Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Det er etterkrigstid i 1920-årenes Berlin; livslysten vender tilbake og kulturlivet blomstrer. Samtidig øker inflasjonen, og pengene blir stadig mindre og mindre verdt. Nød og uro vokser fram. Tre unge kamerater forsøker å skape seg et nytt eksistensgrunnlag gjennom å drive et bilverksted. De deler kjærligheten til verkstedets stolthet, racerbilen Karl. Når kvinnen Pat entrer scenen, blir forholdet deres satt på prøve. Terningkast 6. «Et mesterverk!» Odd Erik Hagen, Oppland Arbeiderblad «Den boka som har gjort størst inntrykk på meg, er Tre kamerater.» Forfatter Bjørn Ingvaldsen til Dagbladet
Forlag Gyldendal
Utgivelsesår 2005
Format Heftet
ISBN13 9788205336421
EAN 9788205336421
Serie Gyldendal klassiker
Omtalt tid 1918-1939
Språk Bokmål
Sider 361
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Historien om de tre kameratene, om kjærlighet og om Berlin i mellomkrigstiden er en klassiker. Med sin dialogdrevne form er den lettlest. Alt beskrives gjennom dialoger mellom et rikholdig persongalleri. De tre unge krigsveteranene utgjør kjernen, de har kjempet sammen sammen under første verdenskrig og forsøkte nå å bygge seg et liv og et levebrød i et bilverksted. Den vakre, men syke Pat introduserer kjærligheten. Ellers møter vi et bredt persongalleri; de andre gjestene i pensjonatet, horer og spekulanter. Og vi møter et desillusjonert samfunn preget av inflasjon, nød og polarisering. Hovedpersonens vertinnes karakterisering av de unge er treffende: «Fortiden hater dere, nåtiden forakter dere og fremtiden har dere ingen tro på.»
Det er mørke toner, men likevel beskrivelser av sterke vennskap.
Det er mellomkrigstid i Tyskland. Flere og flere blir arbeidsledige, men med kløkt og fantasi klarer de tre kameratene i boken å livnære seg av bilverkstedet de driver sammen. De har også en bil, Karl, som kjører fra de fleste, noe de stadig gleder seg over.
Da kvinnen Pat entrer scenen blir kameratskapet satt på prøve, samtidig som tidene blir dårlige også for de tre kameratene.
En klassiker fra slutten av 30-tallet som først ble lov utgitt i Tyskland på 50-tallet. Anbefales!
Virkelig en klassiker som det er verdt å få med seg. At en bok skrevet i 1937 kan berøre en så til de grader, er fasinerende! En fin bok som må leses!
Har lest boka på ny. Igjen.
Boka blir bare bedre og bedre for hver gang.
Før var historien om Karl det helt store. Nå er det beskrivelsen av forholdet til Pat.
Remarque går Tore på sporet i næringen. Men, på en dypfølt og ekte måte.
Gyllen fløt konjakken, ginen skinte som akvamarin og romen var livet selv. Urokkelig satt vi på barkrakkene. Musikken plasket, brystet svulmet, tilværelsen var lys og intens. Glemt var de trøstesløse, ødslige møblerte værelsene som ventet på oss. Glemt var vår fortvilte eksistens. Bardisken var livets kommandobro, og vi seilte brusende inn i fremtiden.
Mennesket husker ikke sine små, gode egenskaper, før det er for sent. Så blir han rørt over hvor edel han kunne ha vært og tror han er full av dyd.
Pats ansikt var som et hemmelighetsfullt speil av lyset på scenen.Hun var fullstendig henført. Jeg elsket henne fordi hun ikke lente seg til meg eller grep etter hånden min;nei, ikke så mye som så på meg. Hun syntes å ha glemt meg fullstendig. Jeg hater denne sammenblandingen av opplevelser, dette primitive i å søke sammen når et stort verk bryter inn over en med sin skjønnhet og velde. Jeg hater disse svømmende blikkene hos elskende par, denne dorske kjælenheten, alt dette snakket om å bli ett. Slik jeg føler det, kan en ikke ofte nok være to mennesker og fjerne seg fra hverandre for så å møtes igjen. Bare den som kjenner ensomheten, opplever virkelig lykken ved samvær. Og hva sliter sterkere i ensomhetens magiske enemerker enn følelsenes opprør, det å gi seg over i en rystende opplevelse, elementenes makt, stormen,natten, musikken - og kjærligheten.
