Bokelskere.no

Det eneste rette, selvfølgelig. Men etter et langt liv som leser har jeg sett verre "oversettelser" av titler.

Refleksjonene dine er relevante nok: Her er det ikke mye snakk om vennskap, lojalitet og nestekjærlighet. Men innledningen forklarer vel litt? Jeg vet ikke hvilken utgave du har, men regner med at innledningen er den samme i alle utgaver, og at det er Steinbeck sjøl som har ført den i pennen. Ut fra det vi får høre der, er dette ingen hverdagshistorie med nyanser, men et slags sagn som er overlevert gjennom generasjoner:

Og, som med alle historier som blir fortalt og fortalt og som lever i godtfolks hjerter, så rommer historien bare gode og dårlige hendelser og forteller bare om svart og hvitt og om godt og ondt og ikke om noe midt imellom.

Helt stuerent er det visselig ikke å kalle det gulfen, men live and let live, sier nå jeg.

Hemingway er ingen favoritt hos meg når det gjelder romaner. I kortformat, derimot, er han bortimot uslåelig!

Jeg leste Flicka-bøkene en gang i tenåra (midt i hestealderen!) og hadde stor glede av dem. Den gangen hadde jeg vel knapt vært i nærheten av noe Steinbeck hadde skrevet, men han har tydeligvis satt spor og inspirert både forfattere og musikere!

(Hvorfor synes du den første boka burde hett "MIN venn Flicka"? Var hun ikke Kens venn?)

DGMOH er temmelig annerledes enn Farvel til våpnene. Og mye kortere. Jeg tipper at du vil like den.

Jeg har nettopp lest et eventyr. Med dramatisk handling og klar moral. Her skilles det skarpt mellom de "snille" og de "slemme", og hovedpersonen Kino er den eneste som gjennomgår en utvikling etter hvert som historien rulles opp.

John Steinbeck har en gang skrevet en historie (novelle? erindring? - det må jeg visst finne ut av) om en gutt som belærer sin far når det gjelder rollene i westernfilmer: Han med svart hatt er "the bad guy", han med hvit hatt er "the good guy", og så er det en med grå hatt, "the in between guy", som utvikler seg enten til det verre eller til det bedre i løpet av handlingen. Kino: en typisk "in between guy".

Assosiasjonene ble mange etter hvert - først tenkte jeg på eventyret om fiskeren som fanget storkveita og lot den gå - mot å få oppfylt tre ønsker. Her var det kona som tok styringa fra første stund, og det gikk ikke så bra. I Perlen er det jo omvendt: Juana ønsker seg egentlig ingen ting og vil helst kvitte seg med skatten.

Siden streifet jeg innom kong Midas: Plutselig rikdom fører til økt grådighet, som igjen forårsaker knall og fall. Fram og tilbake er like langt ...

Jeg vaklet mellom fire og fem på terningen, men valgte femmeren, i hovedsak på grunn av miljøskildringene: For mitt indre blikk fikk jeg gjenskapt både natur, fiskerlandsby og "bysentrum" så jeg nesten følte at jeg var der.

Her fant jeg sannelig "bad guy"- historien. En avisartikkel var det!

I min utgave omtales bukta som "golfen".
Når det gjelder Den gamle mannen og havet, foreslår jeg at du leser den. Så kan du spekulere videre etterpå.

Men du kan vel bidra med synspunkter? Jo flere, desto bedre!

La oss få vite hvor du fant den - når du finner den. Små bøker kan kile seg innimellom det meste ...

Det aller første som falt meg inn nå, var Brødrene Løvehjerte - men det er vel en litt annen vinkling du er ute etter.

Jeg slutter meg til alt det positive som er skrevet, både her og i andre tråder. For det første var dette ei spennende bok - jeg hadde vondt for å legge den fra meg. Vi får bare små spor å følge fra starten av: Hva er det som har gjort Mikael til den einstøingen han framstilles som? For det andre var det ei gripende bok om menneskelige relasjoner. Mikaels forhold til far, mor og ikke minst til storebroren og sviket hans.

