Bokelskere.no

Velkommen til felleslesing av Multelandet av Sara Lidman.

Leseperiode:
Mandag 22. april - søndag 12. mai

Fortell helst hvor langt dere er kommet i boka (utgave?) og opplys i starten av innlegget om det kan være en spoiler.

(Lenke til hovedtråden)

Så har jeg avsluttet Multelandet. Klarer ikke helt å forelske meg i den, selv om Lidman skriver godt. Det var mye slit og frost og sult og en solid porsjon misunnelse og skadefryd menneskene imellom.
Men illustrasjonene var kjempefine. Enkle med grov strek som stemningen i boken.

Mandag 6. mai 2019

Nå har jeg lest hele Multelandet.

Lidman skriver godt, men stilen hennes er ganske spesiell og uvant for meg. Jeg la merke til at det brukes en god del ellipser (ukvedede viser), bl.a. i replikker. Finnes nok i mange andre (alle?) romaner, uten at jeg kan nevne noen her og nå.

Mange fine og originale person- og miljøskildringer. Årstider med vær og vind kommer og går, mennesker fødes, tenker, strir, elsker, krangler, slåss og dør, og naturen er både venn og fiende. Sånn er det bare.

Et omfattende persongalleri (gikk litt i surr for meg av og til) gjør at boken kan karakteriseres som en polyfon roman. Mange spennende og originale karakterer, skildret av en allvitende forteller

Når jeg leser oversetterens (Peter Magnus) etterord i min bokklubb-utgave, ser jeg at det kanskje vil være en fordel å lese Multelandet på originalspråket for å få med seg hvordan personene snakker:
"Västerbotten-personene i hennes bøker taler et ganske spesielt sprog med en rikdom av ord som ikke forekommer i rikssvensk (og som man heller ikke finner i vanlige ordbøker)."

Noen som har lest en svensk utgave?

Jeg holder på med en e-bok på svensk, men det kommer til å gå seint, både pga formatet og sikkert også språket.

I etterordet i mi norske utgåve er det gjort greie for at dialogen i originalteksta gjeng i ei særprega dialekt frå Västerbotten, og det skin igjennom at det ikkje var heilt enkelt for oversetjaren å handtere dette, enn seie å finne ut kva det rette tydinga av enkelte ord skulle vere.

Har du nokon eksempel på "umulige" passasjer? Det kunne vere moro å sjå kva oversetjaren har hatt som utgangspunkt.

Det var lenge siden. Jeg skal prøve og gi deg et eksempel snart, men først en stund uten skjerm.

Boka er lest, enkelte partier både to og tre ganger. At boka fikk en strålende mottakelse da den kom ut, er ingen overraskelse. Unntaket var leserne i Saras egen hjemtrakt - de mente seg uthengt og følte seg krenket. Og om man glemmer å lese mellom linjene, kan man umiddelbart være enig med dem.

Men dette knappe, nesten banale språket har nyanser man ikke ser ved første blikk. Språket og landskapet krøp umerkelig inn i bevisstheten min, og etter hvert fikk jeg godhet for folket på Øen. Til og med Frantz viser seg å ha forsonlige egenskaper midt i alt raseriet sitt. Det er nesten så jeg har lyst til å nevne alle de sentrale personene ved navn og filosofere litt over årsakene til deres gode og mindre gode sider. Det finnes alltid en grunn til at folk ter seg som de gjør.

Jeg nøyer meg med å heie på Claudette. Vokst opp med en taus og bitter far og ei etter hvert nesten like taus ung mor, delvis oppfostret av "heksa" Anna, varm og fryktinngytende på samme tid. Skoleflink, men oversett og nedvurdert av lærerinna. (Jeg tok meg flere ganger i å gruble over mitt tidligere liv som lærer. Kan det tenkes at jeg også vurderte elevene mine slik: Gode karakterer til de aktive elevene, middels til de mer tilbaketrukne? Det er reint til å gremmes over!)

Claudette viser seg å ha pågangsmot nok til å forlate Øen. Sluttorda gir oss likevel ingen garanti for at dette er veien til et bedre liv: "Men Øen hvisket og suste i bakhodet: Jeg skal alltid være med deg."

En kan jo håpe at det ikke er de traurige minnene hun får med seg, men minnet om moltemyrene som en og annen sommer gjorde tilværelsen salig og styrket fellesskapet i utmarka.

Siste side er lest, og det er ei bok eg har likt godt - ei bok som meisterleg skildrar gleder, sorger og medmenneskelege tilhøve i eit samfunn som strevar med kvardagen.
Eg er så enig med Lillevi som seier i si gode bokomtale at Lidman skildrar godt og presist, humoristisk og respektfullt.