"Her Lohkamp," sa fru Zalevski majestetisk, "vokt Dem for å drive det for langt! Måtehold i alt, det sa min mann alltid. Det kan De legge Dem på hjertet."
Jeg visste at salig Zalevski tross dette valgspråk bokstavelig hadde drukket seg i hjel. Det hadde hans frue selv fortalt meg mer enn en gang. Men det hadde ikke noe å si for henne. Hun brukte sin mann som andre folk bibelen: til å sitere. Og jo lenger tid han hadde vært død, desto mer tilskrev hun ham. Nå passet han for alle situasjoner, - også liksom bibelen.
"Heroisk holdning, gutt", sa Lenz irettesettende og tok flasken fram, "er for harde tider. Men vi lever i fortvilede tider. Da er humor den eneste passende holdning."
Herregud! Jeg snudde meg rundt og støtte sammen med en tykk, liten mann. "Nå da!" sa jeg opphisset. "Se til å få opp øynene, fordømmade halmvisk!" bjeffet tykksaken. Jeg stirret på ham. "Ikke sett mennesker før, hva?" gneldret han videre. Det passet meg bra. "Jo da, mennesker så," sa jeg, "men spaserende ølfat har jeg aldri sett." Tykksaken betenkte seg ikke et sekund. "Vet de hva?" freste han. "De hører hjemme i zoologisk have! Drømmende kenguruer har ingenting på gaten å bestille." Jeg skjønte at jeg hadde å gjøre med en som var proff når det gjaldt utskjelling. Om en var aldri så deprimert, her gjaldt det å redde æren. "Tripp videre, du åndssvake syv måneders barn," sa jeg og løftet hånden som for å velsigne ham. Han tok ingen notis av oppfordringen. "Få sprøytet betong inn i hjernen på deg, din rynkede bavian!" bjeffet han. Jeg kalte ham en dekadent plattfot, han meg en kreftsyk kuskalle, og så, for å få en slutt på det, kalte jeg ham en vandrende beefsteakkirkegård. Da lysnet han i ansiktet. "Beefsteakkirkegård er bra," sa han. "Den kjente jeg ikke. Den tar jeg med i mitt repertoar ..." Han løftet på hatten, og vi skiltes fulle av gjensidig respekt.
Beskjedenhet og plikttroskap blir ikke lønnet uten i romaner.
Jeg la meg på ryggen så lang jeg var. En ble så fri og glad når en lå slik og ikke tenkte på noe - så på de spinkle klaser av engkarse og de rødlige stengler av syre som svaiet i vinden, åndet inn den sterke jordlukt og kjente solen varme seg på huden og i blodet. Jeg skjønte med ett at denne følelsen var all lykke i verden - og var det noen virkelig lykke til i livet, så måtte den alltid ligne denne: markens og stillhetens lykke, den klare og enkle følelse av å være der og ikke å kunne gå under.
Han vet ikke lenger hva han skal gjøre med livet sitt - derfor gleder han seg ganske enkelt over at han lever.
Konjakk sier jeg først nei til når jeg ikke kan løfte hodet fra gulvet.
Et slag for tysk og tyskspråklig litteratur!
I forbindelse med felleslesing av Cees Nootebooms Allesjele (Kjells lesesirkel januar/februar 2021) kom det frem et ønske om mer kunnskap om tysk litteratur. Tyskland var før andre verdenskrig et kulturelt kjerneområde i Europa. Det var dit kunstnere, forfattere, malere, musikere (også norske) reiste for å studere. Det er et tankekors tysk etterkrigslitteratur og kunst er så lite kjent i dag.
Bokelsker «Vannflaske» etterlyste tips om tyske bøken, og responsen lot ikke vente på seg. Her er en oversikt over de anbefalte. Mangler noen?
Etter hvert ble det stor aktivitet blant en del bokelskere for å svare på Haralds utfordring fra New York Times: Hvilken bok utgitt de siste 125 år er den beste? Jeg har nå saumfart boksamlinga mi uten å finne eksakt svar - kandidatene er jo så altfor mange. Dette er ei liste over mine nominerte, forsøksvis inndelt geografisk: Norden, Nord-Europa, Sør-Europa, Afrika, Asia, Nord-Amerika, Latin-Amerika og Oseania. Om jeg greier å sile ut en "vinner" fra hvert av områdene, vil vise seg.
Her er alle mine favorittbøker som jeg kan lese om igjen og om igjen og om igjen....
Liste over bøkar eg les i 2011 og ein kortkort meining om dei.