Bokelskere.no

Jeg synes og du skal gjøre et forsøk. Selv kom jeg meg godt ut i bok 3 (engelsk), men så ble det stopp. Det ble mye dystert, synes jeg, og dystrere skal det bli vet jeg jo. På TV-skjermen går det fint an, men å lese det er en helt annen historie; da blir det mer "virkelig". Kanskje jeg hopper inn på siste bok i stedet, når den kommer.. :)

Nåja - denne er jo en dystopi. Men til tider skremmende lik virkeligheten

Jeg har nå begynt på boka (var ledig på biblioteket) og for en start! Kanskje den mest intense begynnelsen på en bok jeg har lest noensinne, i hvert fall på mange år.

Ah, denne har jeg utrolig lyst til å lese! Også skremmende aktuell mtp. framveksten av høyreekstremisme og fremmedfiendtlighet i Europa.

Jeg har ikke fulgt ukene slavisk, putter bare inn bøker der de passer. Har nå lest 15 bøker i Popsugar-challenge og henger vel derfor noe etter. Disse listene motiverer man samtidig blir man litt irritert om man ønsker å lese andre bøker som ikke passer inn. Foreløpig har jeg klart å få "alle" til å passe inn på Goodreads-leseutfordringa men ikke alle her (har 20 bøker på GR-lista, 15 på Popsugar).

Lettlest og interessant bok om Norgesveldet på sitt mest utagerende! Slektstavlene er nyttige (og tiltrengte), men register savnes! Flere små glipp er heller ikke heldige. På s. 89 får vi høre at Magnus den gode ble født i 1014. Nei, han ble født i 1024. På s. 146 hevdes at Magnus Barfots datter Ragnhild ble gift med Erik Ejegod i Danmark. Nei, hun ble gift med Harald Kesja! Erik Ejegod var dansk gift, med Bodil, og var den første kongen i Europa som dro i korstog... Han kom ikke lenger enn til Kypros, mens dronning Bodil tok seg helt til Jerusalem, og døde antagelig der. Disse småfeilene får meg til å lure på hvor mye i boken som ellers er feil, og det virker spesielt provoserende fordi forlaget eller Magerøy selv meget enkelt kunne sjekket fakta før boken gikk i trykken.

Skre skriver om en oppvekst under den kalde krigen. Gjennomgangstemaet i boka er kviskringa - det som ikek ble snakka høgt om, på en slik måte at hun må grave for å koble oppveksten sin til stormaktskampen. Som født sist på 70-tallet vokste også jeg opp under den kalde krigen. Den første amerikanske presidenten jeg ble klar over var Reagan, men jeg husker at Gorbatsjov ble generalsekretær og at det var noe nytt, uten at jeg egentlgi hadde hatt noe klart bilde av verken Bresjnev, Kosygin eller Andropov. Likevel er det bildet som hadde rukket å feste seg hos meg som "normaltilstanden" i verden, den før Glasnost og Perestrojka, og langt før murens fall. I motsetning har jeg senere erfart til andre på omtrent min alder.

I motsetnign til Skre var heller ikke dette noe jeg opplevde var skjult i min tidlige barndom. Dagsrevyen stod på, og jeg skjønte jo mer og mer hva de snakket om etter hvert. Halvparten av alle spenningsfilmer og romaner hadde kald-krigs-tema. (Tenk bare på 80-tallsklassikeren War Games som var trailer på omtrent alle leie-VHSer en periode.) Og til og med i tegneseriene krøp den kalde krigen inn, som når superheltgruppa Lovens Voktere skulle bli internasjonale og underlagt FN, og ble supplert med en sovjetisk superhelt - Røde Rakett.

Skre gir et interessant innblikk i perioden før dette. Om politisk overvåking og om atombomba og hvordan det grep inn i hverdagslivet til folk. Men det mest interessante er kanskje beskrivelsene av kulturkrigen - hvordan finkulturen, men også populærkulturen ble et våpen i den kalde krigens tjeneste og stormaktene kontinuerlig jobbet for å øke sin anseelse rundt om i verden.