Er glad for å ha delteke i ei felleslesing av ei god bok, og med mange refleksjonar som har krydra innhaldet. Hjarteleg takk!

Eg er no eit godt stykke inn det trivelege, men også fattegslege Multelandet. Eg har stifta bekjentskap med "den blide Hilda og fem sønner.- Fem gutter kan bli fem sprengladninger under Myren, selv om faren er en tufs."s 37
Eg har treft Nordmark som skjønte at "den som ikke eter, heller ikke kan arbeide" s 42 - og eg har mora meg kostelig over Hadar som strevde med hår i nasen. Lo høgt, då ja!
Det er ikkje få situasjonar Lidman skildrar, og eg fekk no litt medkjensle både med lærar og elevar på kalde vinterdagar.
Har heldigvis nesten halve boka igjen!

Jeg har lest ferdig og kunne ønske boken var lenger. Dette var virkelig en roman etter min smak når det gjelder selve fortellingen, språket, humoren og alvoret. Det står enda en ulest Lidman roman i bokhyllen min og den skal forflyttes til nattbordet.

Ja, så sannelig har jeg ikke en Lidman til, jeg også. «Gruve» fra 1968, en reportasjebok med fotografier, i forbindelse med streiken i Kirunagruvene i Nord-Sverige. Og disse har stått i hyllene siden to boksamlinger ble én for fem og førti år siden ...

I tillegg avstedkom denne runden at jeg endelig fikk lest «Allis sønn» av Magnhild Haalke (nådde ikke opp i avstemningen). To 6-ere hvorav en kom inn på min eksklusive favorittliste.

Hurra for lesesirkelen og tusen takk til Marit og Hilda som kom med forslagene.

Til side 140.
For en formuleringsevne! Og for en innsikt i menneskesinnet og i naturens liv og sykluser. Dette er mesterlig.

Og mindre imponerende blir det ikke med tanke på at boken er skrevet av en kvinne som vokste opp uten bøker. «Hun kom fra det fattigste Sverige, bygda Missenträsk helt nord i Västerbotten, som datter av bonden Andreas og meiersken Jenny. Det fantes ingen bøker i hennes hjem, ingen bibliotek innen rekkevidde.»
Sitat fra VG i forbindelse med Sara Lidmans død i 2004.

Jeg slutter meg helt og fullt til alt du skriver om formuleringsevne og innsikt i menneskesinnet og i naturens liv og sykluser. Jeg vil gjerne føye til enda en kvalitet, som kommer fram både i denne og de andre romanene jeg har lest av Sara Lidman, nemlig et "brennende hjerte, som aldri ga tapt for tvil", for å vri litt på Rudolf Nilsen. Og gjennom hele livet sto hun på barrikadene i kamp for det hun brant for.

Jeg har lest en god del av skjønnlitteraturen hennes, men burde kanskje ta for meg noe av alt det andre hun skrev?

Absolutt. Og for å underbygge din tilføyelse siterer jeg fra hennes bok Gruve:

«Høsten -67 arrangerte FNL-gruppene møter over hele landet, og jeg hadde fått meg tildelt noen steder i øvre Norrland. Svappavaara! Det lød nesten som Vladivostok.
(…)
Det var i slutten av oktober og masser av mørk, tung snø, og Folkets Hus i Svappavaara var som når man hadde sprengfyrt i ovnen i Missenträsks bedehus. Opprinnelig hadde jeg villet unngå manuskript og tale fritt ut av hjertet med disse gruvearbeiderfamiliene om deres kamerater i Vietnam. Men jeg bøyde meg for alle fordømmelsene av «følelses-tenkingen i Vietnam-spørsmålet» og holdt meg beinhardt til historikken». (s. 7-8)

Gruve ble utgitt i 1968, like før de store streikene brøt ut i Kiruna, Svappavaara og Malmberget (1969-70). Omkring 4800 arbeidere deltok i det som ble ansett som en ulovlig streik mot selskapet LKAB. Lidmans bok vakte et voldsomt rabalder siden hun talte gruvearbeiderenes sak.

Jeg ser du har mange av hennes bøker. «Vredens barn» er en tittel som umiddelbart appellerer til meg. Har du, eller andre, noen spesielle anbefalinger?

Hun vakte nok en del oppstyr med virksomheten sin, ja - både fra privatliv, talerstol og skriving.

