Denne romanen av Adichie er en påminning om at kultur aldri er noe statisk og alltid er en del av livene våre. Og at vi blir mest oppmerksomme på det når vi er på reise i mellom kulturer eller får en fot innenfor flere. Sammenligning og det å kunne se seg og sitt utenfra er vesentlig for denne historien.

Ifemelu er bokas hovedperson, en ung kvinne fra Nigeria som bosetter seg for en periode i USA og blir en Americanah. Ifemelu ligner de kvinnelige hovedpersonene i Adichies andre bøker, selvbevisste, sterke og med livsvalg som også gjør de sårbare. Handlingen i Americhanah drives fram av en kjærlighetshistorie og kretser rundt et frisørbesøk. Romanens tema oppfatter jeg likevel som kultur og kulturmøter.

Adichie skriver mye om hår denne gangen og rase, om hvordan en afrikaner først blir "black" i møtet med USA. Og hvordan man i USA blir kategorisert som "black" på mange ulike måter, der for eksempel hår, aksent, smak og hudtone er kriterier mennesker klassifiserer hverandre etter. Om hvordan naturlig afrohår i utgangspunktet diskvalifiserer i en rekke sammenhenger og kanskje også derfor blir en så viktig identitetsbærer for mange. Mens andre svir av seg hodebunnen for å rette ut det som naturen krøller.

Hvor du hører hjemme i klassifikasjonssystemet avgjør hvordan du blir behandlet. Ifemelu skriver en berømt blogg om dette og dører åpnes i USA. Dører som for mange nigerianere er lukket. Ifemelu foretar klassereiser ved å få en fot innenfor andre miljøer enn de hun i utgangspunktet er klassifisert til å kvalifisere for i følge de kulturelle kodene hun mener å kunne identifisere i USA. Sånn sett blir hennes historie også et bevis på at heller ikke disse kodene er statiske og definitive. Og hjemme igjen i Nigeria oppdager Ifemelu og de hun møter at hun har tilegnet seg noe i tillegg til det nigerianske, hun har blitt en Americanah.

Som alle Adichies bøker mener jeg denne fortjener mange lesere. Hennes andre store suksess, En halv gul sol, har et større historisk bakteppe og er ganske annerledes denne. Antagelig en smakssak hva man liker best. Jeg likte begge godt, men skulle jeg lest bare en hadde jeg antagelig valgt EHGS.

Enda en flott roman fra nigerianske Adichie!

Det er egentlig komplett uforståelig at det har tatt nesten ett år fra jeg fikk denne boka i hus og til den ble lest. Chimamanda Ngozi Adichie er nemlig en av mine yndlingsforfattere, og jeg elsker alt hun har skrevet frem til nå!"Americanah" er Adichies tredje roman, og som de foregående er den helt ypperlig!

Før jeg sier noe mer om romanen, ønsker jeg å presentere forfatteren. Chimamanda Ngozi Adichie (f. 1977) er en nigeriansk forfatter, som altså har utgitt tre romaner og i tillegg en novellesamling ("Kvelningsfornemmelser" - 2010). Hun er selv igbo, og skrev om Biafra-krigen som pågikk mellom de kristne (igboene) og muslimene i Sør-Øst-Nigeria (Biafra) på slutten av 1960-tallet i romanen "En halvgul sol" (2007). Adichie debuterte imidlertid med "Dyprød hibiskus" allerede i 2003 (utkom på norsk i 2006), hvor handlingen er hentet fra et strengt kristent miljø i Nigeria. (Den norske Wikipedia-siden om forfatteren er sterkt mangelfull og på noen punkter dessuten direkte feilaktig. Bruk i stedet den engelske Wikipedia-siden, dersom du ønsker å finne ut mer om forfatteren.) Forlaget betegner forfatteren som "en av vår tids viktigste og mest modige stemmer" i sin presentasjon av forfatteren. Ja, måtte flere virkelig få øynene opp for denne fantastiske forfatteren!

Chimamanda Ngozi Adichie er oppvokst i byen Nsukka i Sør-Øst-Nigeria, og Adichie studerte i noen år i USA. Hun er meget velutdannet og har bl.a. Master of Arts fra Yale. I dag bor hun vekselsvis i Nigeria og i USA. Akkurat dette er viktig å vite om forfatteren, fordi hennes mangfoldige bakgrunn gir bøkene en større grad av troverdighet. Hun vet hvordan det er å vokse opp i Nigeria, hun vet hva det innebærer å bo utenlands (i USA) mens man studerer og hun vet hvordan det er å komme tilbake til Nigeria igjen og på en måte være litt fremmedgjort i forhold til sine egne - en americanah! Og nettopp her er vi ved kjernen av handlingen i hennes siste roman "Americanah".

