2017
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Mi briljante venninne er ein stor, filmatisk roman. Historia blir fortalt av Elena, som får vite at venninna gjennom eit langt liv, Lila, er sporlaust forsvunnen saman med alt ho eig: Ikkje eit hårstrå er tilbake, ikkje eit fotografi.
Historia om Elena og Lila begynner i ein fattig, men pulserande bydel i utkanten av Napoli. Fattigkvarteret er prega av vald og brutalitet. Dei to jentene skil seg ut ved at dei er svært kløktige, og Lila også for villskapen sin. Ho er trassig, møkkete - og fryktlaus. Oppveksten i desse røffe gatene lærer jentene å stole på kvarandre og ingen andre. Elleve år gammal må Lila avbryte skolegangen for å arbeide i farens skomakarbutikk, mens Elena held fram med å studere, og Lila er berre seksten år når ho giftar seg med den velståande kjøpmannen Stefano Carracci, son av den forhatte Achille, for å komme seg ut av grepet Solara-familien har om henne og resten av bydelen.
Ferrante har skapt eit storverk om vennskap mellom kvinner, men dette er også forteljinga om Italia som nasjon og dei gjennomgripande endringane landet gjennomgår frå 1950-åra og fram til i dag.
Frå italiensk ved Kristin Sørsdal.
«Vårens leseopplevelse»
Terningkast 6!
Ole Jacob Hoel, Adresseavisen
«Rå vold i briljant roman»
Terningkast 6!
Kristine Isaksen, VG
«Et moderne storverk»
Aage Borchgrevink, Aftenposten
«En strålende roman»
Leif Ekle, NRK
«Alle burde lese alt av Elena Ferrante.»
The Boston Globe
Forlag Samlaget
Utgivelsesår 2015
Format Innbundet
ISBN13 9788252185904
EAN 9788252185904
Serie Napoli-kvartetten (1)
Omtalt tid Etterkrigstiden
Språk Nynorsk
Sider 403
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Elena Ferrante brukar eit jordnært språk med få klisjear og metaforar, men den som ikkje tek sats, vil heller aldri nå dei store høgdene. Ferrante kretsar rundt eit par poeng vel mykje etter min smak. Forholdet mellom Elena og Lila, som er motoren i boka, vert tappa for mykje energi ved at forteljaren terpar på dei same refleksjonane, og ikkje lét lesaren konkludere sjølv. Det same gjeld eit par sko som Lila skaper. Dei blir så symboltunge og overtydelege i historia at dei til slutt berre irriterer. (Heile omtalen ligg på Sølvbergets nettsider.)
Elena Ferrante er psevdonymet til en forfatter som ikke har ønsket å stå frem i offentligheten. Kun det italienske forlaget kjenner hennes identitet. Akkurat dette har ført til at hennes bokutgivelser har vært forbundet med mye nysgjerrighet og ikke rent lite mystikk. Forlaget presenterer henne som "Italias mest kjente ukjente forfatter".
På forlaget nettsider kan vi lese at forfatteren er født i Napoli, og at hun siden 1992 har utgitt syv romaner. "Mi briljante venninne" (med originaltittelen "L´amica geniale") er den første av i alt fire Napoli-romaner (også kalt Napoli-kvartetten), og disse har ført til forfatterens gjennombrudd. I alt 23 land har kjøpt rettighetene til bokserien, som har høstet strålende kritikker. James Wood (linken peker til en artikkel på Wikipedia om kritikeren) har skrevet artikkelen Women on The Verge (linken peker til denne artikkelen) i The New Yorker.
"Mi briljante venninne" utkom på norsk tidligere i år. Bok nr. 2 - "Historia om det nye namnet", kommer i oktober, mens bok nr. 3 - "Dei som flyktar og dei som blir" kommer våren 2016 og bok nr. 4 - "Historia om det tapte barnet" - kommer høsten 2016. For dem som er ekstra utålmodig kan jeg røpe at tre første bøkene i serien for lengst er ute på engelsk. Det ble jeg oppmerksom på da jeg gikk rundt på Strand Bookstore i New York tidligere i år (linken peker til min bloggartikkel om denne bokhandelen).
