2020
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Bakom synger døden av Karin Fossum er en dyptborende kriminalroman om det vakre og det heslige, ømhet og vold, livsløgn og vond virkelighet. En enslig mor finner en urovekkende tegning på sønnens rom. En ung mann og en tenåringsgutt møtes tilfeldig på svaberget ved det dype vannet i Svartlandsskog. Dagen etter blir seksten år gamle Gritt Zeeland funnet død i samme skog. Det er så mange grunner til at en pen, ung jente kan være i fare. Overbetjent Sejer får en smertefull mordgåte i hendene, med mange mulige forklaringer. Gritt Zeeland lot nesten ikke noen slippe innpå seg, men det var svært mange – både unge og voksne – som hadde lagt merke til henne.
Forlag Cappelen Damm
Utgivelsesår 2020
Format Innbundet
ISBN13 9788202670511
EAN 9788202670511
Serie Konrad Sejer (15)
Genre Politi og detektiver Krim
Språk Bokmål
Sider 380
Utgave 1
Tildelt litteraturpris Bøkekrimprisen 2021 Riksmålsforbundets litteraturpris 2020
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Var usikker på om jeg ville like denne siste boka om Sejer, for de første hundre sidene var en kamp å komme seg gjennom ...
Interessant forfatterskap
Karin Fossum er et forfatterskap jeg har hatt et nært forhold til, helt fra videregående. Bortsett fra mye horror, leste jeg også da litt krim ved siden av. Jeg liker måten hun bygger opp en krimsak på og gjør det hele på en hverdagslig måte. For ondskapsfulle ting kan jo skje når man minst venter det. Det er det som jeg liker best med Fossums sine bøker. Alt er svært så hverdagslig.
Sejer står i stampe i sin siste opptreden. En jente som de fleste kjenner til på grunn av hennes skjønnhet, blir funnet død ved en tursti av noen barn. Mange mistenkte dukker opp underveis mens Sejer og hans gode makker Skarre prøver å finne den skyldige, noe som er alt annet enn enkelt. Utviklingen i saken går tregt, og de begynner å bli opprådd. Samtidig følger vi hverdagen til en mann som mistrives i sin egen kropp, for han føler seg for stor og tung. Han føler det er vanskelig å passe inn i sine omgivelser. Vil han finne en måte å akseptere seg selv på, og vil Sejer klare å nøste opp det grusomme drapet?
Ingenting varer
Dette er bok nummer femten og den aller siste om Konrad Sejer. Jeg har ikke lest alle bøkene i serien, men de fleste. De jeg ikke har lest, men som jeg skal lese fra nesten år og utover er; Se deg ikke tilbake!, Drapet på Harriet Krohn, Carmen Zita og døden, og Helvetesilden. Så har ikke så mange igjen. Sejer er en av mine favoritt etterforskere i den norske bokverdenen. Han er menneskelig og han ser andre på som mennesker uansett hva de har gjort. Han prøver å være rettferdig i enhver situasjon, og er streng når det trengs. Liker også båndet mellom ham og Skarre. Skarre som alltid kommer med kvikke kommentarer, som ofte gjør Sejer oppgitt. Bare synd at Skarre fikk en svært liten rolle denne gang i forhold til de andre bøkene.
Var sikker på at dette ikke ville bli en hit for min del denne gang, for de første seksti sidene var innmari trege og tok lang tid å komme seg gjennom, og frem til side hundre var det fremdeles noe seigt over det hele, men så forandret det seg veldig fort, og man ble omtrent avhengig av å lese videre. Det ble en rar overgang med tanke på tempo og interesse. I det jeg var i ferd med å miste interessen for boka, var det noe som gjorde at boka levde sitt eget liv.
Liker at boka er veldig mørk og dyster. Stemningen er nesten til å ta og føle på. Det er neste så man går gjennom sørpe og forventer det verste. Mordsaken i seg selv ble noe forutsgibar, men synes ikke det ødela resten av handlingen. Synes også at Sejer fikk en ærverdig slutt på hans rolle i krimverdenen. Så hverken han eller boka blir glemt med det første, og er lettet over at jeg presset meg gjennom de første hundre sidene. Noen ganger tar det tid før man går overens med en bok.