Vredens barn er bok nummer 2 i det som kalles "Jernbaneeposet", som etter hvert kom til å omfatte sju romaner. Det handler igjen om Västerbotten-miljøet, men starter før forrige århundreskifte. Krøniken består av Din tjener hører (1978), Vredens barn (1980 - Nordisk Råds litteraturpris), Nabots sten (1982), Den vidunderlige mannen (1983), Jernkronen (1987), Livsens rot (1997) og Uskyldens øyeblikk (2001).

Vredens barn kan trygt anbefales, men jeg tror du vil ha mer glede av den hvis du først har lest Din tjener hører.

Nå har jeg lagt inn alle disse i ønskelisten - i riktig rekkefølge. Hjertelig takk for anbefalinger og råd.

Ja visst ble det rabalder! En kvinne som sto opp for det hun trodde på og fant riktig, og ikke lot seg dupere hverken av øvrighet eller konvensjoner.

ja, denne rabalder- iveren og ståpåeligheten - for det som
aktivisten 'tror på og finner riktig'. ..
Er det ikke helst hos imamer og selvbestemte sharia-dommere
vi idag finner disse som står opp for det de tror på og "finner"
riktig, så de ikke lar seg dupere av øvrighet eller konvensjoner?

Andre erkjennelsesretninger enn den lar seg langt lettere dupere,
hva kan det skyldes?

Ved siden av det rabaldriske pågangsmotet, kan det være noen
andre mentale egenskaper som den opplysende prosess
må respektere, integrere og rekruttere ?

'Skal' man bare brøyte ned og kjøre over personer man vil anta
har for liten evne uansett til å la seg opplyse på kultriktig måte?

..eller også krumsable dem ned og ekspedere med Kalashnikov,
evt. Molotov og krigsvold av hva nivå fredsForhandlerne måtte
kunne handelsføre?

Har multeland-diplomatiet noe gjennomtenkt og velprøvd til oss,
ut over at vi skal slutte å la oss dupere?

Noe å f.eks hente hos tenkepraktiker Karel Čapek ...

"Fred är det, när ingen jagar oss vargar."

"Historien? Den sier meg ingenting." ( døgnfluen )

..her kom akkurat et illustrerende ord for dagen :

Sara Lidman var sikkert ikke redd for rabalder og var muligens påståelig. Men i følge Haagen Ringnes sitt etterord i mi Bokklubbenutgave har hun også skrevet:

"Dikterens oppgave er å vise oss Mennesket, denne engel innestengt i et fe. Vi trenger den diktningen som hedrer mennesket ved å ta dets skjebne alvorlig, som hjelper oss til å kjenne oss selv igjen, å se sammenheng i vår splittede tilværelse. Ikke de endelige svarene, men undringen, hjertets uro...."

Så multelanddiplomatiet var nok mangfoldig.

Et tøvete innlegg som ikke gir mening.

en mesterlig formuleringsevne.
Hun skriver godt og presist, humoristisk og respektfullt.

Hun har en dyp innsikt i det hun skriver om -
... . Og hun har en utpreget evne til å se
at ingenting er «rett frem», alt har flere sider.

det er ikke til å unngå å bli grepet av kjærlighet til disse menneskene
(sitat)

"Der er folk, som elske tøv" sa Henrik Wergeland og jeg er nok en av dem. Jeg synes det er godt med innlegg som ikke er helt A4. Dette har etterhvert blitt et ganske kjedelig nettsted og jeg heier på alle som tør å være litt originale.

Jeg er ferdig - for en roman sier jeg. Det var en flott leseropplevelse.

Fredag 26. april 2019

Bok ankommet fra Nynorsk antikvariat.
Utgave: Den norske bokklubben, 1979.
Oversatt av Peter Magnus. Illustrert av Svenolov Ehrén.
Etterord av Haagen Ringnes (husker ham fra NRK-programmer).

Starter lesinga snarest mulig. 20 sider pr. dag blir bra.

God helg.

Venter og venter og venter på pakke i posten.
Og venter.
Og angrar på at eg ikkje har lånt ei utgåve på biblioteket medan eg venter.
Og venter

No lurer eg på...Har du fått boka, Jostein? Eller ventar du framleis? :-)

Jaudå, den kom for 8 dagar sidan. Har lest den ut, men har hatt det så travelt i det siste at eg ikkje har funne tid til å take aktivt del i diskusjonstråden. Får prøve å rette på det.

Takk for tipset om Skrotnisse!

Jeg bestilte ei av bøkene derfra og fikk den litt etter påske. Etter å ha vært opptatt med andre ting (inkl. andre bøker) er jeg nå endelig, litt forsinka, i gang med lesinga.

