2015
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Lydia Erneman har vokst opp som eneste barn på et småbruk nord i Jämtland. Hun utdanner seg til veterinær og flytter etter noen år i Skåne til et lite tettsted i Norge. Vi følger Lydia i hennes virke som dyrlege, i gjøremålene som følger de skiftende årstidene og landlivets rutiner. Kontakten med foreldrene er sporadisk, for selv om Lydia lett vinner respekt og tillit for sin iherdighet, er det likevel som om hun er prisgitt ensomheten som den altomfattende betingelsen for sitt liv, en betingelse som kan slå et menneske til marken, men som like fullt er et utspring for lykke.
"Ensomheten i Lydia Ernemans liv" er en bemerkelsesverdig, nostalgisk og fortrøstningsfull roman, skrevet i et konsist, bevegende og usedvanlig rikt språk.
TILDELT BRAGEPRISEN 2014.
NOMINERT TIL KRITIKERPRISEN FOR BESTE VOKSENBOK 2014.
NOMINERT TIL UNGDOMMENS KRITIKERPRIS 2014.
KORTLISTET TIL P2-LYTTERNES ROMANPRIS 2014.
Forlag Oktober
Utgivelsesår 2014
Format Innbundet
ISBN13 9788249508839
EAN 9788249508839
Språk Bokmål
Sider 251
Utgave 1
Tildelt litteraturpris Brageprisen Skjønnlitteratur 2014
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Rune Christiansen (f. 1963) har utgitt i overkant av 20 bøker siden debuten i 1986. De fleste av bøkene er utgitt på Oktober forlag, men jeg gjør oppmerksom på at verken Wikipedia eller Oktober forlags oversikt over bibliografien hans er helt komplette. Forfatteren har imidlertid en egen nettside, og her finner vi en komplett oversikt over alle hans utgivelser. Rundt halvparten av bøkene hans er diktsamlinger, og noen er gjendiktninger av poeter som Alain Bosquet, Eugenio Montale m.fl. Resten - åtte i alt - er romaner.
"Ensomheten i Lydia Ernemans liv" utkom tidligere i høst, og den er for tiden nominert til Brageprisen 2014 i klassen skjønnlitteratur - bl.a. sammen med Hanne Ørstaviks roman "På terrassen i mørket" og Ingvild H. Rishøis´ novellesamling "Vinternoveller". Etter å ha lest Rune Christiansens roman, må jeg si at jeg holder en knapp på denne. Den 18. november i år får vi resultatet av kåringen. Dette er for øvrig min første leste bok av Rune Christiansen, men den kommer ikke til å bli den siste. Bl.a. har jeg "Krysantemum" liggende på vent.
Lydia Erneman vokser opp som den eneste datteren av Dagmar og Johan Erneman på et lite småbruk i Jämtlands län nord i Sverige. I dette hjemmet snakkes det ikke i utrengsmål, og det er fremfor alt stillhet og harmoni som preger Lydias oppvekst. Ytre dramatikk har ingen plass hos dem, selv om vi aner en mor hvis utfartstrang har blitt holdt nede av en meget hjemmekjær og tradisjonsbunden mann.
"Moren hadde dekket bordet ute på terrassen. De forsynte seg fra grytene og vekslet knapt et ord før Lydia helt uanmeldt fortalte at hun ville flytte. Hun hadde fått plass ved Sveriges landbruksuniversitet i Ultuna, sør i Uppsala, og der ville hun studere til veterinær, hun ville jobbe med hester, det var det hun ville og ingenting annet." (side 7-8)
Engstelsen over at datteren skal forlate dem får moren til å fortelle om en uheldig episode fra sin ungdom, der hun kunne ha forulykket etter et fall fra en hest. Det lykkes dem likevel ikke å holde datteren tilbake. Lydia reiser av gårde, og etter dette starter hun et liv preget av ensomhet, slik bokas tittel så utvetydig signaliserer. Men der vi er vant til at ensomheten fremstår som noe unormalt, noe dysfunksjonelt som det gjelder å rydde opp i, beskrives ensomheten her som det trygge og normale, det som bringer Lydias liv i balanse. For er det noe hun kan, så er det å føre et høyst leveverdig liv i ensom majestet. Snarere er det det andre - bruddet på ensomhet - som representerer noe uforutsigbart og utrygt.
Vi følger Lydia gjennom ulike faser i hennes liv, der hun kommer i berøring med andre mennesker - som familien Brandt. Hun har flyttet til Norge og livnærer seg som veterinær.
"Hun så den lille gruppen for seg i alle enkeltheter, og det førte til at hun tenkte at hun selv nok var en typisk enslig kvinne, for det som opptok henne, det hun beskjeftiget seg med, det ville nok få andre stanse ved." (side 32)
Lydia lever uten skyldfølelse for at hun ikke besøker foreldrene så ofte - inntil moren dør og faren blir alene. Men hun vet ikke helt hva hun kan gi ham for å reparere tapet etter moren. Faren er heller ikke i stand til å definere hva han trenger, etter først nokså klønete å ha forsøkt å gi datteren litt skyldfølelse ved å fremstå som selvmedlidende. I en familie uten tradisjon for den slags hersketeknikker, biter dette ikke på Lydia.
