Forslag til bøker til lesesirkel - ny runde.
Kvinnelige forfattere fra land vi sjelden leser fra.
Tre mennesker leter etter svar:
Karen, 17 år, fra Edinburgh, George Gunn, politietterforsker, og en mann som ikke vet hvem han er.
Karen lengter etter faren, som angivelig tok livet sitt da Karen var 15. Hun får seg ikke til å tro at det er sant, og bestemmer seg til slutt for å finne svaret på gåten.
Gunn etterforsker et drap på en uidentifisert mann. Han ble funnet ihjelslått i et lite kapell på en øde øy utenfor Isle of Harris.
Mannen uten identitet, kjemper desperat for å finne ut av hvem han er. Han leier tydeligvis et hus på Harris, men hva han egentlig gjør der, vet han ikke. I lommeboken finnes kun kontanter, ingen identifikasjonspapirer.
Klarer de tre å løse gåtene sine?
God krim som passer for de fleste. Nok en gang er den full av nydelige beskrivelser av Hebridenes natur.
Elodie mistet moren, i en tragisk ulykke, da hun var liten pike. Det hun husker best av moren, er eventyret hun fortalte, gang på gang. Et stort hus ved en elv, med en spesiell værhane. Da Elodie, som voksen, finner en gammel skissebok i jobben som antikvar, blir hun satt ut. Den ene skissen er en tro kopi av huset i morens eventyr! Sammen med boken, ligger et bilde av en dame, som Elodie blir fascinert av. Kan hun ha tilknytning til eventyrhuset?
150 år før, nærmere bestemt sommeren 1862, samles en gruppe kunstnere på Birchwood Manor. Mannen som leder de unge menneskene, er Edward Radlcliffe, som eier huset. Det hele ender tragisk med mord, tyveri og en savnet person. Livet til Edward blir lagt i grus på kort tid.
Gjennom historien, høres en kvinnelig fortellerstemme. Hun vet alt om det som skjedde den fatale sommeren. Hun er klokkemakerens datter, Birdie Bell.
Hvordan kan den gamle historien ha noen sammenheng med Elodies familie?
Synes den var altfor lang, rotete og uoversiktlig. Så mange aktører at jeg ikke så forbindelsene før de bet meg i leggen... Ideen var muligens god, men utførelsen holdt ikke mål. Den dårligste fra Mortons penn, for min del.
Jeg og Michelle Obama har en ting til felles: Vi begge er januarbarn.
Ung og lovende
Michelle LaVaughn Robinson Obama hadde bursdag i forrige uke den 17. januar og fylte 55 år. På denne korte tiden har hun rukket å gjøre og være veldig mye. Det er en kvinne mange føler en ærefrykt for og ser opp til, og det med god grunn. Hun er en dyktig kvinne innenfor mange områder.
For det første elsket hun å lære og gjøre nye ting, og var veldig skoleflink. Før hun møte ektemannen Barack Obama, har hun utført mange studier. Hun vokste opp under trange kår, men foreldrene hennes og broren hennes klarte seg bra. Hun vokste opp i Chicago hvor hun delte hus med grandtanten som eide huset. Michelle og familien hennes og grandtanten bodde i hver deres etasje. Hun tok pianotimer hos grandtanten som også var pianolærer, og de to gikk ikke spesielt godt overnes. Michelle viste seg å være veldig lærenem, og tanten hennes hadde visse krav. Det oppsto en slags kamp mellom dem. Gjerne kall det for en slags stille maktkamp. Fra Michelle Obama var liten har hun vist at hun er både sta og handlekraftig, eller "obsternasig" som hun selv kaller det i boka.
Støttende familie
Det er ikke bare barndommen hun snakker om, men også foreldrene sine, broren sin og studiene sine. Familien som alltid var bekymret for faren hennes som hadde MS. De prøver å få ham til lege, men han nekter. Til tross for bekymringer, prøver Michelle å bygge sitt eget liv med venner, skole og gå fra et vanlig tenåringsliv til å bli en voksen kvinne. Selv om hun kommer fra trange kår, har hun en veldig støttende familie og gjør det veldig bra, broren hennes også, som hun er nær venn med.
Det mest spesielle med Min historie er å lese om møtet mellom henne og Barack Obama, og å få vite hvor forskjellige de to egentlig er. Hun er som nevnt en handlekraftig dame som liker å ha mennesker rundt seg, og stresser for å komme seg hit og dit. Barack Obama kan bestille seg en hytte et sted for å være alene i noen månender for å skrive bok, gå slentrende fra sted til sted og ta det som det kommer, selv om han jobber hardt. Han kan å holde seg rolig i alvorlige situasjoner.
