Bokelskere.no

Då har eg endeleg somla meg til å bestille boka. Lavaste prisen eg fann for eit innbunde eksemplar er kr 200,- hjå Norli.

Regnværsdag og lesedag på hytta. Har akkurat avsluttet C.J.Sansoms «Åpenbaring». Utrolig spennende og virker historisk troverdig. Setter stor pris på bøkene hans. Nå skal jeg i gang med Elena Ferrantes debutroman «Hjemreise», eneste av bøkene hennes på bokmål. Ellers har jeg Bildøens «Tre vegar til havet» på nattbordet. Lurer litt på om de tre kvinnene er en og samme i forskjellige livsfaser. Hmmm.... De har i hvert fall mye felles. Og innimellom er det Zafons siste, «Åndenes labyrint» på øret. Kanskje litt for mye blod og spenning etter min smak.

Eg kunne også godt tenke meg å lese ei meir fullstendig utgåve dersom det blir denne boka som får flest stemmer. Eg har bladd litt på nasjonalbiblioteket, og ser at det finnest ei litt mindre nedkorta omsetjing frå 1953, av Egil Tveterås. Denne er på rundt 370 sider.

Men det eg egentlig skulle spørje bokelskarane om; den utgåva som kom i Bokklubben sin Verdensbiblioteket-serie er det same nedkorta utgåvå som Ingunn S lenker til, eller er det ein meil fullstendig versjon?

Det har vært rimtørke i mange veker no, og eg ser ikkje enden enno. Derfor blir det prosa.

Tidlegare i dag gjorde eg unna dei siste sidene i M Train, der Patti Smith tek med lesaren på ein rundtur til eit utval av stadar og minner som har vært viktige for ho. Eg kjenner Smith berre av namn, har ikkje noko forhold til musikken hennar, men har fått med meg at ho skriv bra. Etter å ha lest boka seier eg meg samd i det siste, dette var bra. Eg les gjerne ei bok eller to til av henne.

I morgon blir det jobbreise til Austerrike. Derfor bladde eg igjennom ulest-hylla etter passande lektyre. Eg fann ingen austerrikar, det nærmaste eg kom var Arthur Koestler med boka Mørke midt på dagen. Koestler var fødd i Budapest medan keisardømet Austerrike-Ungarn eksisterte, og hadde også mykje av skulegangen sin i Austerrike. Det får vere nærme nok. Starta på boka i dag.

Eg skal også såvidt innom Sveits. Derfor tek eg også med meg sveitsaren Max Frisch sin Homo Faber, i tilfelle det blir tid til å starte på ei bok til.

Så har jeg avsluttet Multelandet. Klarer ikke helt å forelske meg i den, selv om Lidman skriver godt. Det var mye slit og frost og sult og en solid porsjon misunnelse og skadefryd menneskene imellom.
Men illustrasjonene var kjempefine. Enkle med grov strek som stemningen i boken.

Det ser ut som en interessant og viktig bok. Skal få tak i den til den 20.

Skal bli med, eg.

Eg likte også illustrasjonane, sjølv om dei ikkje alltid likna bileta eg laga meg i hovudet medan eg las.(Lillevi er vel inne på det ein annan plass i denne tråden, kor lett det er å sjå for seg personane i boka)

Illustrasjonen på side 50 og 51 inneheld forøvrig ein artig feil, teikninga illustrerer ø-buarane som har vært og satt poteter ein vårdag. Men i bakgrunnen ser ein at det har vært hesja, der er tre, kanskje fire fine hæser nedom våningshuset. Det var nok litt for tidleg.

I etterordet i mi norske utgåve er det gjort greie for at dialogen i originalteksta gjeng i ei særprega dialekt frå Västerbotten, og det skin igjennom at det ikkje var heilt enkelt for oversetjaren å handtere dette, enn seie å finne ut kva det rette tydinga av enkelte ord skulle vere.

Har du nokon eksempel på "umulige" passasjer? Det kunne vere moro å sjå kva oversetjaren har hatt som utgangspunkt.

Gjerne!

Jaudå, den kom for 8 dagar sidan. Har lest den ut, men har hatt det så travelt i det siste at eg ikkje har funne tid til å take aktivt del i diskusjonstråden. Får prøve å rette på det.

Jeg er med.

Skre skriver om en oppvekst under den kalde krigen. Gjennomgangstemaet i boka er kviskringa - det som ikek ble snakka høgt om, på en slik måte at hun må grave for å koble oppveksten sin til stormaktskampen. Som født sist på 70-tallet vokste også jeg opp under den kalde krigen. Den første amerikanske presidenten jeg ble klar over var Reagan, men jeg husker at Gorbatsjov ble generalsekretær og at det var noe nytt, uten at jeg egentlgi hadde hatt noe klart bilde av verken Bresjnev, Kosygin eller Andropov. Likevel er det bildet som hadde rukket å feste seg hos meg som "normaltilstanden" i verden, den før Glasnost og Perestrojka, og langt før murens fall. I motsetning har jeg senere erfart til andre på omtrent min alder.

I motsetnign til Skre var heller ikke dette noe jeg opplevde var skjult i min tidlige barndom. Dagsrevyen stod på, og jeg skjønte jo mer og mer hva de snakket om etter hvert. Halvparten av alle spenningsfilmer og romaner hadde kald-krigs-tema. (Tenk bare på 80-tallsklassikeren War Games som var trailer på omtrent alle leie-VHSer en periode.) Og til og med i tegneseriene krøp den kalde krigen inn, som når superheltgruppa Lovens Voktere skulle bli internasjonale og underlagt FN, og ble supplert med en sovjetisk superhelt - Røde Rakett.