Bokas hovedperson er Ifemelu, som opprinnelig er fra Nsukka i Nigeria. Hun har bodd i USA i noen år for å gå på skole, og har etter en meget trang start i landet ikke bare fått seg en utdannelse, men hun har også blitt en blogger av format. Temaet for bloggen hennes er diverse observasjoner om svarte amerikanere (tidligere kjent som negre), av en svart ikke-amerikaner. I bokas åpningsscene befinner Ifemelu seg hos frisøren, hvor hun skal få flettet sitt uregjerlige afro-hår. Det handler i det hele tatt mye om hår, skjønt dette bare er et slags uttrykk for hvordan det er å befinne seg i et land hvor rasismen lever i "beste velgående", men blir omskrevet til det mer politisk korrekte, fordi ingen virkelig vil vedstå seg sine hverdagsrasistiske holdninger.

Ifemelu har bestemt seg for å reise tilbake til Nsukka, har solgt leiligheten sin og avsluttet bloggen. Mens hun sitter i frisørstolen, går tankene tilbake til det Nigeria hun i sin tid forlot, og som kostet henne forholdet til Obinze. Hva som egentlig skjedde, får vi gradvis vite. Det handler om å komme til et land på stipendiemidler, men hvor det er helt umulig å klare seg på stipendiet. Og det handler om at det egentlig ikke er lov til å ta seg en jobb, og hvor man derfor er henvist til det illegale eller svarte arbeidsmarkedet. Og at det beste man kan håpe på er å "låne" en annens identitet (amerikanerne ser jo uansett ikke forskjell på afrikanerne), slik at man kan komme bakveien inn i det legale arbeidsmarkedet ... Akkurat hvor sårbar denne situasjonen er, skal Ifemelu smertelig få erfare.

Obinze som ble igjen i Nigeria, skjønner ikke hvorfor Ifemelu plutselig slutter å svare på mailene og oppringningene hans. Han er heller ikke i stand til å følge etter til USA, fordi landet nærmest blir hermetisk lukket etter 11/9. Selv frister han etter hvert en tilværelse i England, hvor han sper på med ekstrainntekter fra en jobb som toalett-vasker. Akkurat dette - hvorfor afrikanerne bare får tolaett-vaske-jobber - har han og kameratene fleipet mye om på forhånd, men det viser seg altså å være sant. Den dagen noen har lagt igjen dritten sin oppå toalettlokket, får han imidlertid nok.

I glimt får vi innblikk i ulike artikler Ifemelu har skrevet på bloggen sin.

"Kjære ikke-svarte amerikaner, hvis en svart amerikaner forteller deg om en opplevelse knyttet til å være svart, la være å komme med eksempler fra ditt eget liv. Ikke si: "Det er akkurat som når jeg ..." Du har lidd. Alle i hele verden har lidd. Men du har ikke lidd fordi du er en svart amerikaner. Ikke vær for rask med å finne alternative forklaringer på det som har skjedd. Ikke si: "Å, det handler egentlig ikke om rase, men klasse. Å, det handler ikke om rase, men kjønn. Å, det handler ikke om rase, men faen og hans oldemor." Svarte amerikanere ØNSKER ikke at det skal handle om rase skjønner du. De ville foretrukket at denne rasistiske dritten ikke skjedde. Så når de sier at noe ikke handler om rase, så kan det kanskje være fordi det faktisk handler om rase? Ikke si "Jeg er fargeblind", for hvis du er fargeblind, bør du ta deg en tur til legen, og det betyr at når de viser et bilde på tv av en svart mann som er mistenkt for en forbrytelse, ser du ikke annet enn en utvisket lille-går-kremaktig figur. Ikke si: "Vi er lei av å snakke om rase" eller "Det fins bare én rase: Mennesket". Svarte amerikanere er også lei av å snakke om rase. De skulle ønske de ikke trengte det. Men all denne dritten bare fortsetter å skje. Ikke start svaret ditt med: "En av mine beste venner er svart", for det spiller ingen rolle, og ingen bryr seg om det, og om så bestevennen din er svart, så kan du fortsatt gjøre rasistisk dritt, og dessuten er det sikkert ikke sant uansett, det med "beste", mener jeg, ikke det med "venn". Ikke si at bestefaren din var fra Mexico, derfor kan du ikke være rasist (klikk her for mer informasjon om Det finnes ikke noen Verdens Forente Undertrykte). Ikke begynn å snakke om hvordan de irske besteforeldrene dine led. Det er klart de fikk en masse dritt fra det etablerte Amerika. Det gjorde italienerne også. Og østeuropeerne. Men det fantes et hierarki. For hundre år siden hatet hvite etniske grupper å bli hatet, men det var på en måte mulig å tåle fordi de i hvert fall hadde svarte under seg på rangstigen. Ikke si at bestefaren din var trell i Russland da slaveriet fant sted, for det som betyr noe, er at du er amerikaner nå, og å være amerikaner betyr å ta imot hele sulamitten, fordelene ved Amerika og gjelden til Amerika, og Jim Crow og segregeringslovene er en gedigen gjeldspost. Ikke si at det er det samme antisemittisme. Det er ikke det. I jødehater fins det også en mulig misunnelse - at de er så smarte, disse jødene, de kontrollerer alt, disse jødene - og det må medgis at det følger en viss respekt med misunnelse, om aldri så motvillig. I hatet mot svarte amerikanere fins det ingen mulighet for misunnelse - de er så late, disse svartingene, de er så uintelligente, disse svartingene." (side 377-378)

