Dansk-kurdiske Sara Omar har bodd i Danmark siden 2001. Hun vokste opp i Kurdistan.
Hennes romandebut er en grusom, vond og nådeløst skildret historie om kvinnelivet i Kurdistan, under islam. Det handler om kvinneundertrykkelse, sosial kontroll, æresdrap, vold og voldtekt. Kvinner har ingen rettigheter i patriarkalske samfunn.
Hovedpersonen Frmesk i Dødevaskeren kan ligne mye på forfatteren selv, og Sara Omar har fortalt at hun opplevde så mye forferdelig i oppveksten at hun hjemsøkes av vonde minner og traumer, og flere ganger har hun forsøkt å ta sitt eget liv.

Kvinner som lever under bokstavtro islam har ingen frihet, og det er det denne boka handler om.
Hun beskriver det slik på side 46 og 47:
«Nettopp, Koranen bør tolkes mildere og mindre bokstavelig,» sa Frmesk. «Men det blir den dessverre ikke. Ta kvinnene, for eksempel.» Hun lukket øynene: «Menn er kvinners formyndere på grunn av det som Gud har utstyrt dere med fremfor andre, står det i fjerde sure, vers 34. I samme sure, vers 11: En mannlig arving tilkommer to kvinneliges andel. Og om kvinnenes status står det i andre sure, vers 228: Dog har mennene et fortrinn fremfor dem.» Hun åpnet øynene igjen. «Sånn kunne jeg ha fortsatt. Koranen gir menn lov til å behandle kvinner akkurat sånn som de har lyst til. Hva med andre sure, vers 223? Deres kvinner er en åker for dere, så gå til deres åker slik dere ønsker. Dette er legalisering av vold og voldtekt. Det er mannens rett, og mange steder betyr den vestlige verdens lover ikke noe sett opp mot Koranens ord.»

Sara Omar vil reformere islam og mener at det går an å reformere islam. Ja, at det er tvingende nødvendig med en islamsk reformasjon.
Hun måtte ha politibeskyttelse etter å ha utgitt denne romanen ...

Historien får terningkast 6, den er vikitig og forferdelig. Språket mangler det en del på.

Den nyfødte jenta, skulle vært en gutt. Alle i familien vet at barnefaren kommer til å bli rasende når han får vite det. Det hjelper tydeligvis ikke at den førstefødte faktisk var en gutt, som lever i beste velgående. Jenta får navnet Frmesk, som betyr tåre. Hun er liten og svak, og nekter å die moren. Da jentas farmor insisterer på at Frmesk skal omskjæres, tar moren et hjerteskjærende valg. Hun gir barnet til sine foreldre. Mannen hennes har truet med å begrave jenta levende hvis hun ikke blir frisk.

Historien veksler mellom Frmesks oppvekst som kurder, hvor hun opplevde både glede, sorg og vold, og livet hennes som voksen i Danmark. En ung legestudent prøver å nøste opp i Frmesks historie, men Frmesk er ikke alltid villig til å dele sine mareritt med den unge jenta. Det kan være livsfarlig.

Rå, rystende, sår, fengende og viktig!

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Sjelden har jeg brukt så lang tid på ei bok – ikke fordi den ikke fenget – men fordi det rett og slett gjorde for vondt å lese. Fordi det er groteske hendelser som blir fortalt. Om hvordan en jentes liv kan ha sånn minimal betydning. Om hvordan alt fra nyfødte jentebarn til voksne kvinner blir brutalt lemlestet og drept bare på grunn av sitt kjønn. Hvordan middelalderske holdninger kan prege et samfunn i våre dager. Alt forsvart gjennom obskure tolkninger av hellige skrifter.

Dette er en bok som har fått mye ros, og jeg skjønner godt hvorfor. Jeg likte boka godt, men kanskje ikke like godt som mange andre gjorde.

Dette er også en type bok som er vanskelig å skrive om, spesielt siden den er såpass godt likt av andre, og fordi den tar opp et skremmende og aktuelt tema. Jeg likte boka godt jeg også, men den krøp dessverre ikke under huden på meg som den har gjort på mange andre. Jeg fremstår kanskje som en kald person nå, men det er jeg ikke.

Harde bud
Frmesk er en jente som har levd et hardt liv helt fra dagen hun ble født. Hun er uønsket av sin egen far bare fordi hun er jente og hun er svak. For mange andre fremstår hun som litt rar fordi hun har en hvit stripe i håret. Moren hennes er glad i henne og vil beskytte henne mot alt, spesielt mot hennes mann som truer med å begrave datteren deres levende. For å være sikker på at jenta får en trygg og god oppvekst, lar hun jenta være hos besteforeldrene sine en stund. Den stunden blir til år fordi besteforeldrene vil ikke at jenta skal havne hjemme hos sin egen far som ikke en gang vil ha henne. Hos besteforeldrene sine får hun masse trygghet og kjærlighet. Likevel er hun, moren og besteforeldrene alltid på vakt slik at ikke noe skal skje henne.