Napoli-kvartetten handler om venninnene Lila og Lenú, og det er Lenú - bokas jeg-person - som forteller historien. Lila heter egentlig Rafaella Cerullo. Alle kaller henne Lina, mens Lenú kaller henne Lila. Det er også som Lila vi møter henne i denne første boka. Hennes bror Rino har en nokså sentral plass i historien. Faren til Lila er skomaker, og derfor blir familien Cerullo kalt "skomakerfamilien". Lenú heter egentlig Elena Greco, og faren hennes er portner. Dermed er familien Greco "portnerfamilien". Vi møter et vell av personer i denne første boka, og samtlige er utførlig listet opp på side 11-13 i papirutgaven av denne. Denne oversikten kan det være greit å ha med seg underveis i lesingen. Selv om jeg valgte å høre på lydbokutgaven - nydelig opplest av Silje Breivik! - hadde jeg også papirutgaven liggende. Noe av ulempen med en lydbokutgave av en bok med et svært persongalleri, er nemlig at det kan være vanskelig å holde tråden i hvem som er hvem.
I bokas prolog blir Lenú oppringt av Rino, Lilas sønn (som er oppkalt etter hennes bror). Moren hans hadde vært sporløst forsvunnet i to uker. Lenú er bestyrtet over at han har ventet så lenge med å kontakte henne.
"Til slutt hadde han altså blitt uroleg. Han hadde spurt alle, tatt runden på alle sjukehusa, han hadde til og med gått til politiet. Ingenting, mor hans var ingen stad. For ein god son: ein svær mann på rundt førti, aldri hatt eit skikkeleg arbeid, ikkje anna enn snuskhandel og sløseri. Eg såg for meg kor mykje energi han hadde lagt i leitinga. Ingen. Han var utan hjerne, og i hjartet hadde han berre seg sjølv.
"Ho er vel ikkje hos deg?", sa han med eitt.
Mor hans? Her i Torino? Han kjende godt til situasjonen, han sa det berre for å prate. Han sjølv hadde vore mange gonger ute og reist. I alle fall ti gonger hadde han vore på besøk utan å vere invitert. Mor hans, som eg meir enn gjerne skulle ha tatt imot, hadde aldri vore utanfor Napoli i heile sitt liv." (side 17-18)
Dette blir innledningen til Lenús tilbakeblikk på oppveksten i Napoli. En oppvekst preget av vold, fattigdom og uvitenhet - midt i mafiaens midte. Siden forfatteren selv er oppvokst i Napoli og forteller en ganske dyster historie om mafiahovedstaden fremfor noen, tenker jeg vi har forklaringen på hennes ønske om full anonymitet her ... Kanskje føler hun seg rett og slett friere i sine skildringer av hjembyen, samtidig som det ikke er helt ufarlig å røpe for mye? Forfattere som skriver om mafiaen opplever jo stadig drapstrusler ... har jeg fått med meg ...
Vennskapet mellom Lila og Lenú startet den dagen de besøker don Achille Carracci ...
"Lila dukka opp i livet mitt i første klasse og gjorde straks inntrykk på meg fordi ho var så slem. Vi var alle litt slemme i den klassen, men berre når frøken Oliviero ikkje kunne sjå oss. Ho var alltid slem. ...
Vi levde i ei verd der barn og vaksne ofte fekk skader, frå såra kom det blod, det kom verk, og nokre gongar døyde folk. Ei av døtrene til signora Assunta, frukthandlardama, hadde skada seg på ein spiker og døydde av stivkrampe. Yngste sonen til signora Spagnuolo hadde døydd av krupp. Eit av søskenbarna mine var berre tjue då han ein morgon gjekk for å skuffe i ruinhagane og om kvelden døydde knust under sementmassane, med blod som kom ut av øyre og munn. Far til mor mi blei drepen fordi han var på arbeid på eit nybygg og fall ned ... " (side 31-32)
Det er en brutal tilværelse som skildres - som om det ikke var nok at de var fattige og i grunnen manglet det meste. Midt oppe i all elendet vokser det frem et vennskap mellom ungjentene Lila og Lenú - et vennskap som skal komme til å vare i årtier, selv om livene deres tar fullstendig ulike veier. For mens Lila ender med å gifte seg i sekstenårsalderen, får Lenú seg utdannelse og kommer seg vekk fra Napolis slum.