Og jeg kunne ha fortsatt å sitere fra et flammende innlegg om den høyst reelle hverdagsrasismen i det politisk korrekt landet USA. Som kanskje er litt verre enn Vesten for øvrig, men mindre enn vi egentlig liker å tenke på ...

Da Ifemelu bestemmer seg for å gjenoppta kontakten med Obinze, er han forlengst gift og har fått et barn. Han har riktignok aldri glemt Ifemelu, men kan han tilgi det sviket han opplevde fra hennes side da hun brøt all forbindelse med ham? Har deres kjærlighet overlevd, eller er alt håp ute for de to?

Underveis får vi rikelig innblikk i hva det vil si å være en ung kvinne fra Nigeria som kommer til USA med et håp om et bedre liv. Om hvordan hun føler at hun aldri helt passer inn, noe som også gjør at hun ønsker seg tilbake til hjemlandet - på tross av all den usikkerheten som følger med å gi opp en relativt trygg tilværelse og begi seg ut i det ukjente. Vil hun få jobb når hun kommer tilbake? Og hva med kjærligheten? Dessuten: passer hun egentlig inn der hjemme etter alle årene i utlandet?

Miljøbeskrivelsene og persongalleriet fremstår som meget autentisk og troverdig, og jeg ble så engasjert i Ifemelu at de siste 400 sidene av boka ble slukt i løpet av en dag. Adichie skriver svært godt og levende, og selv om hun kanskje lar bloggen opptre som sitt eget alter-ego, der all vrede over verdens urett mot de svarte "spys ut", balanserer hun det hele fint, synes jeg. Jeg er veldig enig med forlaget når man beskriver Adichie som en viktig og modig stemme! Tenk om noen også hadde laget filmer av bøkene hennes!

Dette er en roman jeg anbefaler på det aller varmeste! En kvalitetsroman om innvandringens pris - ikke for samfunnet rundt, men for innvandreren selv!

Helt til slutt tar jeg med et sitat fra et innlegg om boka på NRKs nettsider, der forfatteren er intervjuet:

"– Det er mange amerikanere som ble overrasket da jeg sa at jeg ville flytte tilbake til Nigeria. Det var nesten som om jeg burde skjønne at det var et privilegium å være i USA. Det er mye jeg liker med USA, men det er ikke mitt land. Og det er mye jeg misliker med Nigeria, men det er mitt land og jeg er lykkelig der. At det finnes mennesker i verden som ikke kan forstå det, er veldig fascinerende."

Americanah: kjærlighet, hudfarge og identitet.

I 1990-tallet, i et korrupt Nigeria, møter vi Ifemelu og Obinze, et kjærestepar som, i likhet med mange andre unge, drømmer om et liv fullt av nye muligheter i utlandet. De er middelklasse studenter som, selv om de har ikke opplevd vold eller sult, opplever de en stor uforutsigbarhet og mangel på valgfrihet i sitt eget land. Ifemelu får studietillatelse i USA, men Obinze slipper ikke inn og flytter i stedet til London. Begge to kommer til å oppleve for første gang diskriminering på grunn av deres mørke hud. Ifemelu skal bli en vellykket blogger og skal dele sine tanker om hudfarge og rase med leseren i bloggen “Diverse observasjoner om svarte amerikanere (tidligere kjent som negre) av en svart ikke-amerikaner”. Obinze skal få vite hva betyr det å være en ulovlig innvandrer og tilbake til Nigeria skal han bli en rik forretningsmann. Vi følger opp deres lange kjærlighetshistorie og deres eventyrer i de nye landene, noe som kommer til å forandre dem for alltid.

