Bokelskere.no

Jeg er veldig enig med deg! Vår personlige smak påvirkes av så mangt - også av forhold vi selv ikke er oss bevisst.

Jeg mener selvsagt ikke at det forhold at en bok får en til å grine, betyr at boka nødvendigvis er spesielt god og en vi vil huske for all tid. Men jeg er heller ikke med på at en bok som nettopp får oss til å grine, automatisk skal bli stemplet som dårlig.

Jeg tror også at jo mer man leser og utvikler sine evner til å ta til seg det skrevne ord i dens ulike former, jo mer krevende og kresen blir man som regel. Og jo større er sannsynligheten for at man liker nettopp bøker som ikke oppleves som "tilgjengelig" for folk flest (fordi litteraturen oppleves som tung, vanskelig, komplisert etc.).

Når jeg bevisst provoserer slik jeg gjør i mitt forrige innlegg, er det fordi jeg aner at det er en trend hos enkelte at man for all del ikke vil like det som går hjem hos folk flest. Og den største skepsisen finner man blant dem som ikke en gang har åpnet aktuelle bøker. Det blir litt for dumt, synes jeg. Det er mulig at jeg dermed erter på meg enkelte. ;-) Men: det er jo også morsomt å få en diskusjon med litt temperatur i disse ellers så daffe sommerukene! He-he ...

Jeg har selv lest "La meg synge deg stille sanger", og jeg blir litt forundret over at denne boka kalles sentimental. Det var faktisk et ord som var helt fraværende i mitt vokabular da jeg leste boka. Derimot er tonen i boka nokså stillferdig. Her skjer det meste på det indre plan, og heller lite på det ytre. Dette fører nok til at noen vil synes boka er kjedelig fordi den er så stillestående i handlingen. Jeg kan for øvrig heller ikke erindre at det var så mye "dekorert" språk i denne boka ...

Blir vi virkelig så blaserte som lesere at vi ikke kan tåle å bli litt beveget av en bok? Jeg tenker selvsagt ikke på virkelig dårlige bøker, som overspiller til de grader på det følelsesmessige - nærmest spekulativt. Jeg tenker derimot på helt vanlige romaner som "Bienes hemmelige liv" og for så vidt også bøker som "Øya". "Bienes hemmelige liv" synes jeg faktisk forteller en ganske viktig historie fra vår nære fortid - om rasisme, segregeringspolitikken i USA etc. Jeg kan heller ikke erindre at denne var spesielt tårepersete. "Alkymisten" kan man selvsagt mene mye om, men det var mange seriøse lesere - for ikke å snakke om kritikere - som trykket denne boka til sitt bryst da den utkom. Den var jo så annerledes! Så kom kritikken mot boka - egentlig godt hjulpet av at forfatteren skrev vel mange likelydende og etter hvert temmelig flosklete bøker - og plutselig tvilte "alle" i kor på denne boka. Den kunne kanskje ikke være så genial likevel? Og det ble plutselig flaut å skulle forsvare en bok som "alle andre" skjønte bare var tull ... Selv opplevde jeg boka som en fabel da den kom ut, og da tolererer man mer av ymse greier i handlingen, for ikke å snakke om svulstige metaforer. Det hele kan sammenlignes med at man hakker løs på en bok innenfor genren magisk realisme, fordi handlingen ikke er realistisk.

Hvorvidt sentimentalitet i en bok oppleves plagsomt eller fantastisk, tror jeg helt og fullstendig avhenger av hvor man står i livet. Jeg kan huske faser i mitt eget liv med f.eks kjærlighetssorg, og hvor bøker som omhandlet tapt kjærlighet gikk rett hjem hos meg. Hadde jeg lest de samme bøkene i dag, ville jeg antakelig ha spydd. Men der og da trengte jeg disse bøkene.

Jeg tror at mange av de litt alternative bøkene - som "Alkymisten" i sin tid var en åpenbar eksponent for - er et uttrykk for folks søken etter en mening med tilværelsen i vår skiftende tidsalder. Og når moralen kan være så enkel som at det er veien som er målet, og ikke målet i seg selv - ja, så er vel det ganske herlig vel? Sånn sett føyer denne boka seg inn i rekken av mange, hvor filosofien egentlig er selvfølgeligheter satt i system.

Jeg vil altså slå et slag for at det må være tillatt med litt følelser og gjerne også en dæsj sentimentalitet i bøkene, uten at det dermed er noe galt verken med bøkene eller oss som lesere! Og det finnes ikke et gitt svar en gang for alle - ikke engang for det samme mennesket/den samme leseren. Noen ganger er sentimentalitet helt herlig - andre ganger til å spy av. Men den dagen vi generelt hever oss høyt over bøker som beveger oss litt, ja som til og med kan fremkalle tårene, da er vi på ville veier, synes jeg. Det er åpenbart ikke "kult" å følge strømmen, og den ultimate leser ønsker helst å like de bøkene som kun et fåtall leser. Er det slik? Synspunkter er ønskelig!

