Bokelskere.no

Så fint at du er blitt glad i Karin Bang! Jeg har verken lest Blues eller Soria Moria og hører gjerne hva du synes når du kommer så langt.

Ha, ha, du har så rett. Bare sunt å få røsket opp i sine fordommer. «Forfriskende» er ordet!
Men så er tusenkroners-spørsmålet - hva er «tilstrekkelig ferielektyre» (for det er ikke sånn at jeg med viten og vilje pakker for få bøker ...).

Heldigvis røsket jeg med meg et ukeblad, med kryssord, på Gardermoen så jeg har noe til hjemreisen :-))))

Denne helgen leser jeg den tredje av tre bøker jeg normalt ikke ville ha lest, på like mange uker. Jeg har nemlig en inngrodd skepsis til bøker med bestselger-stempel, 6-er-terninger og rosende anmeldersitater klistret utover omslaget. Så ofte har jeg erfart at denne typen bøker er oppskrytt. Ikke leser jeg krim heller … Nå har det seg sånn at jeg (atter en gang) har dratt på ferie med altfor lite lesestoff. Og – i hotellets skrinne oppsamlingsbibliotek fant jeg perler!

Akkurat nå humrer og ler jeg meg gjennom En mann ved navn Ove (det siste alternativet). Det er ikke ofte jeg ler høyt når jeg leser (siste gang var vel Steinbecks Alle tiders torsdag), men her er det bare å gi seg over. Jeg siterer anmelderen i Sandefjords blad: «En mann ved navn Ove er et lavmælt brak av en bok» og Adresseavisen «Den såre klangbunnen og dype menneskeligheten i boka gjør den til mye mer enn overflatisk moro».

Førstevalget i «hotellbiblioteket» var Mors gaver av Cecilie Enger. En meget god bok med handling på flere plan; a) gaver som et sosialt fenomen, og hvordan de kan ses som et bilde på vår velstandsutvikling, b) forfatterens spesielle familiehistorie, og ikke minst c) forholdet mellom forfatteren og hennes demenssyke mor, så gripende og respektfullt beskrevet.

Den andre boken var Kledd naken av Agnes Lovise Matre, som jeg også har nevnt i en annen tråd. Dette var virkelig rystende lesing; en bok jeg ikke kunne legge fra meg. På én måte minnet den meg om Den brennende sengen som jeg leste da den kom tidlig på 1980-tallet. Hvorfor kan hun ikke bare gå, var spørsmålet den gangen. Gå fra sin tyranniske/psykopatiske ektemann. Hvorfor anmelder ikke kvinner voldtekt, står sentralt i Matres bok. Hvorfor er det å fortelle om å ha blitt voldtatt, fortsatt så tabubelagt. Jeg synes Matre beskriver de psykologiske mekanismene som kan gjøre seg gjeldende hos en voldtatt kvinne, på en meget troverdig og gripende måte. Begge bøkene har gjort dypt inntrykk.

Hilsen hun som aldri lærer, og faktisk har fått noe bra ut av det

En gang i blant kommer det noe bra ut av å ta med seg for få bøker på ferie.

Jeg har for mange år siden sluttet å lese krim, og jeg hadde ikke hørt om forfatteren Agnes Lovise Matre. «Kledd naken» valgte jeg i «hotell-biblioteket» etter å ha lest din og andres omtale. Dette var virkelig rystende lesing; en bok jeg ikke kunne legge fra meg.

På én måte minnet den meg om «Den brennende sengen» som jeg leste da den kom tidlig på 1980-tallet. Hvorfor kan hun ikke bare gå, var spørsmålet den gangen. Gå fra sin tyranniske/psykopatiske ektemann. Hvorfor anmelder ikke kvinner voldtekt, står sentralt i Matres bok. Hvorfor er det å fortelle om å ha blitt voldtatt, fortsatt så tabubelagt. Jeg synes Matre beskriver de psykologiske mekanismene som kan gjøre seg gjeldende hos en voldtatt kvinne, på en meget troverdig og gripende måte.
Begge bøkene har gjort dypt inntrykk.
Tusen takk for omtalene.

Så hyggelig! Som dere ser, spriker terningkastene. Før eller senere kommer jeg nok til å lese boken :-)

Interessant liste. Hva med George Sands En vinter på Mallorca om Frédéric Chopin. Jeg har ikke lest denne, men har den stadig på ønskelisten.