Strenge regler
Det er også en kjent sak at selv om man bor i Det hvite hus, kan man ikke gjøre akkurat som man vil. Fra før av vet jeg at man kan ikke åpne et vindu selv av sikkerhetsmessige årsaker. Litt morsomt at hun nevner at hun og Barack Obama nesten ikke fikk lov til å gå opp og ned trappene, og heller ta heisen for Secret Service ville ikke at de skulle skade seg ved å falle ned trappa eller noe. Hun nevner også at hun og Barack Obama ville at barna deres skulle leve et normalt liv, til tross for Secret Service har sine strenge regler.
Michelle Obama deler mye av seg selv som person, bakgrunn, fortid og nåtid i boka, men likevel føler jeg fremdeles at man ikke får ta del av den personlige plan. Man får et godt inntrykk av henne og lærer noe nytt underveis, men likevel føler jeg ikke at man blir godt kjent med henne som person. Man kommer ikke nær henne på en måte man skal gjøre gjennom biografier og memoarer. Så savnet mer dybde og åpenhet sånn sett.
Det er ingen tvil om at Michelle Obama er en imponerende kvinne. Jeg er større fan av mannen hennes, Barack Obama, men Michelle er ikke så verst hun heller. Liker det de tror på sammen. Å støtte de svake i samfunnet og mangfold, og sammen forandret de Det hvite hus til et mer åpent sted.
Det er litt av en reise hun har hatt hittil.
Fra min blogg: I Bokhylla
Naboer i en høyblokk på Tveita i Oslo, har klaget på fæl lukt fra en av leilighetene. Politiet finner et oppblåst lik, som har ligget lenge i varmen. I fryseren finner de flere legemsdeler, og en av dem har direkte link til Joona.
Like etter blir Joona kalt til Tyskland. Et lik av en tidligere kriminell, henger i en campingvogn. Hans siste anrop var til Joonas mobil. Joona har ingen aning om hvem mannen er, men aner ugler i mosen.
Kan det være at et spøkelse fra fortiden har stått opp fra de døde? Alle, bortsett fra Joona, er skeptiske. Så paranoid går det da ikke an å være!
Rå og spennende, nok en gang, fra Kepler.
Dette er en faktabok om snø skrevet på en lettfattelig måte. Boken er inndelt i ulike temaer som snøflak, istiden, snømenn, snø og jul for å nevne noen. Hvert kapittel innledes med et lite "snøsitat" fra kjente bøker/forfattere. Nydelig design.
Daniel, en skadeskutt, ung mann fra Norge, bestemmer seg for å bli så rik, at han kan be resten av verden om å dra til helvete. I London, på 90-tallet, får han sjansen til å tjene store penger.
Hanna, Daniels eks-kjæreste, flytter også til London. Hun drømmer om en skuespillerkarriere, men aksenten hennes er for norsk. Hun bestemmer seg for å skrive i stedet for å jobbe, men hvordan kan hun overleve uten penger?
Kateb, opprinnelig fra Algerie. Da han får sjansen til å dra til London, griper han den med begge hender. Han vil skrive om Algerie, og de menneskene han møtte på veien til Europa, men han blir refusert gang på gang. Så møter han igjen sin barndomsvenn, som er radikal islamist.
Disse tre har alle et mørke inni seg, og det er godt skrevet, og bra driv.
tuhamre som svar til Eva :
15:32, 20. januar 2019 Diskusjon: Eva om Hvis helvete var av is av Bernard Minier av Bernard Minier
Visst, det er et hesteøye som er avbildet på omslaget. Det tenkte jeg ikke på før du sa det.
En annen ting: Jeg "leste" denne boka som lydbok. Det fungerte utmerket. Jeg ble langsomt dratt inn i handlingen mens den tilspisset seg mer og mer. Andre ganger fungerer lydbøker heller dårlig. Er det rask handling med mye skifte av synsvinkler, ståsted eller tid, foretrekker jeg papirutgava.(eller E-bok). Da kan jeg lettere lese avsnitt flere ganger når det er påkrevet. Det samme gjelder når det er mange personer med i handlinga, og da særlig når de har fremmedartige navn som er lette å blande sammen. Jeg vil gjerne høre fra andre som har erfaringer med bøker som LESES kontra bøker som HØRES.
Sist sett
