2021
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Nina Faber er en aldrende lyriker som aldri har vært helt i takt med sin samtid. På 1970-tallet, mens kollegaene skrev riktig og viktig, skrev hun de rareste ting. Nå har hun har vært ute av syne i årevis, herjet av motgang, det har gått rykter om et lengre opphold i Istanbul, muligens til og med en kjæreste. Nå skal hun utgi sin nye diktsamling, Bosporos. Hun er nervøs, sint og det er hennes siste dag på jorden.
Forlag Cappelen Damm
Utgivelsesår 2013
Format Lydfil
ISBN13 9788202410148
EAN 9788202410148
Språk Bokmål
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Etter å ha lest denne boka tør eg nesten ikkje anna enn å trille terningkast 6 på alle bøker eg les framover …. men det får stå sin prøve.
Nina Faber er ein halv-kjend lyrikar som kjem ut med ny diktsamling etter fleire års tørke. Mottakinga i pressa er dårleg, og når ein bokhandel der ho skal halde opplesing kansellerer avtalen under påskot av at dei skal ha vareopptelling bestemmer ho seg for å konfrontere bokhandelen og etter kvart også ein av kritikarane. Det gjeng på ein måte bra, men på dei fleste andre måtar gjeng det ikkje bra.
Tittelen «Vareopptelling» spelar både på påskotet til bokhandelen for å kansellere høgtlesinga, og på det at Nina reflekterer over stoda i sitt eige liv undervegs i boka. Loe kjem med treffsikre karakteristikkar av dei ulike personane i boka, og mange av dei litt for tøysete innfalla i enkelte av dei andre bøkene hans er skrella bort. Totalt er dette den Loe-boka eg liker best av dei eg har lest til no.
Boka handler om Nina Faber , denne stakkarslige kvinnen som etter noen år stillstand som lyriker og drikkefeldig er tørrlagt og på banen med en ny diktsamling, som dessverre blir slaktet i avis etter avis.. Planlagte opplesinger og lanseringer blir avlyst, Nina blir mer og mer forbanna og oppsøker kritikeren for den værste slakten; en ung jypling i Universitas. Hun har da tross alt guts, og lar seg ikke synke ned i depresjonen men tar kampen opp. Og hvilken kamp...
Det er nesten synd å si det, men jeg har omtrent ikke lest noe av Erlend Loe før . Jeg hørte Kurtby på lydbok for et par måneder siden, dett var dett.. jeg har vel lidd under denne anthypefeberen, dvs at når alle andre har lest og snakket om så har ikke jeg giddet å bry meg. Så dumt. Jeg har jo virkelig gått glipp av noe. Men sett fra et annet ståstde: Jeg har virkelig mye tilgode, å se frem til av uleste bøker av Erlend Loe. Som attpåtil er fra byen min, Trondheim!
Jeg orker ikke å diskutere moralen i Vareopptelling akkurat nå, annet enn at jeg synes det er noe der, som er mer enn alvorlig nok- hvordan man kan knuse en forfatter med det man som anmelder (og blogger for den sags skyld) skriver.
Ellers skriver Loe veldig lunt og fint, og enkelt om det han skriver om, så også her. Latteren min er ikke langt unna, men det er heller ikke alvoret, og medfølelsen med Nina Faber, samt lysten til å røske tak i jyplingen fra universitas og gi ham et realt ballespark.
Mitt blogginnlegg i sin helhet HER
Nina Faber er en aldrende lyriker, har aldri jobbet noe særlig, bor i en kolonihage (året rundt, selv om det ikke er lov, men hun har ikke noe annet sted å bo) og er bitter på at hun aldri vant noen Nordisk Råds litteraturpris. Vareopptelling handler om dagen Nina skal gi ut en ny bok, noe hun ikke har gjort på mange år, en ny diktbok full av dikt hun har skrevet mens hun har vært i Istanbul. Om Istanbul og mannen hun var sammen med der. Og jeg ler. Jeg ler inni meg mens jeg sitter på bussen og leser, av det tåpelige, JA, det tåpelige som dikt kan være, noe det ikke er rent sjeldent. Nei, ofte. Hvor mange teite dikt har man ikke lest, eller selv skrevet, mens man har vært ute og reist, betraktet, sett, skrevet i skriveboka man har med seg, kanskje til et glass lokalt, inkludert meg selv. Spesielt når hun leser dem opp på Litteraturhuset, hvor bare en håndfull av mennesker har dukket opp for å se Nina Faber lese opp sine nye dikt, drita på vin. Hun er jo en lyriker, har levd et vilt liv, nå gjenopptar hun det siden det ikke er bare bare å være ute med en ny bok. Og i salen nede, i Wergelandssalen, er det stappet med folk, flust, der skal Karl Ove Knausgård snakke. Uten ironi spør Nina Faber i det hun ankommer Litteraturhuset om alle disse menneskene har kommet for å se henne, jøss, det tror hun virkelig. Nina Faber er full av seg selv, setter sitt virke som lyriker høyt, men vi lesere får en anelse om at den nye boka er utgitt bare pga. "gamle dager." (Ikke at mitt inntrykk er at hun var noen bedre lyriker før enn nå, det må ha vært alle liggene med de rette folka, som Nina Faber mer eller mindre antyder, som står bak utgivelsene.)