Ja da, jeg vet det. Men det var litt fristende likevel :-)

Hvis fargene ikke henspiller på noe helt annet, da!

Det russiske flagget er for eksempel i rødt, hvitt og blått... :-)

Jeg er ikke helt ferdig med tredje bok, men Ingrid er ved målet (tror jeg) og har overnattet på en gård. «Hun reiste seg og gikk inn i rommet ved siden av. Det lignet det hun selv sov i, men hadde andre farger, også møblene hadde andre farger. Hun fortsatt inn i det neste, som også lignet hennes. Og inn i en tredje farge.» (side 144-145)

Om omslagsfargene er designerens eller forfatterens ide vet vi ikke, men designeren har neppe valgt farger uten at forfatteren har vært enig. Så kan vi jo kose oss med å filosofere over fargenes symbolverdi!

Også jeg er opptatt av bokomslag og har tenkt på de tre fargene. Er det en sammenheng her, må det sannsynligvis fra starten av ha vært meningen at det skulle komme tre bøker. Og hva hvis det kommer en fjerde …

Personlig synes jeg symbolikken i omslaget til første bok, «De usynlige» er interessant – jentungen som står på en stol.

«Da Barbro vokste opp på Barrøy hadde ikke jentene stol. De sto ved bordet og spiste. Av kvinnene i huset var det bare mora, Kaja, som satt, og det begynte hun med først etter at hun fikk sin første sønn. Da Kaja døde, ville Barbro ha stolen hennes. Men Hans ville overlate den til Maria, som han akkurat hadde giftet seg med. Kort etter giftet også storebror Erling seg og flyttet til en annen og rikere øy. Dermed fikk både Barbro og Maria stol, omtrent samtidig. Og allerede da Ingrid var tre, lagde faren stol til henne også, med armlener, som de kunne legge en fjøl over, som hun kunne sitte på, og ha føttene på setet, til hun ble så stor at de kunne fjerne den. En epoke var over.» (side 121)

og
«Alle kvinner har en kiste, det har de hatt lenger enn de har hatt stol.» (side 112)

Det forteller mye om utviklingen i vår tid at kvinnene, inntil for omkring hundre år siden, måtte stå og spise (gjerne på kjøkkenet) mens mennene satt til bords.

Etter at Jacobsen spente forventningene høyt med «De usynlige» ble dessverre «Hvitt hav» en nedtur for meg. Jeg har lest «De usynlige» tidligere og bestemte meg for å lese hele trilogien fortløpende. Første bok holdt seg ved andre gangs lesing og beholdt mitt terningkast 6. En aldeles nydelig bok!

Jacobsen forteller en god og viktig historie, men «Hvitt hav» har etter min mening skjemmende svakheter. Jeg så jeg frem til at vi skulle følge Ingrid, trilogiens gjennomgangsperson, tett på livet. Min hovedinnvending er nettopp at jeg ikke får helt tak i Ingrid, hvem hun er og hvordan livet arter seg for henne, på det indre plan. I partier av boken opptrer hun som en lederskikkelse, andre ganger ter hun seg forunderlig meningsløst. Nå er jeg fullstendig klar over at alle våre handlinger ikke er rasjonelle og forståelige. En forfatter som evner å gi våre tilsynelatende irrasjonelle handlinger en viss mening og å sette dem inn i en sammenheng, skaper interessante og levende mennesker. Her synes jeg Jacobsen har sviktet Ingrid.

I «De usynlige» er personbeskrivelsene enkle, replikkene få og knappe. Menneskene sto likevel frem for som levende og troverdige. Noe av dette jeg savner jeg i «Hvitt hav». Her entrer litt for mange mennesker scenen uten at vi får noe klart bilde av dem.

Jeg synes også språket har mistet noe av sin poesi. I partier virker det nærmest oppramsende (mulig dette er tilsiktet, men jeg synes ikke det fungerer godt). Enkelte klisjeer har fått passere og jeg er ikke imponert over bildebruken.

Jeg er enig med deg Randi i at denne boken virker mindre gjennomarbeidet og strukturert enn den første. Når alt dette er sagt, må jeg likevel understreke at «Hvitt hav» er en god og absolutt lesverdig bok! Jeg ser frem til å følge kystfolket videre i «Rigels øyne» (og skal prøve å gjøre det med et åpent sinn).

