Bokelskere.no

Philibert bor i en fantastisk stor og flott leilighet i påvente av et arveoppgjør i familien hans. Leieboeren Franck er ikke blant de enkleste å leve sammen med. Og enklere blir de ikke den dagen Philibert redder livet til Camillie, som bor på et råkaldt rom oppe på kvisten. Han flytter den febersyke og avmagrede jenta inn i leiligheten sin, og bestemmer seg for at hun skal bo sammen med dem.

Camille og Franck avskyr hverandre fra fra første stund. Men det viser seg snart at hun og Franck og også den stammende Philibert har en ting til felles; de er ensomme, forferdelig ensomme.

Med humor og varme skildres et gryende vennskap mellom de tre. Og det skal vise seg at det går lenger enn som så ... Oppe i alt dette introduseres vi for Camilles sutrende og umulige mor, samt Paulette som er i ferd med å bli senil. Underveis får vi også svar på hvem Colette egentlig er, og hva hun har flyktet fra. Colette som har slike kunstneriske evner som tegner, og som arbeider som vaskehjelp om nettene ... Det var veldig, veldig trist å bli ferdig med denne boka.

I boka følger vi tankene og refleksjonene til en mann, påfallende lik forfatteren selv, som ser tilbake på sin barndom og da spesielt den høsten på 60-tallet da han hadde fylt 13 år. Han kan ikke si "r", og er nokså ensom og fåmælt.

Drømmen hans er å kjøpe en spesiell gitar - en rød Stratocaster. For å tjene penger til gitaren, begynner han som blomsterbud hos Finsens Flora. Hans far mener at han bør bruke pengene til noe mer fornuftig, som for eksempel et leksikon. Kanskje er dette hans første opprør mot faren, som har en nokså fjern rolle i livet hans.

Jeg ble fascinert av boka, og kom ganske raskt til at det var helt "riktig" at det nettopp var forfatteren selv som leste. Jeg er en ganske fersk Saabye Christensen-leser, og er egentlig ganske forundret over at jeg ikke har fått øynene opp for denne forfatteren tidligere.

Dette er en dyster bok om gutten Adrians oppvekst på beste vestkant i Oslo på 60-tallet. Den starter med at faren, patentingeniøren, tar livet av seg, og deretter forsvinner moren hans brått ut av livet hans. Først legger hun seg til sengs, for siden å forsvinne for godt - mest sannsynlig inn i psykiatrien.

Adrian har aldri delt en eneste viktig samtale med sine fjerne foreldre. Hyggestundene med foreldrene er korte og overfladiske, og avløses av uhygge uten forvarsel. Han er og blir et barn som er i veien.

Etter at moren forsvinner for ham, overtar hans magre og humørløse tante, farens søster, ansvaret for ham. Forholdet mellom Adrian og tanten er preget av gjensidig fiendtlighet. Adrian har ingen nære venner, uten at han egentlig plages veldig av dette. Han er en enstøing som kommer på kant med de fleste, og han føler seg mest levende når han gjør det motsatte av det som forventes av ham.

I perioder under lesingen hadde jeg problemer med å like Adrian, samtidig som jeg på sett og vis beundret ham for at han tross manglende opplevelser av ekte varme fra noen nekter å bli et offer. Han tar igjen med tanten, som virkelig fortjener å bli satt på plass. Hun er et meget dobbelt og falskt menneske, som utad forsøker å gi inntrykk av å føle kjærlighet til gutten, mens hun ellers bare hundser ham. Prisen Adrian "betaler" for denne kalde oppveksten, er imidlertid høy.

Jeg opplevde klare paralleller til Johan Borgens "Lillelord". Selv om historien mest av alt er en tragedie - ingen komedie - hadde den et driv som gjorde det vanskelig å legge den (lydboka) fra seg.

Dette er den første av i alt fire bøker, hvor forfatteren har lagt handlingen til Vest-Afrika. Bruce Medway er pengeinnkrever i Benin. Dette er en farlig måte å tjene til livets opphold på, noe Bruce snart skal få oppleve. Han havner i konflikt med Madame Severnou, og ender opp med å jakte på det han tror er liket av Steven Kershaw.

Denne boka kjedet nesten livet av meg. I ettertid skjønner jeg ikke helt hvorfor jeg gadd å lese den ferdig. Kanskje håpet jeg på at den på et eller annet tidspunkt skulle ta seg opp, men det gjorde den altså ikke.