Eg for prøve meg på noko som ikkje er sagt eg då..

Raymond Queneau-stiløvingar Michel Houellebecq-Utvidelse av kampsonen Jean Cocteau-De skrekkelige barna Boris Vian-Dagenes skum Georges Perec-Livet bruksanvisning Maurice Blanchot-Dødsdommen Andre Breton-Nadja Francois Mauriac-Ormebolet Anais Nin-Venusdeltaet Andre Gide-Immoralisten

Den gule serie er ei samling av litteratur som vart gitt ut av redaktør Sigurd Hoel.

Heime hadde eg liggande ein del av desse bøkene, så eg tenkte eg skulle sette dei opp i ei liste.. så her er lista, lest og ulest..

Jeg er så enig, så enig med deg! Jeg har ikke som ambisjon av bøkene mine skal se flunkende nye ut, men jeg liker at smussomslagene er hele og pene, og at bøkene mine fremstår i god stand. Bøkene mine er de fineste og kjæreste tingene jeg har, og de dominerer fullstendig i hjemmet vårt. At jeg med vilje skulle lurve til bøkene, er fremmed for meg. Det aller viktigste for meg er at JEG vet at jeg har lest dem - ikke at jeg på noen måte må bevise at de er lest overfor andre. ;-) En og annen bok som har vært med på en strandferie har nok fått hard medfart både av sol, sand og kanskje til og med litt saltvann. I så fall et sjarmerende ferieminne ... ;-)

Av alle bøker jeg har lest i overskuelig fortid, er denne boka noe av det pussigste jeg har vært borte i. Jeg vet ikke helt hva jeg forventet da jeg bestemte meg for å lese den, vel vitende om at den er temmelig omstridt. En hel del mennesker mener at denne lille boka er noe av det beste de har lest, mens vel så mange mener at det er noe av det mest elendige de har lest. Så hva er det med den? De tankene jeg formidler her, er fullt og helt mine tanker. Les den selv dersom du ønsker å gjøre deg opp din egen mening!

Boka starter med at jeg-personen Holden Caulfield atter en gang har blitt kastet ut av skolen han går på. Ikke bare har han strøket i alle fag så nær som engelsk skriftlig, men han har noen holdninger som gjør at han kommer på kant med de aller, aller fleste. Hvorfor skjønner vi etter hvert. Man skal nemlig lete lenge etter noen som gir så faen som nettopp Holden Caulfield!

Jeg har alltid lurt på hvordan noen mennesker kommer seg gjennom livet ved å definere alt og alle rundt seg som idioter, mens det kun er de selv som har forstått noe av verdi her i livet. Vel, her har man altså typen! Det er nemlig ingen som slipper unna Holdens kritiske blikk. Absolutt ingen holder mål. Kanskje bortsett fra søsteren Phoebe … For ikke å glemme hans avdøde bror Allie. Like fullt er det små, små glimt av en ung sårbar gutt bak den tøffe masken. Det var disse glimtene av noe jeg oppfattet som håp som ga meg lyst til å lese videre.

Vi følger Holden gjennom et par døgn etter at han har forlatt Pencey, skolen han inntil nylig har gått på. Han ønsker ikke å dra hjem til foreldrene før de har fått brevet om utkastelsen fra skolen.

Mange av episodene som beskrives i boka er mildest talt lattervekkende. Den unge Holden gjør det som står i hans makt for å unngå å falle for eget grep. Han ler av alt og alle, og enkelte ganger holder dette på å koste ham dyrt. Uansett hva han roter seg opp i, klarer han å få det til å være andres skyld. Dessuten er alt i samfunnet falskt og uekte. Sånn sett ligner dette veldig på et hvilket som helst ungdomsopprør. Det var faktisk ganske fascinerende lesning!

Enkelte mener at denne boka har gått ut på dato. Kanskje har den det. Mange av kraftuttrykkene og banningen var sikkert nokså oppsiktsvekkende da boka kom ut i 1951, mens de i dag fremstår som temmelig naive og uskyldige. Jeg likte ikke Holden, men ble under lesningen likevel sittende og bekymre meg for hvordan det skulle gå med ham til slutt. I tiden før 1951 var det ikke plass for de helt store ungdomsopprørene, så jeg skjønner at denne boka må ha vært ganske omstridt da den kom. Ungdomsopprør slik vi kjenner det i dag, må vel betraktes som en nymotens "oppfinnelse" ... fortrinnsvis etter 1951 ...