Ha, ha, det er nesten ikke til å tro; for tredje gang kontakter jeg min venninne i bruktbutikken om en bok til lesesirkelen – og vipps så har jeg et innbundet eksemplar til 20 kroner! Først «Profetene i evighetsfjorden», så «Historien» og nå venter «Guds barmhjertighet» på meg når jeg kommer hjem.

Skal prøve å henge med, selv om jeg kommer i gang en uke senere enn dere. Håper derfor på minst tre uker. Nå er ikke Ekman blant mine favoritter, men heier på Hillevi, og gir henne en sjanse til :-)))

Hilsen Lillevi

Jeg vil gjerne slå et slag for Karin Bangs forfatterskap. Av hennes store produksjon vil jeg spesielt trekke frem:

• Bøkene om Jutøya (som du nevner) Havet ble blod og Jag etter vind
• Fugl blå – en gammeldags roman
• Fjerne seil
• Familien på Gidske (et håndskrevet manuskript som hadde ligget i en skuff i mange år før det endelig kom mellom to stive permer)
• Antologien Har dukkene sjel? som Karin Bang var redaktør for, likte jeg også meget godt.

Da Karin døde i sommer var det et stort tap for Veierlandsamfunnet – en meget kunnskapsrik, reflektert, skarp og humoristisk kvinne.

Veldig hyggelig å høre at du likte boken min om Veierland.
God bedring og god lesing!

Spillemenn å bli glad i!

«Å sette så mye ulykke så muntert i scene som William Heinesen gjør, er sannelig en dikterbragd. Ved å holde fast på latteren og smilet midt i all verdens fortredelighet, forvandler verket seg fra en klagesang til en hyllest, en lovprisning av kjærligheten og håpet.»
Store ord i Erik Skyum-Nielsens etterord, men han har sine ord i behold.

Jeg håpet inderlig det skulle gå bra med disse herlige musikantene, selv om tittelen forespeilet noe annet. Men «Det hadde kanskje gått meget bedre med disse spillemennene det her skal fortelles om, hvis de hadde passet sitt jordiske yrke i denne mest småskårne av alle verdener, og ikke vært slike merkelige himmelstormere. Men det var de nå engang. Alle var besatte, hver på sitt vis, som virkelige spillemenn er det fra naturens hånd.» (s. 20)

Fra første side fikk jeg en forkjærlighet for gamle klokker Kornelius Isaksen, de tre sønnene hans, Moritz, Sirius og Vesle-Kornelius, og resten av gjengen på det forblåste øylandet. I et mettet og presist språk, med hjertevarme og humor tegner Heinesen dem opp for oss – med alle deres laster og skavanker, omsorgsfulle, vennligsinnete og rettskafne. Menn og kvinner som oppviser mot og selvoppofrelse når situasjonen krever det. Selv den utålelige sparebankbestyrer og legpredikant Ankersen har forsonende trekk. Jeg kom i tanker om gjengen i Cannery Row i John Steinbecks Dagdrivergjengen og Alle tiders torsdag. Menneskekunnskap og kjærlighet for «de små» i samfunnet er en fellesnevner.

Boken karakteriseres som en moderne versjon av en pikareskroman, Wikipedia: «Pikaresk roman (fra spansk picaresca, fra pícaro, skøyer, kjeltring, vagabond) er en roman som består av korte episoder heller enn en enhetlig fortelling. Handlingen holdes sammen av en omreisende munter og eventyrlysten vagabond.» Her er jeg på usikker grunn; vil tro det siktes til at De fortapte spillemenn ikke har en egentlig handling fra a til å, men at Heinesen bruker dens fire «satser» til å belyse spørsmål knyttet til religion, det onde og det gode, Søren Kierkegaard tanker m.m. Musikken binder det hele sammen. Korriger meg gjerne.

Men boken kan like gjerne leses som en skildring av livet i den lille byen Torshavn (selv om det aldri sies direkte) tidlig på 1900-tallet. Om færøyingenes trange kår og de danske embetsmennene. Om drømmer og håp, dagligliv og kjærlighet. Om vær – og vind! Og om hvordan samfunnet settes på ende når avholdsbevegelsen og en tilreisende skurk gjør sitt inntog.