Kritikerne er ikke nådige. Spesielt for kritikeren i Universitas gjennomgå, og det er en riktig morsom seanse hvor Nina driver utspørring av den unge studentens diktkunnskaper (og jeg selv blir litt kry, der jeg sitter på bussen og klarer å svare på alle). Likeså er det med hele situasjonen i Akademia-bokhandelen på Blindern, hvor den innkjøpsansvarlige for humanistiske fag, Bjørn Hansen(!), har avlyst en diktopplesning med Nina Faber pga. en vareopptelling. Det som skjer der minner meg om det som skjer i Dag Solstads Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige, muligens er det navnet på den innkjøpsansvarlige for humanistiske fag som allerede har gitt meg et pek til andre av Dag Solstads romaner. Og slike litterære referanser er det mange av i Vareopptelling. Erlend Loe driver et harselas, det er ironisk (bombe?), men ofte tidligere har jeg ikke likt dette hos Erlend Loe, ja, jeg har tenkt at ironien har vært for usympatisk og ugrei. Ikke at fremstillingen av Nina Faber, eller andre deler av litteraturbransjen, er særlig sympatisk fremstilt i Vareopptelling heller, men det synes som om denne fremstillingen er fortjent. Erlend Loe gjør ikke narr av en ung mann som ikke vet hva han skal med livet, eller en mann i førtiårskrise, det føles bedre når det er Nina Faber det gjelder. For ikke er hun særlig sympatisk selv, som jeg tidligere skrev setter hun på en arrogant måte sitt liv og virke svært høyt, høyere enn andres, men samtidig setter hun spørsmålstegn ved livet hun valgte: kunne hun ikke tatt seg en skikkelig utdanning, fått seg en bedre jobb, en ordentlig jobb, som elektriker for eksempel, alle har alltid bruk for elektrikere, hver dag kunne hun ha jobbet som elektriker og fått en lønnslipp en gang i måneden og fått halv skatt i desember. Som andre folk, folk flest. Flere pensjonspoeng også. I stedet ble hun lyriker. Og ikke en særlig god en heller. Var det verdt det?
Romanen, som er liten (jeg leser den i løpet av en busstur tur/retur jobb), svarer ikke på det, den munner rolig ut i slutten, selv om det som faktisk skjer i romanens slutt jo er ganske dramatisk. Det er bare det at jeg venter på noe annet, mer, ja, ikke nødvendigvis på en løsning, men kanskje på noe mer angående en sak, ja, hva skjer egentlig videre med alt som tidligere har blitt åpnet i romanen, den kunne godt vært litt lengre, samtidig som det ikke føles galt at den slutter der den slutter heller. Som om boka i utgangspunktet ikke må taes for høytydelig, uten at det på noen måte har noe å si for det (seriøse) sparket mot hva lyrikk (kanskje for ofte) kan være.
Vareopptelling er en bok hvor Loe går inn i forholdet til kritikerne som (hvis de betyr noe) kan gjøre at en bok enten selger i høye opplag, samt at den får omtale lenge etter at den er utgitt, eller at den blir enten totalslaktet (noe som kan gi litt publisitet slik at den selger noe, men som stopper helt opp etter at kritikerne er glemt), eller verre; oversett.
Nina Faber er en utlevd og for lengst (nesten) glemt lyriker som med en betinget suksess i tidligere tider ble et ganske kjent navn. Men hun ønsker ikke å være glemt. Og som et siste forsøk på å få karrieren på gli igjen, har hun endelig fått gitt ut en ny bok; Bosporos. Da hun opplever å bli totalslaktet av alle, fra VG og Dagbladet og helt ned til studentavisa, er det noe som ryker inni henne og hun går ut i Oslos gater og alt hun ønsker er å gjøre urett rett igjen.
Og i Loe sin originale, men ikke fult så naivistisk stil, pludrer vi oss gjennom Ninas forsøk på å få alle til å forstå at det går da ikke bare an å henge ut noen bare fordi de har skrevet en bok.
Dette er en enkel, god og sarkastisk beskrivelse av noe Loe må ha kjent på egen kropp etter å ha skrevet bøker nå i mange år.
Hevnes time er kommet!
Lyrikeren Nina gir ut diktsamling etter mange års taushet. Anmeldelsene blir ikke de beste. Nina er ikke plagsomt hemmet av konvensjoner i sitt oppgjør med kritikerne. Frigjort og tragikomisk med tydelig Loe-signatur.