Alt i alt en litt anerledes kald krig-bokmed mer fokus på norsk hverdagsliv, og ikke bare storpolitikk. Og godt skrevet.

Som jeg har skrevet om et par ganger før, tilbragte jeg mye av oppveksten med å lese. Jeg vokste jo opp i tiden før kommersielle tv-kanaler og selv om VHS ble et alternativ etter hvert, var videoutleie kostbart. Så det var ikke mange alternativer for å underholde seg hjemme på kveldstid. (Kanskje skal jeg prise meg lykkelig for det også, for IQ-en på norske menn har visstnok falt i tett sammenheng med den hjernedrepende underholdningstvens inntog.)

Jeg leste selvsagt mye tegneserier, men også typiske barnebokserier som Hardy-guttene osv. Når jeg hadde vokst fra disse barnebøkene, og lette en del etter andre former for lesestoff, primært på skole- og folkebiblioteket. Å søke etter ting jeg aldri hadde hørt om før var litt risikabelt, og de moderne "ungdomsromanene" som ble forsøkt solgt inn framstod heller ikke attraktive. Dermed ble det mye klassikere: Alexandre Dumas, Daniel Defoe, H. Rider Haggard, men særlig Jules Verne. Det beste var jo å finne gamle skolebibliotekutgaver fra femtitallet, og ikke de sterkt forkortede nyutgitte "ungdomsutgavene" fra da jeg var liten. Jeg var jo kjent med de mest kjente av Vernes historier som En verdensomseiling under havet og Den hemmelighetsfulle øya. Men etter hvert måtte jeg også lete opp en del for meg mindre kjente utgivelser. En som festet seg særlig var en historie med tittelen "To års ferie".

Det er en slags fattigmannsvariant av Den hemmelighetsulle øya. En gruppe kostskolegutter fra New Zealand strander på en øde øy, og klarer seg etter forholdene bra i et par år i nok en variasjon over det klassiske Robinson Crusoe-temaet. Om Fluenes herre er dystopien, må nok dette kalles utopien, på tross av noe interne gnisninger.

Likevel gjorde den et såpass inntrykk at når jeg kom over boka i et antikvariat o 2007 kjøpte jeg den sporenstreks, og leste den litt etter. Skuffelsen var derimot stor da jeg nærmet meg slutten av boka, men langt på nær historien, og oppdaget at dette bare var bind en av to. Så ble den stående i bokhylla. Halvlest. I hvert fall siden 80-tallet en gang.

Helt til jeg nylig på en slump gikk innom Fretex for noen uker siden, og like på slump bare plukka opp ei bok som lå innunder ei hylle, og tror du ikke det var Del 2. Så da kjøpte jeg jo også den for 19 kroner. Og leste den ferdig.

Når jeg nå leser den hhv. 20 og 30 år etter jeg leste den første gang, fremstår den betydelig mer formularistisk enn første gang. Men den fremstår veldig koselig for å si det på erkenorsk, men det er nok nostalgien som løper av med meg. Det skal nok også bemerkes at den utgaven jeg leste nå sist på tross av at den er i to bind, nok er en forkortet utgave. Det er godt mulig at den fullstendige norske oversettelsen Vidarforlaget gav ut i 2017 gir mer kjøtt på beina og dermed oppleves som bedre litteratur for en voksen leser som vil ha litt mer beskrivelse av kontekst og ikke bare handling.

Uansett et hyggelig gjensyn. Kanskje jeg skal plukke opp litt gamle guttebøker igjen? Jeg er jo gammel nok til å gå i tidlig ungdom.

Javelja :) Det er visst typisk norsk å takke pent for maten - men ikke takke for så mye annet har jeg hørt... Så sikkert litt strevsomt for oversetteren å finne gode norske ord.
Enig i Sverre i at "Javel" ikke høres så høflig ut. "Javel, Statsminister" er noe annet. Men bare "javel" blir litt henslengt. "Javel, frøken" blir og litt voldsomt når det "bare" er kjøkkenhjelpen han snakker med.