Jeg har likevel tenkt å prøve meg på "Et lite drap i Lisboa" og "Den blinde mannen i Sevilla" senere. Disse bøkene har fått meget god omtale, og er skrevet etter disse fire bøkene fra Vest-Afrika. Men jeg lar det altså bli med denne ene Vest-Afrika-boka ...

I denne herlige boka, som Anne-Kat Hærland skrev mens hun sonet straffen sin for fyllekjøring, harselerer hun med alt og alle - også seg selv. I typisk Anne-Kat-stil slynger hun ut påstander både om alvorlige og mindre alvorlige temaer, og hun gjør narr av bl.a. fordummende journalistikk og kjente mennesker. Særlig Bondevik og Svarstad Haugland får gjennomgå.

Å høre Anne-Kat Hærland lese selv, gjorde boka ekstra morsom! Hun er munnrapp, svært morsom, lite selvhøytidlig og byr på seg selv så det holder!

Alt i alt en fin bok som et herlig avbrekk mellom mer alvorlige bøker og seriøs litteratur!

En hel bygd er slaktet ned og hele Sverige er i fullstendig sjokk. Saken vekker også internasjonal oppmerksomhet. Politiet står helt uten spor, og har absolutt ingenting å gå etter.

Dommeren Birgitta Roslin er i slekt med noen av ofrene, og hun starter sin egen etterforskning. Dette fører henne helt til Kina. Under oppholdet i Kina opplever hun merkelige ting. Det hele starter med at hun blir utsatt for veskenapping, og det kinesiske politiets håndtering av saken er høyst besynderlig. Hvilke motiver har de, og hva skjuler de? Har hendelsen noe å gjøre med det som skjedde i den svenske bygda?

Det viser seg etter hvert at noe av svaret på gåten rundt massakrene er å finne tilbake på 1800-tallet, både i Kina og i USA.

Boka gir et interessant bilde av dagens Kina og problemer med overbefolkning samt vestens måte å betrakte den kinesiske kulturen på. Et liv synes lite verdt. og det kan koste dyrt å komme i veien for større interesser.

Selv om boka er svært velskrevet, ble jeg ærlig talt litt skuffet. Skuffelsen skyldes nok i det alt vesentlige at denne boka har blitt for oppskrytt etter min mening.

Journalisten Annika Bengtzon blir øyenvitne til mordet på Nobelkomiteens leder Caroline von Behring. Morderen unslipper, men Annika får i farten med seg noen essensielle ting; morderen er en kvinne og har helt spesielle øyne. Til Annikas store frustrasjon får hun munnkurv, og avisen hun jobber for kan dermed ikke skrive noe om mordet.

Flere måneder senere er mordet like uoppklart. Annika begynner å lete, og hun finner ut at løsningen er å finne i Nobels testamente. Hun stiller seg spørsmålet om hvorfor Caroline von Behring ikke virket overrasket idet den dødbringende kulen rammet henne i hjertet. Kjente hun morderen?

Jo mer Annika graver, jo mer går det opp for henne at morderen er ute etter nettopp henne. Samtidig knirker ekteskapet hennes faretruende i grunnvollene.

Det tok tid før spenningen i boka tok seg opp, og dette trekker helhetsopplevelsen noe ned. Samtidig opplevde jeg boka som godt skrevet, og Lena Meieran var en flott oppleser!

Adam, Håkon, Fats og Einar har kjent hverandre helt siden de gikk på barneskolen. Nå har de blitt 40 år og har bestemt seg for å fullbyrde en gammel drøm; en reise rundt i Amerika. Einar trekker seg i siste liten, men de andre reiser av gårde.

Vel fremme kjøper de en gammel pickup og setter av sted. Målet er Golden Gate-brua i San Francisco. Alle tre har forlatt sine noe miserable liv i Norge, men opplever at det ikke er mulig å flykte fra fortiden.

Under veis møter de mange - skumle typer, rasistiske politifolk, paranoide som er vel lette på avtrekkeren, voldelige etc. Amerika blir ikke helt slik de har tenkt.

Dypest sett er dette en historie om vennskap, savnet av kjærlighet, funderinger over livet og det de har oppnådd så langt i livet - eller aller mest om det de ikke har klart å oppnå. Levi Henriksen har igjen levert en flott roman!

Denne boka kommer ikke helt opp mot "High Fidelity". Mulig min opplevelse av boka ble preget av oppleseren - Trond Peter S. Munch - som jeg syntes var litt slitsom i sin iver på å gi de ulike jeg-personene forskjellige stemmer.