Dødevaskeren er som nevnt en bok som har fått masse skryt og oppmerksomhet. Vårens store snakkis. Som vanlig prøver jeg å forholde meg nøktern til bøkene jeg skal lese istedet for å møte dem med store forventninger, for det har en tendens til å ødelegge alt sabla fort. Jeg likte ikke Dødevaskeren like godt som mange andre, men ble positivt overrasket. Ikke historien i seg selv, men synes det er modig at noen tar opp dette, og gir kvinner fra miljø hvor de ikke blir respektert på noen som helst måte, og som gir dem en stemme. Det er både interessant og skremmende. Det er utrolig hva en gammel tro kan få mennesker til å gjøre, og bruke det som en "unnskyldning" for deres handlinger. Helt uforståelig at det fremdeles skjer den dag i dag, som æresdrap og slike ting når noen ikke gjør det som er forventet av Koranen.

Trist og tankevekkende fortid
Boka veksler mellom nåtid og fortid. Fra midten av 80-tallet til begynnelsen av 1991 i Zamwa, og 2016 i Danmark. Frmesk som nå er på sykehus og som ser tilbake på hennes oppvekst. Selv foretrakk jeg å lese om oppveksten hennes som både er trist og tankevekkende. Bestemoren til Frmesk vekker oppsikt med tanke på at hun er dødevasker. Noen må gjøre det også og Frmesk bestemor er en kvinne med mye nestekjærlighet og omsorg. Til tross for at besteforeldrene hennes har ulik tro, er båndet dem imellom elskverdig og meget sterk. De kan diskutere religion og bli sure på hverandre, men elske hverandre samme hva den andre tror og mener.

Dessverre får man ikke vite så mye om Frmesk nåtid, om hvorfor hun er på sykehus og hennes tid i Danmark, noe som er et savn. Vi får ikke vite så mye om hennes voksne liv, noe jeg gjerne kunne ha tenkt meg å få et større innblikk i.

Sara Omar fikk politibeskyttelse på grunn av denne boka. Til tross for det, er det godt å vite at noen våger å ta opp slike temaer som dette. Ja til ytringsfrihet.

Fra min blogg: I Bokhylla

Endelig tok jeg mot til meg - og fikk lest boken ferdig... Jeg begynte å lese "Dødevaskeren" for mange måneder siden, men la den på vent omtrent halvveis - fordi historien rett og slett ble for smertefull å gå inn i. Men etter denne ukens utdeling av Nobels Fredspris til Nadja Murad og Dennis Mukwege, deres ufattelig sterke historier om grusomme overgrep, særlig rettet mot kvinner - og barn, fikk jeg mot ( for ikke å si sinne !) til å fullføre boken. Slutter aldri og rystes over hvor ufattelig grusomme enkelte mennesker kan bli overfor sine medmennesker. Overgrep satt i system - av grupper i krig, eller under påskudd av kultur eller religion. Så vi trenger slike bøker som dette, selv om de gjør vondt...

En rå og brutal historie om kvinneundertrykking og æresdrap, men også en fortelling som får fram hvor viktig kritisk tenking er.

Boken viser hvor skadelig religion kan være, eller først og fremst hvor skadelig mennesker som utøver maktmisbruk i Guds navn kan være. Den viser også hva mennesker er villig til å finne seg i om truslene er alvorlige nok. Den får fram hvordan tankemønstre og trossystem går i arv og hvor viktig det er å stille spørsmål ved det vi blir fortalt. Faren til Frmesk (eller egentlig morfaren) representerer det akademiske, det faktabaserte som religioners indoktrinering i denne fortellingen overser.

Selv om historien er forferdelig er det fascinerende å se hvordan Dødevaskeren slites mellom sinne og fornuft på den ene siden og tro og skam på den andre. Fortellingen viser hvor vanskelig det er for henne å gi slipp på en lærdom som har blitt fortalt henne fra hun ble født, selv om hun så tydelig ser de negative konsekvensene av den.

Boken er en viktig påminnelse om hvor heldige vi er som har frihet til å velge selv, få lov å studere, jobbe og hygge oss uten å måtte skrifte til noen av den grunn. Den minner oss også på at denne retten er skjør og at den må vernes om og bevares for framtiden. Det eksisterer fortsatt hets av kvinner, så vi har noe å jobbe med, men det er langt fra det ansvaret kvinner blir tillagt i denne romanen. Det minner om heksejakten i Norge på 1600-tallet.

Det aller verste med å gi seg i kast med en historie som denne, er tanken på at dette faktisk er virkeligheten for noen.
Jeg synes boken gir en større forståelse for de som flykter. Samtidig som jeg får følelsen av at vi i vårt samfunn må tørre å ta ansvar, konfrontere og sette foten ned for slike holdninger så de ikke får rotfeste og kan vokse i vår moderne sameksistens.

Denne boken burde alle lese! Jeg følte intens smerte fra første til siste side, og jeg gråt inni meg mens jeg leste. Dette er en svært viktig bok, som jeg håper inderlig kan gjøre at flere får øynene opp for hvordan unge jenter og kvinner mishandles psykisk og fysisk innenfor enkelte kulturer og religioner og kjempe for deres frihet!

Denne er vond. Fantastisk, men vond.

God og grusom på en og samme tid.. knyter seg litt i magen når man tenker på at dette er noe som ennå skjer i dag!

Dette er en liste over bøker som bekrefter at vi fortsatt må markere 8. mars og ta dagen på alvor.
(Blir stadig oppdatert.)

8.Mars #Kvinnedagen #Feminisme

Også i år er målet å lese 52 bøker.

Kan jeg slå fjoråret?

Bøker lest 2018

Min lesing dette året

Målet er minst 75 bøker