Jeg har åtte Steinbeck-bøker fra Fredhøis forlag. Konsum, absolutt. De kom sannsynligvis i hus på 1970-tallet en gang og har fulgt med på flyttelass og ommøbleringer i hopetall - men for første gang på flere tiår har jeg nå hentet dem fram igjen. Foreløpig bare en, men de andre står nå på vent. Med den første gikk det som det antakelig måtte gå: Jeg leste den i stykker. Ryggen tålte ikke påkjenningen. Late menn og muntre piker er nå satt tilbake i hylla i sørgelig redusert tilstand, med teip både her og der.

I samlesingsprosjektet skal vi nå straks gå løs på Perlen. Min utgave av den er også fra Fredhøi, men oversatt av selveste Johan Borgen og i en litt annen innbinding enn de andre jeg har. Dog: Kolofonsida er ikke tettskrevet, for å si det mildt. Så her er det kvalitet og nonchalanse i skjønn forening. Kanskje den tåler å leses en gang til uten å gå i oppløsning ...

Jeg håper du lykkes med detektivarbeidet ditt - sjøl har jeg gjort sporadiske forsøk på å finne ut om klassikerne fra Fredhøis forlag er såkalt "tilpassede" utgaver, men har aldri hatt utholdenhet til å gjøre det store gravearbeidet. Hvis du kommer over mer informasjon, håper jeg du deler den med oss!

Det er egentlig ganske irriterende når man ikke finner "sin" bok ved å søke i basen. Jeg har også Månens gylne beger (gylne uten d) fra Fredhøis forlag, men har faktisk lagt den inn under A Cup of Gold, siden jeg ikke fant den i norsk utgave her inne.

For øvrig må jeg si at jeg ikke er særlig imponert over Fredhøis forlag når det gjelder informasjon om boka. De oppgir originaltittel og navn på oversetteren, men årstall for utgivelse i USA og Norge mangler helt. Virker faktisk litt useriøst etter min mening. Jeg kan tenke meg at den ble satt i bokhylla mi omkring 1970, men har altså ingen andre holdepunkter enn min egen hukommelse.

Jeg var i tvil denne gangen -men endte opp med femmer på terningen. Mest på grunn av personskildringene, som i første omgang kan virke litt overfladiske og sjablong-aktige fordi vi bare blir kjent med dem gjennom dialogen. Men etter hvert - via omveger - fornemmer vi jo menneskene under overflaten: Den tøffeste av okkupantene er egentlig den som er reddest av alle; obersten er en desillusjonert kriger som av erfaring vet at "seieren" bare fører til nok et nederlag; borgermesteren er den suverene strategen på denne krigsscenen ...

Og så greier jeg selvsagt ikke å se bort fra Steinbecks åpenbare bidrag til kampmoral: Folket skal seire!

Her tror jeg det må foreligge en liten misforståelse. "Bestefar er en stokk" er ikke med i novellesamlingen Natt og dag. Derimot står den i bokklubbens samling Norske mesternoveller, som ble gitt ut i 2004.

Sjøl takk, Gretemor! Du er ikke alene om oktober-vinneren!

Flott omtale! Jeg endte med å slå en firer - av og til syntes jeg fortellingen ble såpass springende at jeg mistet tråden. En halvkvedet vise om årsaken til at faren forlot Mauritius, var også et irritasjonsmoment for meg. Hadde vi fått vite mer om dette, ville vi kanskje ha hatt større forståelse for holdningene hans. (Men kanskje forfatteren også ble holdt i uvitenhet om denne delen av familiehistorien).

Ouch!

Denne er oversatt til norsk med tittelen Sin egen herre. Makeløs elendighetsskildring! Og jeg er enig med deg: Man får en slags godhet for Bjartur etter hvert, trass i staheten og de tafatte forsøkene på å vise følelser for andre mennesker.

Jeg har også i hovedsak opplevd handlingen som en rekke innendørs-scener, der vi bare hører lyder utenfra: Flydur, hunder som uler, skudd, eksplosjoner ... Likevel ser jeg for meg småbyen, nedsnødd og ned-iset, og med mennesker som haster til og fra og unngår åpenlys kontakt. Av replikkvekslingene mellom hovedpersonene går det jo likevel tydelig fram at folk benytter kommunikasjonskanaler som okkupantene ikke greier å finne ut av.