Jeg valgte å "lese" denne boka som lydbok. Og FOR en bok! Det er ikke ofte jeg synes det er en fordel at forfatteren selv leser, men her kunne jeg ikke tenkt meg noen andre! Det faktum at nettopp Edvard Hoem leser, løfter boka enda høyere. I tillegg er det et pluss at den er skrevet på nynorsk, fordi dette ganske enkelt gjør den poetisk.

Dette er en modig bok. Hoem skriver om sin egen families dypeste hemmeligheter. Spesielt det han forteller om sin far, som ble presset til å overta odelsgården - noe som gjorde at han måtte gi slipp på den kvinnen han elsket og hadde lovet en fremtid - og måten moren hans spilte ham ut, gjorde inntrykk på meg. Forfatteren selv prøver å forstå sin farmor, og fordømmer henne ikke. Dette er styrken i boka, dvs. den manglende fordømmelsen av mennesker som handlet på en måte som var naturlig i sin tid, men som i dag ville vært ansett som pur egoisme.

Jeg endte opp med å lese det meste av det Hoem har skrevet etter denne boka.

Benoni Hartvigsen er postbud i en liten nordnorsk kystbygd. Som statsansatt har han en posisjon i bygda, selv om han ikke kan måle seg med de mer pengesterke. Han er svært betatt av prestedatteren Rosa, men skjønner at han ikke har noen mulighet til å oppnå hennes gunst.

På grunn av noen uheldige omstendigheter, hvor han selv bidrar til å nøre opp under rykter om at det har skjedd noe uanstendig mellom ham og Rosa, mister han stillingen som postbud. Men når det ser som svartest ut, kommer handelsmannen Mack ham til unnsetning. Plutselig er han i en posisjon hvor han faktisk er Mack sin kompanjong, og endelig blir også han invitert i selskaper på Sirilund.

Rosa er egentlig forlovet med unge Arentsen, som studerer juss, men Rosa svikter ham til fordel for Benoni. Med kløkt, dyktighet og ikke rent lite flaks blir Benoni etter hvert en velstående mann, og fremtiden ser lys ut. Men så kommer unge Arentsen tilbake til bygda og etablerer seg som prokurator, og nå har Rosa "glemt" sine forpliktelser overfor Benoni.

Dette er en av Hamsuns perler! Boka er fornøyelig skrevet, og jeg gleder med til å lese fortsettelen i "Rosa"! Riktignok savnet jeg Nils Johnsons oppleserstemme, men Wenche Strømdahl kom ikke så verst ut av dette.

"Drømmen" fortsetter der "Den usynlige muren" sluttet. Den dagen det ankommer Amerika-billetter i posten, får Harrys mor endelig oppfylt sin store drøm om å flytte til USA. Dessverre følger den fordrukne faren med på lasset ...

Vi befinner oss midt under depresjonen, og jobber vokser ikke på trær. Familien Bernstein sliter med å holde hodet over vannet, særlig når det lille moren klarer å legge til side alltid blir drukket opp av faren.

Moren drømmer om at guttene hennes skal få seg en utdannelse, men også det viser seg å bli vanskelig. Harrys arkitektdrømmer legges på is, og etter at han gifter seg med Ruby, håper han å slå gjennom som forfatter. Heller ikke det lykkes, og i stedet må han livnære seg med å lese mengder med bøker for et forlag og avgi anbefalinger. Moren klarer aldri å frigjøre seg helt fra sin fordrukne mann, til sønnenes store fortvilelse.

Til slutt får vi også greie på hvem som sendte Amerika-billettene, og hvorfor vedkommende gjorde det.

Boka gikk rett hjem hos meg. I den grad noe trekker ned, må det være at jeg synes forfatteren er vel overtydelig når han skal forklare ting. Samtidig er det beundringsverdig at han skrev både denne og den forrige selvbiografien mens han nærmet seg 100 år.

Arnau er resultatet av en voldtekt, og i kjølevannet av den tragedie dette innebærer flykter faren Bernat med sønnen til Barcelona. Her håper han å komme løs fra skjebnen som livegen og bli en fri mann, samtidig som han ønsker å gi sønnen et annet liv.