Hva med å lese den som ligger på nasjonalbiblioteket?
Det går fint det, selv om jeg foretrekker bok i hånden.

Jeg leser en Lanterne-bok fra 1962, oversatt av Peter Magnus. Omslaget er delikat og mildt i grønn- og blåtoner med få enkle og stiliserte figurer. På en måte står det i kontrast til den brutale virkeligheten boken beskriver, på en annen måte fanger det opp den forståelsen og kjærligheten Lidman skildrer menneskene med. Et meget talende og godt omslag.
(Dette er før strekkodenes tid, og prisen kr. 7,50 er trykket på.)

Jeg har kommet til side 63. Visst høres det flott med en illustrert utgave, men jeg vet ikke jeg … Lidman tegner opp sine skikkelser med noen få, skarpe karaktertrekk, og vipps trer de levende frem for meg. I all sin grumhet, smålighet, stillferdige omsorgsfullhet, godhet, dugelighet og udugelighet. Det er en kunst å fremstille mennesker slik at vi både kan le av deres krumspring og føle med dem i deres bunnløse slit.

Så sant så sant. Jeg er veldig fornøyd med at det ble denne boka. Nærmer meg slutten nå, leser hvert øyeblikk jeg kan. Mange følelser blir aktivert under lesningen, småhumring, irritasjon over hvordan barn og kvinner blir behandlet osv. En stor leseropplevelse.

Jeg fant Hjortronlandet på Storytel, som e-bok. På svensk, det er ikke i seg selv et problem. Men nå var jeg så innstilt på svensk lydbok at e-bok føles uoverkommelig,

Då greidde biblioteket å skaffe meg ei utgåve av boka - ei gamal utgåve frå 1979. Den ser ut til å ha hatt ein del lesarar her den ligg med gulna sider. Likevel - det skal bli kjekt å lese om hendingane i Multelandet! :-)

PS...har lese nokre få sider her eg sit i solsteiken, og dette ser ut til å bli fornøyelig! Har ledd høgt....

Så er eg tilbake etter nokre dagar på reise, der Multelandet måtte bli att heime! Vi greidde å kome oss til reisemålet og heim, trass i omfattande flystreik.
No gler eg meg til å gå i gang med romanen, trur den har mykje å gi!

Forresten er det noen som har tenkt tanken å prøve å lese Lidman på svensk?

I slutten av denne artikkelen i VG står det følgende:
"Alle bøkene er oversatt til norsk, men skal du ha glede av Sara Lidmans språklige originalitet, våg denne vidunderlige bruken av svensk"

Ingen dum ide, egentlig. Den ligger som ebok på svensk på Storytel om noen har lyst til å utfordre seg selv på dette punktet :)

Jeg er på side 25 i Bokklubbens utgave fra 1979. Selvom jeg leser norsk utgave fryder jeg meg over språket som er knapt og humoristisk men også veldig beskrivende. Det er fine illustrasjoner av Svenolov Ehren og det er fristende å finne fram fargeblyantene. Gleder meg til resten og klarer neppe å bruke hele leseperioden.

Jeg koser meg også med samme utgave, er kommet til side 63. Tror ikke jeg kommer til å gå over til svensk, selv om det var et godt forslag fra VG. Som du, fryder jeg meg over boka som kan vel kalles for humoristisk naturalisme. Enig, veldig fine illustrasjoner. Jeg tror jeg kommer til å lese denne fort, klarer ikke å la være - det er er herlig leseropplevelse.

Eg likte også illustrasjonane, sjølv om dei ikkje alltid likna bileta eg laga meg i hovudet medan eg las.(Lillevi er vel inne på det ein annan plass i denne tråden, kor lett det er å sjå for seg personane i boka)

Illustrasjonen på side 50 og 51 inneheld forøvrig ein artig feil, teikninga illustrerer ø-buarane som har vært og satt poteter ein vårdag. Men i bakgrunnen ser ein at det har vært hesja, der er tre, kanskje fire fine hæser nedom våningshuset. Det var nok litt for tidleg.

Utrolig hva du oppdager av detaljer!

Eg studerte dei vel ikkje så nøye :)
Eg lit vel mest på bileta eg lagar i mit eige hovud, eg og :)

Jeg har funnet fram til Nasjonalbiblioteket sin utgave. Den ble utgitt gjennom den norske bokklubben i 1979. Ingen spoilere enda. Jeg er halvveis i både "Never Let me go" (Ishiguro) og Innsirkling 2 (Tiller), så det er litt tullete å gå i gang med en tredje bok, men skal nok få til det også :)