«Den daglige ensformigheten i en liten by, hverdagens stadige gjentakelser og smågnisninger, gjør folk dumme og irritable, misunnelige og småskårne. Derfor kan det være oppløftende å se at det alltid blir en forandring til det bedre når det usedvanlige inntreffer en gang imellom som skyver tingene ut av deres sure og gnidrete likevekt. Byen blir liksom plutselig klar over at ved randen av verdenshavets veldige avgrunn.» (s. 52)

Jeg er takknemlig for at bokelskere har gjort meg oppmerksom på de færøyske forfatterne
William Heinesen (1900–1991) og hans fetter og venn Jørgen-Frantz Jacobsen (1901–1938). Begge skrev på dansk. Mens Heinesen har en omfattende produksjon, skrev Jacobsen kun én roman Barbara, som vi har lest i lesesirkelen. Jeg håper flere vil få øynene opp for disse to. Å besøke deres hjemland står høyt på min ønskeliste.

De fortapte spillemenn (fra 1950) får terningkast 6 og mine varmeste anbefalinger!

Langt ute i det kvikksølvlysende verdenshavet ligger et ensomt lite blyfarget land. Det ørvesle berglandet forholder seg til storhavet omtrent som et sandkorn til gulvet i en ballsal. Men sett under et forstørrelsesglass er dette sandkornet likevel en hel verden med fjell og daler, sund og fjorder og hus med små mennesker. Ja, et sted ligger det til og med en hel liten gammel by med brygger og pakkhus, gater og veiter og bratte smug, hager og torg og kirkegårder. Der er også en gammel kirke på en bakketopp. Fra tårnet er det utsikt over hustakene i byen og utover det veldige havet.

De fortapte spillemenn av William Heinesen

Så hyggelig at du leser boken min der oppe på nordvest-landet! Håper du vil like den. Flere har sagt at de kjenner seg igjen i beskrivelsene, selv om de kommer fra andre kanter av landet enn der min øy ligger. Jeg har som deg, sans for øyer.

Det er litt pussig, jeg har lagt inn boken for lenge siden, men får den ikke opp når jeg søker (bare når jeg søker fra min side). Her er den i hvert fall :-)

God helg! 

Og dette er min «dom» over boken:

«Denne boken gikk rett til hjertet på meg. Skrevet med en sånn varme og kjærlighet og en stillferdig humor. Så skarpe personskildringer, mennesker med styrke og svakheter, gode og dårlige sider; med andre ord, levende og troverdige mennesker til å bli glad i. Skildret i et miljø du nærmest kjenner på kroppen. Etter litt ettertanke – det kan ikke bli annet enn terningkast 6.»

For øvrig blir jeg alltid overrasket / imponert over lesere som fullfører bøker de gir terningkast 1 :-)

Troya og Lurven

Ha, ha, ja vi har vel ikke hatt sakprosa/dokumentar i lesesirkelen enda! En stor del av boken min handler om de entusiastiske og opprørske 1970-årene; nettopp vårt dreiepunkt mellom eldre og nyere litteratur. Spøk til side, veldig hyggelig at du har bestilt boken (visste ikke at Bokklubben har den), håper du vil like den.

Tusen takk for gode ønsker! Jeg skal prøve å utdype mitt syn på «Historien» når jeg har fullført om forhåpentligvis ikke altfor lenge. Hvis neste lesesirkelbok blir valgt før jeg reiser (08.01), skal du ikke se bort fra at den havner i kofferten. (Godt vi har vaskemaskin i leiligheten, kanskje jeg unngår overvekt!).

Etter at jeg i tidlig i høst avsluttet arbeidet med min egen bok, har jeg lest lite. Det er vel en slags naturlig tomhet etter flere års intens skriving. Den siste lesesirkelrunden gikk jeg også glipp av, men kjemper meg gjennom Historien nå (må dessverre si det sånn - for boken holder etter min mening ikke den kvaliteten den innledningsvis lovte).

Det spøker også for neste lesesirkelbok for meg. Over nyttår reiser jeg sydover og blir borte mesteparten av januar. Da skal jeg bare nyte bøker jeg virkelig har lyst til å lese.

Jeg er glad i lesesirkelen og mitt håp og ønske er å komme sterkere tilbake.
Tusen takk Kjell for den fine måten du styrer det hele på, og til alle deltakere for interessante innlegg!

Gledelig jul!