Vi følger Arnau i de påfølgende årene, hvor han sliter for å komme seg bort fra fattigdommens åk. Da Arnau til slutt er en av Barcelonas rikeste menn, har vi samtidig fått innblikk i hvordan samtlige sosiale lag levde i middelalderens Barcelona. Kjærlighetens kår var heller usle, og kvinnenes eneste utvei ut av et ulykkelig ekteskap var som regel prostitusjon. Bakteppet i romanen er byggingen av Santa Maria del Mar, folkets og havets katedral. Samfunnets krav til hvordan man skulle leve livene sine, var svært strenge, og følgene av et usømmelig liv fatale.

Trusselbildet i middelalderen var i første rekke pesten, dernest inkvisisjonen. Arnau er et godt menneske, men opplever likevel å bli offer for intriger og motgang. Hans godhet bl.a. for jødene gjør ham til slutt til et lett bytte for onde krefter. Vil godheten seire til slutt, eller vil han gå til grunne?

Jeg opplevde denne boka som svært interessant og givende. Dessuten er den drivende godt skrevet, med mange interessante personlighetsbeskrivelser!

Søskenparet Småen (Jean Louise) og Jem vokser opp i en liten sørstatsby i USA i 30-årene. Moren døde da de var små, og faren Atticus, som er sakfører, gjør det han kan for å gi barna en så god oppvekst som mulig.

Den dagen Atticus blir pålagt å forsvare en sort mann som er anklaget for voldtekt, starter problemene. Mens Atticus selv takler dette med stoisk ro, får barna høre mye stygt både fra voksne og barn. Under rettssaken står troverdigheten til en hardt arbeidende sort mann mot troverdigheten til en familie hvis far drikker og aldri har gjort et ærlig arbeidsslag i hele sitt liv. Har den sorte mannen i det hele tatt en sjanse? Dessverre er dette en problemstilling som er høyst aktuell mange steder i verden den dag i dag.

Boka er nydelig skrevet! Atticus er en raus og varm far, og Småen - jeg-personen i boka - en herlig liten rebell av ei gutte-jente på knapt ni år. Jeg beklager sterkt at den ikke var tykkere!

Dette er en tankevekkende bok om hva som skjer når lykken plutselig står i døren hos en familie i et miljø hvor alle er like fattige og ikke har all verdens utsikter til bedre kår. Skildringen av hva som skjer med den fattige familien som har funnet en verdifull perle, og ikke minst med omgivelsene, er fascinerende. Til slutt ønsker den fattige familien at de aldri hadde funnet perlen, fordi den bare bringer ulykke. Misunnelse fra omgivelsene har da ødelagt alt for dem.

Til å begynne med syntes jeg Thoralv Maurstads opplesning var vel svulstig, men det vennet jeg meg fort til.

Handlingen i boka foregår i Middaqq-smuget, en gammel bydel i Kairo. Vi blir kjent med et fargerikt persongalleri, som skildres med varme og humor. Her inngås det ekteskap, det festes til langt på natt på Kirshas Kafe, det sladres, lyves og stjeles. Alle vil ha sin del av lykken og et bedre liv. De som prøver å komme seg vekk fra smuget, går det imidlertid heller dårlig med.

Som en rød tråd i boka følger vi den unge, vakre jenta Hamida. Hun er beregnende som få, og kalkulerer temmelig kaldt og kynisk over hvilke muligheter livet kan by henne. Skal hun gifte seg med den første og beste, eller vente på noe bedre? Hun forlover seg overraskende nok med den hjertegode, men dog så fattige barbereren Abbas, som straks reiser av gårde for å tjene opp penger slik at han kan tilby henne en bedre skjebne enn en fremtid i smuget. Mens han er borte, kaster flere menn sine øyne på Hamida, og hun begynner å tvile på om hun skal stå ved forlovelsen. Til slutt forsegler grådigheten hennes skjebne.

Vi blir også kjent med doktor Bushi som kan tilby gebiss av gull til mye lavere priser enn konkurrentene. Men hvor får han gullet sitt fra? Og hva skjer når Abbas etter sin hjemkomst får vite at Hamida er forsvunnet?

Boka er et lite mesterverk! Ikke til å undres over at Mahfouz fikk Nobelprisen for nettopp denne boka!

Historien starter med funnet av et lik, en ung pakistansk kvinne med en avhugget hånd. Marion, politibetjent ved Oslo politikammer, deltar i teamet som blir satt inn til å etterforske drapet. Spørsmålet teamet stiller seg er om drapsmannen er en syk rasist eller om det dreier seg om et æresdrap. Den avdøde kvinnen pleide ikke å gå med slør, men var kledt i hijab og slør da hun ble funnet. Det kommer også frem at hun hadde en norsk kjæreste.