Det er en fascinerende verden som skildres. Fattigdommen i Napoli var nok ikke så veldig annerledes fattigdommen andre steder på 1950-tallet, kanskje bortsett fra at vi allerede i første bind skjønner at kriminaliteten får sitt fotfeste på en noe annerledes måte her - rett og slett fordi den blir så dominerende. Det er svært få som griper den muligheten Lenú etter hvert tar, det vil si å få seg en utdannelse slik at det er mulig å komme seg vekk. Hvordan hun hele tiden skiller mellom skole-Lenú og den opprinnelige Lenú, fordi hun aner at hun vil gjøre det fryktelig vanskelig for seg selv ved å vise frem skoleflinkheten og kunnskapene hun tilegner seg på skolebenken, gir et inntrykk av en streetsmart jente. Dette nye holder hun for seg selv, og så spiller hun rollen som den Lenú de andre forventer at hun skal være når hun er sammen med vennene i gata. Det er et slitsomt spill, og underveis kan man saktens lure på hvem hun egentlig er. Tittelen på boka - "mi briljante venninne" - er noe tvetydig, for er det Lila som er den briljante venninnen, eller er det faktisk hun selv? Selv er jeg ikke i tvil om svaret ...
Det er ikke bare-bare for Lenús familie å sende henne på skolebenken i et samfunn der det forventes at man skal delta i hverdagens plikter og mas så snart man er stor nok. Moren hennes er forbannet på læreren hennes, som hele tiden presser familien til å gi henne utdannelse. Hvorfor skal Lenú ha det så mye bedre enn henne selv? Og når Lenú f.eks. trenger briller - briller de egentlig ikke ha råd til å kjøpe - hagler bebreidelsene over at hun er skyld i dette selv, så mye som hun hele tiden leser ... Hun må dessuten ikke tro at hun er noe! Det skal en sterk rygg til for å stå i dette i hele oppveksten, men denne sterke ryggen har heldigvis Lenú. Lenú betrakter morens slit på avstand, der moren på et vis både ønsker å holde henne "nede" og samtidig begynner å oppføre seg som om Lenú er for fin for både den ene og den andre - i særdeleshet for Antonio, som er sønnen av den gale enken Cappuccio. De har da vel ikke sendt henne på skole for at hun skal ende opp med en som ham?
Jeg ble utrolig fascinert av denne boka! Og jeg er faktisk ute av stand til å forstå hvordan noen kan mene at handlingen er stillestående og lite gripende, slik jeg har fått med meg at noen lesere mener. Her tegnes det nemlig et portrett av ei jente som vokser opp under de kummeligste forhold, og som klarer å orientere seg videre i livet, bort fra fattigdommen. Jeg opplevde mange av beskrivelsene i boka som meget autentiske. Som da Lila og Lenú bestemte seg for å skulke fra skolen og dra ut til havet og bade. Napoli ligger rett ved kysten, og likevel hadde Lenú aldri sett havet før. Hun hadde egentlig aldri vært utenfor fattigkvarteret der hun bodde, selv om hun var i puberteten. Slike luksussysler var ikke for fattigfolk som henne. Der og da våknet drømmen om at livet skulle inneholde noe mer enn det foreldrene hadde forespeilet henne så langt i livet. Episoden gjorde et sterkt inntrykk på meg.
"Mi briljante venninne" er godt skrevet og nydelig oversatt. Som alltid når jeg leser nynorsk blir jeg slått av språkets kvaliteter, og jeg følte dessuten at stemningen i det italienske, det napolianske, ble så riktig. Det er som om nostalgien i en historie med røtter til 1950-tallet ble så godt ivaretatt nettopp fordi den er oversatt til nynorsk. Boka er dessuten kjemisk fri for klisjeer. Jeg blir aldri lei av å lese oppvekstromaner som inneholder historier om usedvanlige personer som klarer å løfte livene sine opp fra de dysfunksjonelle forholdene de kommer fra! Romaner som handler om klassereiser og klasseflukt og som tilføyer noe nytt og originalt, vil alltid fortsette å fascinere meg! Dette er også en historie om kvinneliv og etterkrigstid i Italia, og vi aner at vi i de følgende bindene også vil få innblikk i de endringene som Italia gjennomgår i løpet av de seks påfølgende ti-årene.
Denne boka anbefaler jeg sterkt! Jeg kan selv nesten ikke vente på fortsettelsen.
Leste den nynorske oversettelsen av denne. Kjempegod bok! En roman som rett og slett oser av Italia! Handler om to intelligente venninner som vokser opp i fattige kår i Napoli. Gjennom hele oppveksten er konkurransen dem i mellom deres sterkeste drivkraft. Livene deres tar hver sin retning, men vennskapet, og respekten for hverandre, består. I historien kommer vi dypt inn i italiensk småbyliv, lidenskap, kultur og dynamikk, og blir kjent med både jentene og deres omgivelser. Dette er god litteratur - les og nyt!