Dette er en historie om en typisk Loe-karakter. Nina er mistilpasset i sitt miljø og kunne gjerne ønske hun hadde vært en helt annen. Dette resulterer i flere humoristiske hendelser som jeg fant underholdende. Det jeg savnet var en større utbrodering av livet til Nina. Jeg er særlig nysgjerrig på hvordan hun ville håndtert konsekvensene av endel dårlige valg hun tar. Riktignok er en vekket nysgjerrighet et godt tegn på at karakteren er fengende.
Vareopptelling av Erlend Loe var typisk Loe og underholdende lesning. Det tok kanskje litt av, men jeg likte ideen veldig godt. Og bokhandelen Akademika vil aldri bli den samme.
Morsomt fra Loe. Håper noen lager film av denne. Med riktige skuespillere vil den bli en latterbombe.
En inspirert åpningsdel og en god avslutning skjemmes av et noget tørrjokkende midtparti...
Shines bright like a diamond (in disguise)
"Varetelling", Erlend Loe
Nå er bokhøsten over oss. Forfatterne og vi lesere er spente på hva den vil bringe. I forrige uke hadde Aschehoug hageparty med masse god drikke, og delte ut Aschehougprisen for 2013. Juryen består av arbeidsutvalget for litteraturseksjonen i Norsk kritikerlag. Erlend Loe fikk prisen. Det er kjempemorsomt, for i fjor ga han ut ei bok som gikk makta til kritikerne litt nærme, tittet litt under kappa på dem - på en måte.
Boka handler om ei dame, lyriker, som har levd litt anonymt, uten de store inntektene, og har sterkt behov for et come back før hun blir pensjonist. For å få til dette er hun avhengig av å få gode anmeldelser i avisene - de kommer ikke. Vi følger da Nina Faber den dagen anmelderne begikk den tabben å ikke "forstå" hvor god hun er.
Erlend Loe skriver som vanlig med underfundig humor, som man kan humre til. Denne gangen om et alvorlig tema, for anmelderne og forlagene har stor makt over forfatterne, og han skriver godt. Så godt, at jeg sitter her med dårlig samvittighet for å ha humret over en voldtekt han skriver om.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verket"Ikke bry deg om henne," sier Ludvig. "Hun kommer fra en annen tid, hvor aggresjon ble forkledd som omsorg, og så ble misforståelsen aldri oppklart."
Ved Josefines gate overmannes hun av trøtthet og siger ned på en trapp. Moods of Norway ligger på den andre siden av gaten. Nina tenker at det ikke burde være et klesmerke, men en mørk og farlig samling med dikt om dobbeltmoralen i den bortskjemte norske folkesjelen, og om at vi kontinuerlig blir rikere på bekostning av andre og at vi ikke syns det er et problem. Hun lener hodet mot murveggen og sovner med det samme. Folk lar henne sitte. Noen legger småmynter ved siden av henne på trappen.
Dette med at mange lesere er bedre enn få, er en barnslig forestilling som ikke stemmer, og forfattere som trekker et stort publikum vet det også, selv om de er nødt til å drikke for å innrømme at det er sant.
Det går et snøras inne i hodet hennes. Hele fjellsider av tung nysnø glir på det ustabile laget under. Flere landsbyer i dalføret nedenfor ryker med, og det er svært få overlevende.
Blomstene er en konstand kilde til glede, syns Nina, og lettere å forholde seg til enn mennesker, som sjelden oppfører seg som Nina syns de bør, ikke engang om hun steller aldri så godt med dem.
Pinnsvinet, som Nina kaller Jussi, kommer luskende. Det lepjer i seg soyamelken. Nina bøyer seg ned og klapper det. De er venner, disse to. "Så fint at du kommer, Jussi", sier hun, "Jeg følte meg så alene i morges, men når jeg ser deg, går det litt bedre." Pinnsvinet drikker og drikker. "Du er heldig som ikke skal gi ut bok i dag", sier Nina. "Ikke en eneste bok skal du gi ut, verken i dag eller noen annen dag. For et heldig lite pinnsvin du er. Og så vet du ikke om det engang."
Du vet ikke lenger hva som er livet og hva som er teksten.
Blomstene er en konstant kilde til glede, syns Nina, og lettere å forholde seg til enn mennesker, som sjelden oppfører seg som Nina syns de bør, ikke engang om hun steller aldri så godt med dem.
Så kikker hun bort på Bjørn Hansen. Han har ikke beveget seg. Han er sikkert en langsint type, en sånn som kan finne på å ligge lenge og overdrive slik at den som dyttet skal bli redd for at det kan være noe alvorlig, som en bortskjemt unge.
Alt som leses i 2017 havner her, i den rekkefølgen lesingen avsluttes i.
Skriver kortfattet notater om boka:
-handling / tematikk
-leseropplevelse
-favorittsetning
-nye ting jeg lærte
-annet jeg biter meg merke i
Bøker jeg leser i forbindelse med min jobb på et skolebibliotek
Dette er ei liste over bøker jeg har lest eller skal lese som har et transportmiddel i tittelen eller på omslaget.