Som jeg har skrevet om et par ganger før, tilbragte jeg mye av oppveksten med å lese. Jeg vokste jo opp i tiden før kommersielle tv-kanaler og selv om VHS ble et alternativ etter hvert, var videoutleie kostbart. Så det var ikke mange alternativer for å underholde seg hjemme på kveldstid. (Kanskje skal jeg prise meg lykkelig for det også, for IQ-en på norske menn har visstnok falt i tett sammenheng med den hjernedrepende underholdningstvens inntog.)

Jeg leste selvsagt mye tegneserier, men også typiske barnebokserier som Hardy-guttene osv. Når jeg hadde vokst fra disse barnebøkene, og lette en del etter andre former for lesestoff, primært på skole- og folkebiblioteket. Å søke etter ting jeg aldri hadde hørt om før var litt risikabelt, og de moderne "ungdomsromanene" som ble forsøkt solgt inn framstod heller ikke attraktive. Dermed ble det mye klassikere: Alexandre Dumas, Daniel Defoe, H. Rider Haggard, men særlig Jules Verne. Det beste var jo å finne gamle skolebibliotekutgaver fra femtitallet, og ikke de sterkt forkortede nyutgitte "ungdomsutgavene" fra da jeg var liten. Jeg var jo kjent med de mest kjente av Vernes historier som En verdensomseiling under havet og Den hemmelighetsfulle øya. Men etter hvert måtte jeg også lete opp en del for meg mindre kjente utgivelser. En som festet seg særlig var en historie med tittelen "To års ferie".

Det er en slags fattigmannsvariant av Den hemmelighetsulle øya. En gruppe kostskolegutter fra New Zealand strander på en øde øy, og klarer seg etter forholdene bra i et par år i nok en variasjon over det klassiske Robinson Crusoe-temaet. Om Fluenes herre er dystopien, må nok dette kalles utopien, på tross av noe interne gnisninger.

Likevel gjorde den et såpass inntrykk at når jeg kom over boka i et antikvariat o 2007 kjøpte jeg den sporenstreks, og leste den litt etter. Skuffelsen var derimot stor da jeg nærmet meg slutten av boka, men langt på nær historien, og oppdaget at dette bare var bind en av to. Så ble den stående i bokhylla. Halvlest. I hvert fall siden 80-tallet en gang.

Helt til jeg nylig på en slump gikk innom Fretex for noen uker siden, og like på slump bare plukka opp ei bok som lå innunder ei hylle, og tror du ikke det var Del 2. Så da kjøpte jeg jo også den for 19 kroner. Og leste den ferdig.

Når jeg nå leser den hhv. 20 og 30 år etter jeg leste den første gang, fremstår den betydelig mer formularistisk enn første gang. Men den fremstår veldig koselig for å si det på erkenorsk, men det er nok nostalgien som løper av med meg. Det skal nok også bemerkes at den utgaven jeg leste nå sist på tross av at den er i to bind, nok er en forkortet utgave. Det er godt mulig at den fullstendige norske oversettelsen Vidarforlaget gav ut i 2017 gir mer kjøtt på beina og dermed oppleves som bedre litteratur for en voksen leser som vil ha litt mer beskrivelse av kontekst og ikke bare handling.

Uansett et hyggelig gjensyn. Kanskje jeg skal plukke opp litt gamle guttebøker igjen? Jeg er jo gammel nok til å gå i tidlig ungdom.