Bokelskere.no

”Kuntas skygge” utkom i 2007, og inneholder 13 fortellinger fra Tsjetsjenia. Det er på ingen måte lystige historier som fortelles. Flere av dem inneholder beskrivelser av de mest grusomme torturhandlinger og overgrep begått av russere mot tsjetsjenere. Ja, så grusomme var enkelte av beskrivelsene at jeg noen ganger hadde problemer med å lese videre. For når man først begynner å se bildene av det som beskrives foran seg og at på til skjønner at dette ikke er fri diktning, men er basert på virkelige hendelser, da skjønner man at det faktisk ikke finnes grenser for menneskenes ondskap under gitte omstendigheter.

Den av novellene som gjorde størst inntrykk på meg var utvilsomt ”Får jeg lov til å krype nærmere?”. Etter at jeg-personen har gjennomgått tortur og ved et slumpetreff slipper fri før han dør av alle skadene han har blitt påført, får han omsider sjanse til å ta hevn over forhørslederen som forårsaket så mye lidelse for ham og andre medfanger. Men så står han foran denne mannen, og så kan han ikke ta hevn likevel.

*”Hva skulle jeg gjøre? Hva? Jeg skjønte at det beste for meg var ikke å bli like grusom som ham, som dem. Jeg fordømte forhørslederen som hadde krenket lov og rett, ikke av hevnfølelse, men med en overbevisning om at hevnen alltid kommer til den som grusomt krenker livet til et annen menneske.

Jeg gikk. De lå ved bordet som svin. Jeg tilga dem ikke, men jeg klarte ikke å handle slik som de gjorde mot mitt folk. Jeg angret ikke. Kanskje jeg til og med var stolt over at jeg lot denne bøddelen bli pint og plaget resten av sitt liv.”*

I novellen ”Hundegrøt” beskrives inngående hva sult gjør med mennesker. Hvor langt et menneske er villig til å synke bare for en skarve matbits skyld når sulten har gnagd lenge nok i tarmene. I en såkalt ”hungerleir” anbringes tsjetsjenske fanger utelukkende ut fra den hensikt at de skal dø en langsom og pinefull sultedød. Til slutt er selv maten hundene får fristende.

Den tsjetsjenske forfatteren Musa Mutaev debuterte med denne novellesamlingen. Han har selv en fortid som torturert fange, og dersom det ikke hadde lyktes ham å komme til Norge, ville han vel neppe ha vært i live i dag.

Det var en meget sterk opplevelse å lese disse novellene. Det eneste jeg har lest av historier fra Tsjetsjenia tidligere, er det Åsne Seierstad som har stått for (jf. hennes bok ”De krenkede”). Det spesielle med denne novellesamlingen er at den er skrevet av et menneske som har opplevd russernes overgrep mens han selv bodde i Tsjetsjenia. Det gir historiene et ekstra skjær av autentisk virkelighet. En brutal sådan …

Jeg har lyst til å avslutte med et sitat fra novellen ”Kuntas skygge” - til ettertanke:

”Den mette og likeglade verden har latt oss i stikken , og både byen og vi er blitt forvandlet til evige skygger av fortid og fremtid. Våre sjeler roper om ulykken som nærmer seg, men verden hører ikke, fordi den ubarmhjertig har forvandlet oss til skygger.”

Denne hørtes grusomt sterk ut ja, Rose-Marie..utrolig hvor godt du kan sette ord på det. Syntes jeg lærte en del av din bokomtale her jeg, og jeg tror nesten det holder med det....denne tror jeg blir for vond å lese....

Noen av novellene var helt grufulle, ja. Og de var vonde å lese. Når det kommer ut slike bøker, føler jeg imidlertid en moralsk forpliktelse på å sette meg inn i dem. Det er viktige historier som fortelles!

Enig! Føler også en moralsk forpliktelse på å sette meg inn i historier - uansett grad av grusomhet - bøker hvis mål er å få oss til å tenke og handle. Kanskje kan vi ikke handle direkte, men hvis vi bare kan forstå brøkdelen av hva disse menneskene gjennomgår, vil vi kanskje reflektere annerledes over situasjonen i verden - innvandring, flyktningers vilkår m.m. Når det er sagt, jeg forstår veldig godt at noen bøker simpelthen virker for vonde å lese. Må innrømme at etter å ha fordypet meg i "Tapte Døtre", "Mornings in Jenin", "Mengele Zoo", og nå "Svart i Hitler-Tyskland", føler jeg at jeg trenger noe å le av... Men hva? Jeg blir stadig vekk dratt inn i lidelseshistoriene.Etter din flotte bokomtale, ønsker jeg nå bare å løpe ut og kjøpe "Kuntas skygge". Så da så....

Jeg blir også dratt mot slike lidelseshistorier. Samtidig skjønner jeg også at noen ikke orker å lese slike historier, fordi de er så grusomme. "Tapte døtre" leste jeg også for bare et par uker siden. Gode gud, for noen historier som fortelles i den boka ...

Enig! Den er sterk! Tror ellers at lidelseshistoriene former en som menneske på en positiv måte (selv om vi trenger latter også). Og noen ganger kan man smile - midt i lidelsen. Hvis du ikke har lest "Man's search for meaning", anbefales denne. Grusom lidelse, men smil og håp i dens midte...