Men Americanah (tittelen er et spøkefullt begrep brukt av nigerianere for å gjøre narr av de som har bodd i USA) er mye mer enn kjærlighet, sorg og overvinning av vanskeligheter. Chimananda Adichie tar for seg viktige temaer som rasisme, innvandring, klasse og kjønn. Hun snakker om konstruksjonen av en kompleks identitet bortenfor stereotyper og hun gjør det gjennom et dynamisk narrativ, ofte ironisk og alltid skarp, som kombinerer hovedkarakterenes historier med blogginnlegg. Selv om historien ikke er selvbiografisk, har den kvinnelige karakteren og forfatteren mye til felles: begge to er unge, svarte, høyt utdannete kvinner som liker å skrive og som kontinuerlig må kjempe mot å bli stemplet. Deres kamp er gjennom deres fortellinger. Både Adichie (i sine bøker og forelesninger) og hennes fiktive karakter (i bloggen sin) utfordrer de de etablerte ideene i de vestige land og i sitt eget. Men de unngår moraliserende standspunkter og tilbyr oss i stedet et smart, kritisk og humoristisk blikk over hverdagssituasjoner som får oss til å reflektere over våre handlinger og fordommer. Americanah er en helt aktuell historie, en historie fra vår globale verden som viser dens kompleksitet på en enkel, forståelig og underholdende måte.

Som tenåringer i Nigeria, forelsker Obinze og Ifemelu seg. De planlegger etterhvert giftermål og barn, men
først skal de til utlandet og studere. Ifemelu reiser først - til USA. Da Obinze skal komme etter, har World Trade Center blitt jevnet med jorden, og han får ikke visum. I stedet flytter han til London.
Flere år senere velger Ifemelu å flytte tilbake til Nigeria. Obinze er tilbake i hjemlandet, og har blitt en vellykket og gift forretningsmann.
Kommer de til å finne tilbake til hverandre?

Veldig interessant og god bok om det å vokse opp i Nigeria for så å flytte utenlands, og om det å komme hjem igjen. En god dose trøblete kjærlighet er også involvert.

Jeg har vært på utkikk etter litteratur fra afrikanske forfattere i det siste - og er nettopp ferdig med Americanah av Chimamanda Ngozi Adichie (har ikke ambisjon om å huske noe mer enn etternavnet!). Dette er virkelig en god bok. Hovedpersonen Ifemelu vokser opp i Nigeria og reiser til USA for å studere. Dette er en samtidsroman om vestlig kultur sett fra perspektivet til en svart ikke-amerikaner, som hun kaller seg. Om hvordan fordommer og hverdagsrasisme kommer til uttrykk i praksis. Om å reise til USA - og om å komme tilbake til Nigeria igjen. Jeg synes boka først ble veldig interessant da hovedpersonen kom til USA. Vi er blitt gode buddies, og jeg har gledet meg til å dykke ned i historien i ledige stunder.

Har sluttet i denne lesesirkelen, men dette var en liste fra tidligere bøker som ble lest.

:)

Januar: Bok utgitt mellom 1961 og listas ende.
Februar: Forfattar frå Afrika.
Mars: Kvinneleg forfattar.
April: Forfattar frå Amerika (Nord-, Mellom- og Sør-Amerika).
Mai: Bok utgitt mellom listas begynnelse og 1799.
Juni: Forfattar frå Europa.
Juli: Bok på minst 500 sider eller meir. Må ha med minst ein murstein.
August: Forfattar frå Asia.
September: Mannleg forfattar.
Oktober: Victober.
Det er eit lesemaraton som går føre seg i oktober der du skal lese viktorianske bøker/verk gitt ut i Storbritannia eller Irland i årene 1837-1901 (altså i dronning Victorias regjeringstid). Lesemaratonet sin definisjon sier at du kan kun lese bøker/verk gitt ut av britiske eller irske forfattere, eller forfattere bosatt i Storbritannia og Irland, i årene 1837-1901.
November: Bok utgitt i ditt fødselsår. Har du lest alle som er utgitt det året du er fødd, kan du velge fritt.
Desember: Bok utgitt mellom 1901 og 1960.

Bøker jeg har lyst til å lese!

:))