har lest i 2017. Boktitler blir lagt inn etterhvert som de er lest.

Uthevet tekst