Alt i alt en noe over middels grei bok som i bunn og grunn var litt skuffende, men som jeg uansett er glad for at jeg omsider har fått lest. Den må vel sies å høre med i allmenndannelsen. Det er sagt om forfatteren at boka har selvbiografiske trekk og at han trakk seg fullstendig tilbake fra offentligheten på grunn av alt oppstyret som fulgte med bokutgivelsen.

Terningkast fire.

;-D

Det høres ut som dette er en bok jeg bare MÅ få med meg!!!! Tror jeg snart må slutte å jobbe for å få tid til alle bøkene jeg har lyst til å lese. ;-)

Jeg har det samme forholdet til denne boka, og leser den igjen og igjen. Lydbokutgaven kan VIRKELIG anbefales!

Takk! ;-)

Jeg burde sikkert ha sagt noe om det jeg også. Jeg trodde ikke på historien, og derfor kunne denne boka bare ikke engasjere meg. Jeg har hatt lydboka liggende lenge før jeg omsider fikk hørt meg gjennom den. Og jeg fullførte mer på trass enn noe annet - fordi jeg nå en gang hadde betalt atskillige hundrelapper for den, syntes jeg at jeg måtte lese den. ;-/

Takk for svaret ditt! Jeg skal ha det i bakhodet når jeg innen kort tid begynner på boka, som jeg akter å ta med meg på ferie. ;-)

”Damen i dalen” er tredje bind i triologien om Aksel Vinding. Mens ”Til musikken” handlet om ham og Anja Skoog, handlet ”Elven” om Aksel og Anjas mor Marianne. Nå er begge døde, og Aksel forsøker å finne et fotfeste i tilværelsen. Hans musikalske talenter er det liten tvil om, og mange har store forventninger til at han skal bli noe virkelig stort. Problemet er bare at Aksel ikke er klar for dette … ikke enda …

Stikk i strid med alle gode og mindre gode råd, bestemmer Aksel seg for å flykte nordover. Han ønsker å holde konserter i Norges nordligste fylker, og reiser i første omgang til Sør-Varanger. Mens han er i Nord-Norge planlegger han å øve inn Rachmaninovs klaverkonsert nr. 2.

I Sør-Varanger treffer han Mariannes søster Sigrun, som er distrikslege og gift med en lærer. Sigrun og ektemannens store sorg er at de ikke kan få barn. De er heller ikke spesielt lykkelige. I lokalmiljøet omtales Sigrun som ”damen i dalen”.

I stedet for å komme bort fra minnene om Anja og Marianne, opplever Aksel at minnene blir levendegjort gjennom Sigrun. Vil han noen gang klare å komme løs fra Skoog-familien? Og hva er viktig for at han skal komme videre med livet sitt?

”Damen i dalen” har mye av den samme stemningen som preget de to første bøkene. Aksels musikk har imidlertid kommet noe mer i bakgrunnen, ettersom denne boka mest av alt handler om løsrivelse og det å bli ordentlig mann. Innimellom er det en del lattervekkende scener der Aksels Oslo Vest-adferd kolliderer fullstendig med det typiske nord-norske. Selv om denne siste boka er mer på det jevne enn hva jeg opplevde de to første som, må jeg si at jeg er forundret over at det ikke blir mer blest rundt Bjørnstads bøker i Norge. I utlandet blir han derimot lagt merke til, og i 2008 mottok han den prestisjefylte franske leserprisen Prix des Lecteurs. Bøkene hans er oversatt til flere språk.

Avslutningsvis vil jeg gjerne fremheve at oppleseren Haakon Strøm er et navn å merke seg. Han har virkelig en behagelig oppleserstemme! Ekstra morsomt var det at musikken som ble omtalt i boka, ble spilt når kapitler tonet inn og ut.

Jeg gir boka terningkast fire fordi jeg mener at denne tredje boka er noe svakere enn de to foregående.

Jeg har også fått med meg at det har kommet en ny bok fra samme forfatter. Krim denne gangen. Jeg har også planer om å få med meg denne etter hvert, ja!

"Hvit tiger" gjorde inntrykk på meg!

Det er helt rett, ja!

I likhet med deg har heller ikke jeg hørt om boka "Tommy".

Jeg blir også dratt mot slike lidelseshistorier. Samtidig skjønner jeg også at noen ikke orker å lese slike historier, fordi de er så grusomme. "Tapte døtre" leste jeg også for bare et par uker siden. Gode gud, for noen historier som fortelles i den boka ...

Kontaktplast får du tak i hos alle bokforhandlere. De ligger nok ikke helt oppe i dagen, så du får spørre neste gang. ;-)

Jeg vet ikke hvor du har sett, men IKEA har hele glassdører. Til en 80 cm bred bokhylle, må du ha to dører.