Fra min blogg: I Bokhylla
Mesterlig av Karin Fossum. Man kommer inn i det dype sinnet på noen av karakterene, og får en forståelse for hva som skjer hos den som føler seg "utenfor" i samfunnet. Sterkt!
Den er litt tung i starten og tildels også seinere i boken. Men det lønner seg å være tålmodig, for den gir deg absolutt valuta for pengene.
Denne boka er lettlest og spennende. Godt oppbygd historie med et sammensatt galleri av troverdige personer, og der mellommenneskelige forhold skildres på en troverdig måte.. Særlig likte jeg godt at mennenskenes svakheter blir framstilt usentimentalt og med en lun undertone. Også godt med en krim der etterforskeren ikke har et privatliv som kommer i altfor stor konflikt med jobben: rett nok er det passasjer med Sejer og hunden som ikke er helt frisk, men dette tar ikke overhånd.
Karin Fossum leverer igjen en spennende krimroman. Denne gang tar hun et dypdykk i menneskesinnet, og spenningen med å følgequtviklingen til den ene av to hovedpersoner (den andre er Sejer) er vel så interessant som selve drapssaken.
Har ikke lest noe av Karin Fossum tidligere, så jeg hoppet like godt på denne siste boken. Ble mektig imponert. I motsetning til mange andre kritikker, synes jeg begynnelsen var malerisk og fengslende og helt nødvendig for resten av boken. Jeg hører alltid bøker som lydbok, og det tror jeg ofte man har mye igjen for. Man får et helt annet forhold til boken med en profesjonell forteller. Boken hadde blitt mye mer kjedelig om jeg skulle lese selv. Skal definitivt høre mer av Fossum!
Jeg klarer ikke å følge Karin Fossums måte å skrive på lenger, det blir for utflytende, for lite konkret for meg og når det i tillegg er uten kapitler og lite tydelige overganger så faller jeg dessverre av lasset. I tillegg har den noe av den samme tematikken som Arne Svingens "Min sønn" (som jeg ga en femmer), men den er helt annerledes skrevet. Så beklager, Karin Fossum, men denne la jeg fra meg etter 50 sider.
På en måte var dette en typisk Karin Fossum fortellerstil, men på en annen måte var den også annerledes. Vi blir presentert for et persongalleri hvor Sejer i starten er litt fraværende og han er mindre fremtredende denne gangen. Men jeg likte historien.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketSorgen er et grådig dyr.
Hadde tapt ansikt, verdighet og ære, hadde avslørt det innerste i seg selv, sin dumskap og sin svakhet for smiger. Hadde mistet alt, for noen løfterike blikk fra en vilt fremmed. Skogen hvisket og tisket og sladret om hans ynkelighet. Hjertet var revet ut. Han tenkte seg at det lå og banket bak ham på stien. Han fortsatte å gå gjennom skogen, hjerteløs.
Det er en kunst å tenke i bilder.
Hver farge har sin karakter og sin egenskap.
Den røde er rik, generøs, selvstendig, frekk, smidig og samarbeidsvillig.
Rødt går nesten med på alt.
Rødt er min beste venn.
Han forsøkte å roe seg. Ville ta seg selv tilbake. Han hadde gitt det bort alt sammen, til en fremmed, den mest dyrebare gave av alle, men den fremmede kastet den fra seg igjen som noe verdiløst. Nå fant han ikke seg selv igjen. Om hjertet hans hadde ligget mellom steinene og banket rødt og vått, ville han reist seg og sparket det i sjøen.
I natt skal du sove,og i morgen skal du leve.
Det er jeg som er faren hennes. For opphavet hennes var hun bare et uhell. Men for et vidunderlig uhell. Og jeg forelsket meg i en kvinne og fikk ei lita jente på kjøpet,og jeg er verdens heldigste mann.