Spesielt å bli glemt på sin egen dag ...
Ensom bursdagsfeiring
Valkyrie fyller 11 år, og hun har ikke akkurat den beste dagen. Foreldrene hennes eier en fornøyelsespark, og er alltid opptatte på grunn av den. Derfor hater Valkyrie fornøyelsesparken. Hun feirer bursdagen alene fordi foreldrene hennes har klart å glemme den. Hun er også venneløs. Noen folk er hyggelige mot henne, bare fordi de vet at foreldrene hennes eier denne parken, og håper på noen gratisturer.
Etter en berg-og-dalbane tur blir hun venn med Bastian som hun aldri før har sett. Det merkelige med berg-og-dalbanen, er at det føles ut som om tiden, luften og alt er forandret seg. Det virker som om hun er den eneste som kan se Bastian etter turen. Hun vet at han er ekte, men de andre tror han er en fantasivenn eller noe. Men når en gutt forsvinner, ber de Valkyrie om hjelp.
Lettvint grøss
Dette er en grøsser for barn, så jeg vet at jeg er litt for gammel til å lese den. Norske forlag tar ikke skrekk på alvor. Når de publiserer skrekk, er det mest for for unge lesere. Noen ganger leser jeg bøker for barn og ungdom på grunn av nysgjerrighet, og jeg liker å se hva som blir publisert for forskjellige målgrupper.
Skulle ønske at jeg likte denne boka siden konseptet hørtes interessant, men dette var litt for barnslig og åpenbart for meg. Jeg likte atmosfæren delvis. Men jeg slet med å være engasjert i handlingen. Jeg leste Ulv ulv av samme forfatter for en stund siden, som er en thriller for tenåringer. Jeg likte den litt bedre. Men jeg er sikker på at Død -og- dalbane blir en hit i Halloween sesongen for barn som vil prøve seg på litt skummel litteratur.
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse
Tine Sundal om Ingenting å være redd for av Eivind Sudmann Larssen:
09:48, 23. desember 2024 Kommentarer: 1
Første bok i en kjempeinteressant serie om tvangsgiftig av pakistanske jenter. Forfatteren har arbeidet med dette i en årrekke, og de seks bøkene i serien er troverdig til tusen - anbefales!
Dette er de nominerte til Lytternes romanpris 2024
Dette er en fantastisk historie om hvordan en uventet gest kan endre livet til en person.
Grace er en pensjonert mattelærer i syttiårene. Hun er enke og mistet sønnen i en tragisk ulykke mer en tretti år tidligere. Livet hennes er uten mening, inntil hun får et brev fra en tidligere bekjent, nå bosatt på Ibiza. Under tvil, reiser hun til den spanske øya. Hun er skeptisk av natur, men smått om senn innser hun at hun må åpne øyene og omfavne det ukjente.
Språket til forfatteren er meget godt, og emnet er fascinerende.
Denne kriminalromanen finner sted i Trondheim, Norge, hvor en seriemorder (selvfølgelig ikke en ekte) er på drapstur. En morgen våkner innbyggerne til den forferdelige nyheten om at seks mennesker er blitt drept. Er det en seriemorder som står bak, eller er det terror? Hva er eventuelt motiet?
Sjeldent man leser om homofile etterforskere
Drapsetterforsker Theodor Krogh er homofil og singel. Han har ikke mye familie boende i nærheten, bortsett fra søsteren og hennes to barn. Mesteparten av tiden er han alene eller på jobb. Ingenting føles det samme igjen da en seriemorder herjer i byen.
Hjertepromenaden er en debutbok og det er på en måte lett å merke, på grunn av skrivestilen. Noen ord gjentas ofte og får det til å høres litt komisk ut. Men det er ingen dårlig bok. Selv om det var en typisk seriemorderkrim, var det fint å lese perspektivet fra ofrene, seriemorderen og Theodor Krogh. Det var også hyggelig å lese fra en by jeg er kjent med siden Trondheim er min nærmeste by. Ofte når jeg leser om forskjellige steder, er det vanskelig å forestille seg det.
Stive karakterer
Dette var morsom lesing. Slutten ble noe lang og noen av karakteren føltes litt stive og unaturlige, og jeg foretrekker nok kriminalromaner som er enda mørkere. Men Hjertepromenaden var verdt å lese. Passer en forblåst kveld som denne...
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra forfatter, mot en ærlig anmeldelse
For mye magisk realisme for min del.
Kobe og hans mor flytter til en annen by og blokk. Noen som heter Abby, tilbyr Kobe gåjobber, og en av disse er å stjele noe fra en kvinne som ligger for dæden. Etter det, forteller Kobe den ene løgnen etter den andre. Men hvor lenge kan han egentlig lyge?
Ingen fan av konseptet
Dette er på en måte en historie i en historie opplegg og det er opp til leseren å skjønne hva som egentlig foregår. Et slikt konsept er nok ikke for alle. Noe av tingene Kobe gikk gjennom vare både noe forvirrende og småkjedelig. Han lyger fordi det lyser opp hverdagen hans og noen ganger gjør det moren hans glad, også. Det blir brukt nesten som en slags forsvarsmekanisme og for å overleve hverdagen. Det var enkelt å skjønne den delen av boka, i forhold til resten. Fordi Løgner som lyser var for snodig. Jeg var ikke helt fan av de snodige delene og magisk realisme. Det gjør det vanskelig for meg å forestille meg det jeg leser, og følte meg stort sett utenfor. Det var også vanskelig å konsentrere seg da mange av karakterene hadde merkelige navn.
Ikke hennes beste
Tronstad er en kjent forfatter som har skrevet en del bøker for barn og ungdom. Men denne var nok ingen favoritt av henne. Min favoritt er fremdeles Flaggermusmusikk.
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse
Boken kom ut i 1935 og skal være selvbiografisk. Den bærer ikke det gammelmodige preget som mange av de gamle klassikerne har, så det var en fryd å lytte til.
Boken kom ut i 1938 og er preget av det. En ramsalt historie satt sammen av forskjellige menneskers opplevelser under en (eller flere) stormer. Jeg likte den, men det tok liksom ikke helt av :)
Sist sett