Skre gir et interessant innblikk i perioden før dette. Om politisk overvåking og om atombomba og hvordan det grep inn i hverdagslivet til folk. Men det mest interessante er kanskje beskrivelsene av kulturkrigen - hvordan finkulturen, men også populærkulturen ble et våpen i den kalde krigens tjeneste og stormaktene kontinuerlig jobbet for å øke sin anseelse rundt om i verden.

Alt i alt en litt anerledes kald krig-bokmed mer fokus på norsk hverdagsliv, og ikke bare storpolitikk. Og godt skrevet.

Venter og venter og venter på pakke i posten.
Og venter.
Og angrar på at eg ikkje har lånt ei utgåve på biblioteket medan eg venter.
Og venter

Men er dei ubrukelege? (med referanse til definisjonen på samlemani som wikipedia viser til)

Som jeg har skrevet om et par ganger før, tilbragte jeg mye av oppveksten med å lese. Jeg vokste jo opp i tiden før kommersielle tv-kanaler og selv om VHS ble et alternativ etter hvert, var videoutleie kostbart. Så det var ikke mange alternativer for å underholde seg hjemme på kveldstid. (Kanskje skal jeg prise meg lykkelig for det også, for IQ-en på norske menn har visstnok falt i tett sammenheng med den hjernedrepende underholdningstvens inntog.)

Jeg leste selvsagt mye tegneserier, men også typiske barnebokserier som Hardy-guttene osv. Når jeg hadde vokst fra disse barnebøkene, og lette en del etter andre former for lesestoff, primært på skole- og folkebiblioteket. Å søke etter ting jeg aldri hadde hørt om før var litt risikabelt, og de moderne "ungdomsromanene" som ble forsøkt solgt inn framstod heller ikke attraktive. Dermed ble det mye klassikere: Alexandre Dumas, Daniel Defoe, H. Rider Haggard, men særlig Jules Verne. Det beste var jo å finne gamle skolebibliotekutgaver fra femtitallet, og ikke de sterkt forkortede nyutgitte "ungdomsutgavene" fra da jeg var liten. Jeg var jo kjent med de mest kjente av Vernes historier som En verdensomseiling under havet og Den hemmelighetsfulle øya. Men etter hvert måtte jeg også lete opp en del for meg mindre kjente utgivelser. En som festet seg særlig var en historie med tittelen "To års ferie".

Det er en slags fattigmannsvariant av Den hemmelighetsulle øya. En gruppe kostskolegutter fra New Zealand strander på en øde øy, og klarer seg etter forholdene bra i et par år i nok en variasjon over det klassiske Robinson Crusoe-temaet. Om Fluenes herre er dystopien, må nok dette kalles utopien, på tross av noe interne gnisninger.

Likevel gjorde den et såpass inntrykk at når jeg kom over boka i et antikvariat o 2007 kjøpte jeg den sporenstreks, og leste den litt etter. Skuffelsen var derimot stor da jeg nærmet meg slutten av boka, men langt på nær historien, og oppdaget at dette bare var bind en av to. Så ble den stående i bokhylla. Halvlest. I hvert fall siden 80-tallet en gang.

Helt til jeg nylig på en slump gikk innom Fretex for noen uker siden, og like på slump bare plukka opp ei bok som lå innunder ei hylle, og tror du ikke det var Del 2. Så da kjøpte jeg jo også den for 19 kroner. Og leste den ferdig.

Når jeg nå leser den hhv. 20 og 30 år etter jeg leste den første gang, fremstår den betydelig mer formularistisk enn første gang. Men den fremstår veldig koselig for å si det på erkenorsk, men det er nok nostalgien som løper av med meg. Det skal nok også bemerkes at den utgaven jeg leste nå sist på tross av at den er i to bind, nok er en forkortet utgave. Det er godt mulig at den fullstendige norske oversettelsen Vidarforlaget gav ut i 2017 gir mer kjøtt på beina og dermed oppleves som bedre litteratur for en voksen leser som vil ha litt mer beskrivelse av kontekst og ikke bare handling.

Uansett et hyggelig gjensyn. Kanskje jeg skal plukke opp litt gamle guttebøker igjen? Jeg er jo gammel nok til å gå i tidlig ungdom.

På wikipedia les eg at

"Samlemani som lidelse er ofte definert som det å anskaffe, og ha vanskeligheter med å kvitte seg med eiendeler som er ubrukelige eller av lav verdi."

Av dette sluttar eg at omgrepet "samlemani" ikkje kan nyttast om bøker.

Sjølv bestilte eg frå Skrotnissen, dei har 10 til på lager, sjekk her.

Hmm ... det blir litt stusseleg med berre fire forslag (sjølv om dei er gode), så eg skøyter på med Jenny av Sigrid Undset. Boka kom i 1911, og er reikna som Undset sitt gjennombrot. Frå det vesle eg har lest om boka så er det eit godt portrett både av ei ung dame og av kunstnarmiljøet i Roma på tidleg 1900-tal.

Boka burde vere grei å få tak i, den var m.a. med på mammutsalet nyleg, og finnest truleg framleis i div restkasser i bokhandlar rundt omkring. For ikkje å snakke om i bruktbutikkar.

Og så vonar eg at det ramlar inn enno fleire forslag dei nærmaste 100 minutta.

Joda, den er lest. Ferdig for en måneds tid siden og jeg ga den en femmer. Synd du gir den opp for sammenhengen ser man ikke før på slutten.