Hm, jeg vet ikke, men i det tilfellet du nevner her; kan det engelske ordet egentlig ha vært "alright"? Bare et forslag. Det er merkelig bruk av oversettelsen "Javel" særskilt på det siste spørsmålet der, synes jeg.

Jeg fikk begynt å lese denne i går og har kommet halvveis! Boka er bare 150 sider lang og min utgave er trykt med font Calibri 16 eller noe sånt for å få boka litt tykkere. Kjøpte den engelske utgaven jeg da, til en billig penge.

Jeg har altså kommet halvveis og her er inntrykket så langt (spoilervarsel!):
Vi ser ut til å befinne oss på minst 3000-tallet (et tusenårsskifte var nevnt), og verden er et relativt grimt sted der roboter betjener de fleste jobber og en av de viktigste gjenværende store jobbene for mennesker ser ut til å være å registrere menneskelige følelsesmønstre som i sin tur skal kodes inn i robotene og bidra til at robotene blir enda bedre. Blomstene og insektene er nesten utryddet og de store pattedyrene er kun på zoo. Menneskearten er en skjør blomst, i hvert fall de priviligerte av dem som kalles Generasjonen. De er svakelige og kroppsdelene trenger stadig å byttes ut. Da er det jo bra at foreldrene deres en gang i tiden fikk en surrogatmor til å føde en perfekt klon av barnet. Genetisk perfekte kloner. [Så sniker den tveeggede tanken seg inn: hadde det ikke vært like greit å føde bare genetisk perfekte barn i stedet for å holde seg med kloner som man etterhvert tar ut organer fra...].
Men akkurat nå befinner Viviane/Marie seg egentlig midt i en skog sammen med andre flyktninger. Klonene sine har de også med seg. De har våpen, i form av noen roboter. Hva har skjedd? Hvem eller hva flykter de fra?
Darrieusseco ruller historien langsomt og foruroligende ut. Jeg håper vi får svar på alle spørsmålene etter hvert!

Det er vanskelig å gi denne noe annet enn en sekser. Dette er en skikkelig røverhistorie, samtidig en fortelling om seks individer som prøver å klare seg i en by og en verden som er både brutal og urettferdig.

Denne boka skal bli en del av en TV-serie om Bardugos univers, og det overrasker meg ikke. Den kan nok egne seg godt som serie. Noe av det beste med denne boka er verdensbyggingen - du lukter stanken fra gatene i Ketterdam, du ser for deg Ice Court-komplekset og det golde landskapet. Karakterene er også gode og sammensatt. Enkelte ville nok påstå at noen av bihistoriene faller over i klisjeer - som den "ulovlige" forelskelsen mellom Nina og Matthias - men det gjør ingenting. Den er likevel god.

Denne boka er så spennende, så altoppslukende at du sniker deg til å lese den i lunsjpausen på jobb eller på bussen. Den er like avhengighetsskapende som jurda parem, når den er ferdiglest vil du bare gå rett over på bok to - og fortviler allerede over at den tredje kun er i planleggingsfasen.

Bardugo skriver svært fengende og det er umulig å ikke bli revet med i historien. Enkelte nesten komiske øyeblikk midt i alvoret og spenningen bidrar til å gi små, positive avbrekk.

Jeg vil også trekke fram noe annet jeg liker med denne boka. Slike serier har en tendens til å glorifisere eller i hvert fall bagatellisere prostitusjon. I fantasyserier og lignende skrevet av menn er det mer normalen enn unntaket at bordeller er et vanlig syn i byene hovedpersonene befinner seg i, og ofte at hovedpersonen frekventerer disse selv uten noen etiske viderverdigheter. Det er mulig det at Bardugo er kvinne har noe å si, men hun utfordrer den glamorøse overflaten til horehusene og går rett til kjernen: menneskelig lidelse og utnyttelse av kvinner til seksuell trafficking. En av hovedpersonene ble selv solgt som slave til et såkalt "pleasure house" og hvordan hun jobber med å komme seg gjennom disse traumene er en viktig del av historien.