Velskrevet, ganske interessant om oppvekst og venninneforhold i Napoli på femtitallet, men noe manglet til at jeg lot meg overbegeistre. Les gjerne mer HER
Med forbehold om at jeg kan mangle alminnelige evner til å kunne visualisere meg inn i en spennende verden så klarte jeg aldri å la meg rive med. Jeg tror det var forfatterens skildringer av barndommen i Napoli som fikk meg til å miste mye av interessen for hva forfatteren hadde å melde. Problemet for meg var at hun beskrev en barndom for to jenter fra de var omlag 5 til 10 år på en måte som ikke var troverdig. Det er da greit at en forfatter rekonstruerer en barndom med en voksent tilbakeblikk og med en språklig tilnærming som har fjernet seg fra barndommens naturlige uvitenhet om samfunnsmessige og psykologiske strukturer. I denne boka foregår imidlertid hele barndommen inne i et voksent refleksjonsrom som blir veldig lite troverdig. Jeg har døtre på 9, 10 og 17 år og avstanden mellom hvordan livet faktisk er og hvordan det beskrives gjør at boka i utgangspunktet slipper taket i den sosialrealistiske ramme den forsøker å bevege seg innenfor. Ellers kunne en bok i krysningspunktet mellom Sergio Leones "Ondt blod i Amerika" og Roy Jacobsens "Seierherrene" blitt veldig interessant. Jeg åpner som sagt for at andre kan klare å kjøre denne "filmen" av en bok som en underholdende og spennende fabel i sitt indre. Jeg får det ikke til. Og kjøtt- og feitevarehandel som jeg prøvde.
Boka starter med at Elena får beskjed fra Lilas sønn om at Lila er sporløst forsvunnet. Ikke et hårstrå er tilbake. Elena setter seg ned for å skrive ned sin og Lilas historie, og denne boken er den første av i alt fire.
Elena og Lila vokser opp i fattigkvartalet i utkanten av Napoli. Hverdagen er preget av vold og brutalitet, både hjemme og ute i gatene. Begge jentene gjør det godt på skolen, men Lila utmerker seg spesielt. Skomakerfaren lar henne derimot ikke fullføre skolegangen, men gjennom Elena får Lila likevel en slags undervisning og opplysning om hva som rører seg i klasserommet.
De to jentene er veldig forskjellige i både utseende og lynne. Lila er vill, hissig, skitten, gutteaktig og sta, men er likevel omsvermet. Elena får tidlig kvinnelige former og jobber voldsomt med skolearbeidet, men de guttene hun liker ser henne ikke.
Synes boka er en del oppskrytt. Noe treg i begynnelsen og terping på samme hendelser. Boka ble mer interessant på slutten.
Man blir dratt inn i denne boka, jeg klarte likevel ikke å lese den i ett strekk, jeg måtte ta pauser, på samme måte som 'saman er ein mindre åleine' er nynorsken god og gir ekstra dybde til innholdet.
Wow! Jeg elsket denne boka. Jeg ble sugd inn i fortellinga fra første stund.
Jeg var nysgjerrig på Elena selv og jeg var veldig spent på denne rampejenta Lila. Begge to er skolesmarte og velger begge hver sin vei har i livet tidlig.
Nå skal det sies at min lidenskap for disse jentene dalte utover i boka. Noe skjer da de blir ungdommer og jeg synes at Lila sin karakter slår brister.
Jeg er såpass treg i oppfattelsen at jeg ikke visste at det skulle komme en (3!?) oppfølger(e) derfor var jeg opprørt da boka endte så brått og jeg ikke hadde fått svar på det jeg lurte på. Nå venter jeg bare på oppfølgeren, og det er jo i og for seg et godt tegn likevel.
Dei små kjenner ikkje betydninga av i går, dagen før det, og heller ikkje av i morgon, alt er her og no: Dette er gata, dette er portrommet, dette er trappene, dette er mamma, dette er pappa, dette er dagen, dette er natta.
Ein gong sa ho : Du har vel sett kor stygge folk er når dei vaknar, heilt deformerte, utan blikk.
Eg ville ha gjort kva som helst for henne denne morgonen då vi fann kvarandre igjen: rømme heimanfrå, forlate bydelen, sove i ein stall, leve av røter, krype ned i avløpsrøyra gjennom kumlokka, aldri meir komme tilbake, ikkje ein gong om det blei kaldt, ikkje eingong om det begynte å regne.