Dette er en annerledes krim, og handler dypest sett om fordommer i et flerkulturelt Norge. Boka er godt skrevet og gir grunnlag for ettertanke. Gisken Armand leser glitrende!

Dette er en slektsroman som starter på Helgelandskysten i 1927. Vi følger Marta som vokser opp på 30-tallet, og som blir sendt til Oslo som 14-åring for å arbeide som hushjelp i et pent Oslo-hjem. Der blir hun nektet å snakke nordlandsk, fordi fruen i huset er livredd for at ungene skal bli påvirket av dialekten.

Etter hvert treffer Marta Frank, og de får tre sønner, blant annet Rogern. Han og brødrene vokser opp i Grorud-dalen på 50- og 60-tallet. Det går ikke like bra med alle kameratene til Rogern, men Marta og Franks sønner skikker seg vel etter noen feilskjær i oppveksten. Gradvis jobber familien seg opp fra fattigdom, og Rogern er blant de første i slekta som begynner på universitetet. Faren er riktig svært skeptisk til at det kan kalles skikkelig arbeid å leve av hva andre produserer, samtidig som han forundres over eldstesønnens valg om å flytte tilbake til Nord-Norge for å leve mer i pakt med naturen.

Denne boka bergtok meg fullstendig. Jeg vil tro at det er svært mange annengenerasjons nordlendinger som kjenner seg igjen i mye av det som skjer med familien til Rogern. Dette er et solid stykke etterkrigs-historie, og om hvordan arbeiderklassen jobbet seg opp og inn i middelklassen. Og hvem andre enn Bjørn Sundquist kunne ha lest nettopp denne boka!? Jeg gir toppkarakter!

Christian van der Hall, også kalt Wonderboy, er 34 år og allerede på vei mot toppen i finansverdenen. Året er 2000, dvs. da dot.com-selskapene nådde sitt høydepunkt i næringslivet, og unge jyplinger strødde om seg med imponerende titler. Christian har et nydelig hjem på Nordberg i Oslo, en vakker kone og to barn. Problemet er at han nesten aldri har tid til å være sammen med dem. Virkelig ille blir det når planene om et oppkjøpsraid i forlagsbransjen begynner å ta form. Kan dette gå bra?

Henrik Langeland gir oss her et fornøyelig innblikk i en verden de færreste av oss kjenner, men bare kan ane fra media. Dobbeltmoralen florerer og wannabe´s legger store krefter ned i å bygge opp image på falske premisser. Miljøet er dessuten kynisk og ingen midler forbudt i kampen om suksess. Hva svarer f.eks Christian, som knapt har lest en skjønnlitteratær bok i hele sitt liv, når Dagens Næringsliv ringer for å høre hvilken bok han har liggende på nattbordet? Innimellom all kynismen er det mye humor i boka, og ikke få ganger ble jeg sittende om humre.

Etter at hele Lillians jødiske familie ble slaktet ned i Sovjet i 1924, flyktet hun til New York. Hun kan ikke glemme den lille datteren Sophie, som var fire år da nedslaktningen fant sted, men forsøker likevel å tilpasse seg sitt nye liv.

Nokså raskt får Lillian jobb som syerske ved et jødisk teater. Reuben og Meyer, far og sønn, tar henne under sine beskyttende vinger. Lillian er en meget vakker kvinne, og dette gir henne muligheter andre bare kan se langt etter. Hun blir Reubens elskerinne og Meyers skalkeskjul mht. hans homofili. Slik kunne livet hennes ha fortsatt, men så får hun høre at Sophie er i live og befinner seg i Sibir. Mot alles råd og med svært lite penger, begir hun seg ut på en hasardiøs reise for å finne datteren. Underveis utsettes hun for mange farer, og det er et under at hun overlever. Men vil hun klare å finne datteren sin igjen?

Denne historien ville nok ha gjort mer inntrykk på meg dersom den hadde vært forankret i en sann historie. Jeg slet med å komme ordentlig i gang, og måtte virkelig jobbe for å komme gjennom boka. Like fullt er dette en sterk historie om en kvinne som aldri gir opp, og som ofrer det som må til for å nå sine mål, tatt i betraktning de muligheter hun hadde. Boka er skrevet i presens, og nettopp dette gjorde at historien fikk et kunstig preg over seg.