Misforstå meg rett, den er på ingen måte moraliserende. Men den tar for seg denne tematikken på en svært god måte, syns jeg.

Alt i alt, en svært sterk og god bok som sikkert stemples som en "ungdomsbok", men som voksne også kan lese med stor glede og innlevelse. (Det eneste som irriterer meg er faktisk dette med at alle hovedpersonene er tenåringer - jeg håper forfattere kan slutte med det snart. Det er urealistisk.)

Ah, glad for at jeg oppdaget nå at denne var lesesirkel! Jeg har begynt på boka for egen kjøl, men lagt den litt bort fordi jeg falt inn i sci-fi- og fantasylitteraturens verden. Lesesirkelen er jo en god grunn til å gjenoppta denne boka. :)

Litt usikker på hva jeg egentlig syns om denne. Først og fremst er det en bok om å være tilstede i livet, selv når det kan være smertefullt. Og om å vokse opp. Boka har vunnet diverse fantasypriser, men egentlig vil jeg ikke si den passer i den kategorien. Hvorvidt magien og feene faktisk finnes eller er en slags overlevelsesmekanisme kommer ikke helt fram og er åpent for tolkning. Boka er lettlest, men helt ærlig har jeg lest langt bedre bøker med samme tematikk. Man blir aldri ordentlig følelsesmessig engasjert i hovedpersonen og hennes liv.

Denne boka gikk rett i hjertet.

Jeg ser noen mener den er for "eventyraktig". Det er akkurat dét jeg elsker med den. Boka tar deg tilbake til barndommens fantasirikdom, samtidig som den forteller en grunnleggende viktig og tidløs historie. En historie om å stå opp for det som er rett, selv når du da må stå opp mot dine egne. En historie om rettferdighet, og om å velge det gode. Og ikke minst, dypest sett en historie om kjærlighet.

I boka møter vi et dystopisk samfunn der en liten elite styrer med jernhånd. Deres effektive metode er frykt og sorg: hvert år må landsbyens yngste ofres til den onde heksa i skogen. Myten om heksa gjør at befolkninga ikke tør å forlate landsbyen, samtidig som ofringsritualet holder dem i sjakk og ikke minst i evig mismot.

Den styrende elite tror ikke heksa faktisk eksisterer. Men det gjør hun, og hun redder barna som ofres, og tar dem med til andre siden av skogen. På veien blir de fôret med stjernestøv. Én dag fôrer hun ved en feiltagelse et av barna med månestøv i stedet, og fyller jenta med magi. Dermed må hun ta jenta til seg.

Stort mer kan jeg ikke si uten å røpe alt om boka. Men det er en både rørende, varm, nostalgisk og trist historie som utspiller seg. Det handler om å gjenta fortidens feil, om valget mellom å motsette seg eller omfavne forandring, og ikke minst om hvor sårt det er at barn vokser opp. Grunnleggende sett handler det også om hvor viktig kjærlighet og tillit er for å utvikle menneskeheten og lokalsamfunnene våre.

Anbefales på det sterkeste!

For alle som har barn de skal lese for eller gi gave til kan jeg varmt anbefale 'Smarte Striper:Dinosaurer'. En fargerik bok som illustrerer vitenskapshistorien om dinosaurenes oppdagelse på en utrolig spennende og vakker måte, som tegneserie. Illustrasjonene og utsnittene er nydelige. Tankevekkende og lærerikt både for barn og voksne! Fra 10 år ca.

Selv skal jeg ha barne/ungdomsboka om Astrid Lindgren, det fascinerende mennesket. Den er mesterlig illustrert av Lisa Aisato og verdt å ha bare på grunn av det!