Det var ei gammal frykt, ei frykt som aldri er gått over: Eg var redd for at livet mitt, ved å miste delar av livet hennar, blei mindre intenst og mindre viktig.
Eg var nøgd med alt i dei dagane, kjærleiken min til Nino, den triste kjensla, omtanken som eg kjende omkring meg, mi eige evna til å observere, tenke og reflektere i einsemd.
She stopped to wait for me, and when I reached her she gave me her hand. This gesture changed everything between us for ever.
Vi gav det berre ein rytme, no og då eit heilt orkester.
She took the facts and in a natural way charged them with tension; she intensified reality as she reduced it to words, she injected it with energy.
We were twelve years old, but we walked along the hot streets of the neighborhood, amid the dust and flies that the occasional old trucks stirred up as they passed, like two old ladies taking the measure of lives of disappointment, clinging tightly to each other. No one understood us, only we two—I thought—understood one another.
Eg kjenner ingen nostalgi for barndommen vår, den var full av vald
Nå har jeg en utrolig full bokhylle, jeg er overhodet ikke en strukturert person, men har innsett at nå trengs det hjelp! Så skal prøve å lage en liste over bøker som jeg skal lese i den rekkefølgen jeg setter opp, og jeg har lovet meg selv at det blir ingen nye kjøp før jeg har lest denne lista,; Lista er en "salig blanding", og det håper jeg fører til at jeg klarer å gjennomfører den. Dette er i såfall bare begynnelsen, det er mange uleste bøker i mine bokhyller;(, så det blir forhåpentlig flere slike lister fra meg!
Ble fristet til å prøve å fullføre denne leseutfordringen. Når jeg har lest en av bøkene som passer inn under et kriterie nedenfor, vil dette bli satt i fet skrift, og boken legges til listen med beskrivelse av hvilken kategori jeg har plassert den i.
En bok på mer enn 500 sider
En romantisk klassikker
En bok som det har blitt laget film av
En bok som ble publisert i år
En bok med et nummer i tittelen
En bok skrevet av noen under 30
En bok med ikke-menneskelige karakterer
En morsom bok
En bok skrevet av en kvinnelig forfatter
Et mysterium eller en thriller
En bok hvor tittelen kun er ett ord
En novellesamling
En bok hvor handlingen foregår i et annet land
En bok som ikke er fiksjon
En populær forfatters første bok
En bok fra en forfatter du elsker som du enda ikke har lest
En bok en venn har anbefalt deg
En bok som har vunnet en Pulitzer Prize
En bok basert på en sann historie
En bok fra bunnen av leselista di
En bok moren din elsker
En bok som skremmer deg
En bok som er over 100 år gammel
En bok du velger å lese kun ut i fra coveret
En bok du egentlig skulle ha lest i løpet av skolegangen, men aldri fikk lest
En biografi
En bok som du fullfører på en dag
En bok med antonymer i tittelen
En bok hvor handlingen foregår et sted du alltid har ønsket å dra til
En bok som ble utgitt året du ble født
En bok som har fått dårlig omtale
En trilogi
En bok fra barndommen din
En bok med et trekantdrama
En bok satt til fremtiden
En bok hvor handlingen foregår på en videregående skole
En bok med en farge i tittelen
En bok som fikk deg til å gråte
En bok med magi
En tegnet roman
En bok av en forfatter du aldri har lest noe av
En bok du eier, men aldri har lest
En bok hvor handlingen foregår i hjembyen
En bok med et annet originalspråk
En bok satt til juletider
En bok skrevet av en forfatter med samme initialer som deg
Et skuespill
En bannlyst bok
En bok som er basert på, eller har blitt til en TV-serie
En bok som ble påbegynt, men som du aldri leste ferdig
Bøker som er i samme gata som "En moderne familie" av Helga Flatland
Jeg gjentar suksessen fra i fjor, og setter meg som mål å lese 52 bøker i løpet av 2015. Hver fullførte bok legges fortløpende til listen. Har du en bok å anbefale, eller et lignende prosjekt, må du gjerne legge igjen som en kommentar :)
Dette er de bøkene jeg har lest i 2017. Boktitler blir lagt inn etterhvert som de er lest.
Her skal jeg legge inn bøkene jeg kan krysse av på listen etterhvert
Skriving er forlengelsen av lesing. Her er de jeg leste (og deretter omtalte på Sølvbergets nettsider) i 2015.