"Hun burde kanskje ringe, snakke med ham, men hva skulle det tjene til. Han innbød verken til fortrolighet eller til umiddelbare bekjennelser. Trengte han henne, skulle han vel selv ta kontakt. Kanskje var det lysten til å forstå som plaget Lydia. Litt selvmedlidende kunne hun tenke på at det var farens strenge taushet som tøylet begges nysgjerrighet, for det lå et klart forlangende i en slik taushet, det var en distraksjon som mest av alt minnet om glemsel eller uoppmerksomhet. Som tenåring drømte Lydia om en kjæreste som verdsatte hver eneste av hennes bevegelser. Men selv om verken faren eller moren sa det like ut, lærte hun ganske snart at det var noe smålig og nærmest ondt ved slike drømmer. Man skulle leve et anstendig liv, og anstendig liv var dypest sett ensbetydende med å leve ubemerket. Men farens egen utilstrekkelighet, hva inneholdt den? Det at han forsøkte å overvinne en virkelighet som stadig vek unna? Eller plaget den ham, denne erkjennelsen av at en handling, et nederlag eller et øyeblikk av glede aldri utspiller seg så presist som et regnestykke." (side 80-81)
Bokas tittel bærer bud om at det meste av dramatikken i denne boka ikke først og fremst er av utvortes karakter. Dypest sett handler boka om hva som er et liv, eller kanskje mer presist hva som gir et liv en dypere mening. For Lydia er det hverdagens rytme som gir mening. Hun lever tett på naturen, og hennes yrke bringer både liv og død med seg. Noen ganger ser hun seg nødt til å avlive dyr for å spare dem for lidelse, selv om eieren setter seg i mot dette. Men mest av alt handler det om å redde liv, gi lindring, reparere skade. Med sin indre ro og harmoni kunne hun sikkert ha levd uten behov for noe mer og noe annet helt til sine dagers ende, om det ikke var for at omverdenen presser seg på. For Lydia er en vakker kvinne, og selv om hun ikke deler så mye av sitt indre liv med andre, vekker hun attrå hos noen av dem hun møter i sitt liv. Blant annet Edvin, en ung mann som blir vitne til et dilemma hun kommer opp i som veterinær en kveld, og som siden ikke klarer å glemme henne. Men Lydia gir ikke opp sin alenetilværelse sånn helt uten videre, og før hun tar et valg, tenker hun grundig gjennom tingene. For aldri har hun latt savnet etter noe annet og noe mer forringe sitt liv - alt det som var hennes liv der og da.
"Hun var på det rene med at ensomheten ikke nødvendigvis var et onde. Tosomheten var vel heller ikke noe bevis på kjærlighet, og hva ville en slik forbindelse egentlig gi henne? Likevel var det oppløftende at hun skulle treffe Edvin igjen, og da lørdagen kom, våknet hun og var fylt av en slags neddempet forventing, nedkjempet fordi alle formodningene hun hadde om Edvin virket så skjøre, så lette å rive i stykker. Var det hele en innbilning? Nei, det var heller det at ting var satt i gang uten at hun riktig ante hva det ville medføre." (side 125-126)
I de relativt korte kapitlene i boka, alle med besnærende overskrifter, skapes det stemninger som nesten er magiske - distanserte og nære på en og samme tid. Noen avsnitt var så vakre at jeg måtte lese dem om igjen, som dette avsnittet på side 97 i boka:
"I stallen lå den stakkars skapningen og prustet og skalv under et berg av skinnfeller og pledd. Eivors mann tok Lydia i hånden og takket henne for at hun hadde kommet. Lydia satte seg på huk og rev vekk alt som dekket hestekroppen. Det var som om hun forberedte et trylletriks. Hun sjekket hjerteslagene, åpnet de stengte øynene, lyset fløt frem i dem. Hun lot hendene gli over det grove, bastante dyret. Det var som om alt i den massive kroppen hadde låst seg, ledd og sener og muskulatur var i bend. Forsiktig klarte de tre å få hesten på beina. Den vrinsket høylytt og sparket i løse luften, slet seg fri og bykset forvillet ut på tunet så manen flagret. Det var virkelig et trylletriks. Og nå sto Lydia og visste ikke riktig hvordan det hadde gått til. Det var som en ligning hvor man har riktig sluttsum uten å kunne forklare hvordan man har kommet frem til resultatet."
Hva skiller Rune Christiansens roman fra mye annet jeg har lest? For det første er det noe helt særegent ved det rent språklige og litterære. Ikke bare er setningene i boka kunstferdige, men det er noe med hele historien i "Ensomheten i Lydia Enemans liv". Går det an å lage stor litteratur av å beskrive lykke? Ja, i alle fall når lykken defineres som indre ro og harmoni, slik det gjøres her. Jeg tenker også at det er meget spesielt at ensomhet ikke beskrives som noe dysfunksjonelt, som skal repareres. Lydia er fullt og helt seg selv nok, og hun trenger egentlig ingen andre, uten å være sær eller en outsider av den grunn. Og når hun velger seg bort fra ensomheten - unnskyld: alenetilværelsen - så er det ikke for å slippe unna noe hun frykter, men snarere for å utfordre en ukjent og usikker retning som livet byr henne. Akkurat dette får Rune Christiansen frem uten store fakter, i et språk som flyter lett og uanfektet - nærmest som poesi.
"Ensomheten i Lydia Ernemans liv" har bidratt til å gjøre meg svært nysgjerrig på resten av Rune Christiansens litteratur, og jeg ser frem til å utforske dette nærmere. Denne boka er en liten perle, rett og slett!
En spesiell bok om et vanlig liv, der det hverdagslige blir beskrevet med et utrolig vakkert språk. Lydia Erneman lever et stillferdig liv, med både ensomhet og kjærlighet. Hun er en person av få ord, og mye av det som rørte meg ved denne boken ligger i alt hun ikke sier. Jeg synes også beskrivelsene av hennes virke som veterinær var gripende, der hun står i situasjoner veldig nært liv og død.
Jeg liker disse litt stille fortellingene om helt hverdagslige liv. Godt skrevet, fin stemning.
Leser denne vakre boken for andre gang nå. Det var flaks for meg at en av lesesirkelene jeg er med i valgte akkurat denne boka. Jeg senker meg ned i sofaen og nyter språket som beskriver tilværelsen i Lydias liv som varmer når regnet pisker mot ruten. Ren Lykke!
Ønsker du å lese en roman der du kan senke skuldrene, godt skrevet og med innhold, kan du lese denne romanen. link til blogginnlegget jeg skrev i desember 2014
Jeg overhørte en leser som sa at denne boka var fin, så den ble med hjem. Og boka var fin, men man henger seg opp i det utroligste. På s. 8 står ordene "så å si" og disse fulgte med gjennom hele boka. Skulle de være der for å komme nærmere leser? Lage avstand? Gjøre muntlig?
Lettlest. Fint språk.
Hun tenkte på faren som gikk der hjemme, forlatt og tom, ikke bare tom, men hul, for mister man den man har levd et langt liv sammen med, da blir man hul og avsondret, og ensomheten blåser tvers igjennom en.
(...) og mens hun sto slik uten å foreta seg noe som helst, kjente hun seg fri fra alle bekymringer. Det var like forbausende som om en bokstav hadde forsvunnet fra alfabetet.
Helt siden hun var barn, hadde hun hatt en mistanke om at alle de hun møtte, kom til å ligne hverandre så fremt hun ikke fant måter å fornye dem på, og hemmeligheten, hadde hun funnet ut, var ganske enkelt å fornye seg selv, skjønt enkelt, det var ingenting enkelt ved å endre seg; ingenting er innlysende om man vil forvandle sitt eget
Kunne summen av alle de riktige valgene likevel bli til et nederlag?
Moren og faren levde på mange måter hvert sitt liv med adskilte oppgaver, adskilte interesser, adskilte gleder. Men sorgene delte de, og bekymringene, i all slags motbør stod de sammen, da var de ett.
Det hadde kommet noe goldt over åsryggen, noe mistrøstig som minnet om en slik pessimisme man kan rammes av helt uanmeldt, selv i nære venners selskap.
Hva var det som grep henne sånn? Bare det å være fylt av dette ene, dette trøstefulle som lever så sterkt i en: å være til i sommerens lys.
Det var noe tiltalende ved denne kvinnen. Hun var likefrem på en slik måte at man ikke tapte ansikt. Man ble sett, ikke iakttatt, og Lydia fikk for seg at det lå en viktig distinksjon der.
"Det gode", det fikk man lete seg frem til som best man kunne, i seg selv og i andre.
...mens hun sto slik uten å foreta seg noe som helst, kjente hun seg fri fra alle bekymringer. Det var like forbausende som om en bokstav hadde forsvunnet fra alfabetet.
Liste over bøker som kan minne om Stoner. Bøkene på lista deler noen av disse appellfaktorene: lavmælt fortellermåte, med et langsomt og beskrivende språk. Bøkene går tett på en enkelt karakter gjennom et helt liv. Noen av bøkene på lista deler også den dystre og skjebnetunge tonen.
Dette er første gangen jeg loggfører antallet bøker som jeg vil lese i løpet av et år. Jeg er spent på hvor mange det blir og hvilke forfattere jeg kommer til å lese.
I løpet av 2015 har jeg lest disse bøkene som jeg har plukket ut fra kriterier i en liste jeg fant her på bokelskere.no.
Disse punktene rakk jeg ikke å hake av: En bok på bunnen av leselisten din, en bok som utkom det året du ble født, en bok med dårlige kritikker, en bok fra din barndom, en bok som foregår i din hjemby.
Her er en kronologisk oversikt over bøker jeg har lest i år.
Litteraturfestivalen Kapittel går av stabelen her i Stavanger 14. - 18. september. Årets tema er vandring. Vi på biblioteket har laget en liste med over hundre aktuelle bøker til festivalen.