Det denne lille boka mangler i tykkelse, tar den rikelig igjen på mange andre plan. Her forteller forfatteren om sitt forhold til faren, afrikaneren, som han traff for første gang som åtteåring i Nigeria i 1948. Faren var lege i Afrika, og andre verdenskrig gjorde det umulig for familien å gjenforenes i de årene krigen varte. Kun to år av sin barndom tilbrakte forfatteren i Afrika, men disse to årene skulle prege mer av hans liv og forfatterskap enn resten av barndommen til sammen.
Ikke bare beskriver forfatteren sin far, men han beskriver også Afrika slik han opplevde dette. Og det er et Afrika så totalt annerledes det vi ellers er vant til å lese om når hvite afrikanere forteller sine historier fra dette kontinentet. Det er nemlig en historie der rasisme og hersker-tjener-betraktninger er totalt fraværende. I stedet formidles en stor kjærlighet til landet og de ulike folkeslagene, og til alt som Afrika har så alt for mye av; heten, insektene, tropesykdommene, alle farene ...
Det er med undring den lille åtteåringen betrakter sin far. Den strenge faren som ikke tåler at barn høres, som ikke tolererer at de svarer ham, som anlegger en beinhard kadaverdisiplin i guttenes oppdragelse. Var han slik fra før av, eller var det Afrika som gjorde ham slik? undrer forfatteren - og heller vel mest til det første. Og så undres han på hva som er forbindelsen mellom ham og den ukjente faren.
"Hvert menneske er summen av en far og en mor. Man kan la være å anerkjenne dem, la være å elske dem, man kan tvile på dem. Men de er der, med sine ansikter, holdninger, manerer og manier, illusjoner og håp, formen på hender og tær, fargen på øyne og hår, måten å snakke på, sine tanker, sannsynligvis også med hvor gamle de var da de døde. Alt dette har gått over i oss."
Helt avslutningsvis har jeg lyst til å sitere noe fra boka:
"Noe er blitt gitt meg, og noe er blitt tatt fra meg igjen. Det absolutt fraværende i min barndom er å ha hatt en far, å ha vokst opp med ham i et varmt familiehjem. Jeg vet at jeg har savnet det, uten sorg, uten noen spesielle illusjoner. Når en mann dag etter dag ser lyset skifte i ansiktet til kvinnen han elsker, når han vokter på hvert stjålne glimt i sitt barns øyne. Alt det ingen portretter eller fotografier noensinne kan fange. Men jeg husker alt jeg fikk da jeg kom til Afrika for første gang: En frihet så intens at den brente meg, beruset meg, som jeg nøt inntil det smertefulle. Det handler ikke om smak for det fremmedartede; barn har absolutt ikke noe forhold til denne lasten ..."
Sårheten og savnet etter en far med mer varme i seg er tidvis påtrengende, og svært, svært vakkert beskrevet. For meg er det overhode ingen gåte at denne forfatteren fikk Nobels litteraturpris i 2008! Jeg benytter samtidig anledningen til å anbefale hans bok "Gullfisken". "Afrikaneren" er en liten perle av en bok!
Terningkast fem fra meg - en meget sterk sådan!
Viser 5 svar.
Flott omtale! Jeg endte med å slå en firer - av og til syntes jeg fortellingen ble såpass springende at jeg mistet tråden. En halvkvedet vise om årsaken til at faren forlot Mauritius, var også et irritasjonsmoment for meg. Hadde vi fått vite mer om dette, ville vi kanskje ha hatt større forståelse for holdningene hans. (Men kanskje forfatteren også ble holdt i uvitenhet om denne delen av familiehistorien).
Denne boka har jeg hatt på ønskelista mi ei god stund. Etter å ha lest dette innlegget, gleder jeg meg til å lese den og det gjenstår bare å få kjøpt den :-)
"Vanære" er blitt en av mine favorittbøker, mens hans "Barndom" synes jeg var uinteressant. Vil mine leseropplevelse tilsi at det er stor sannsynlighet for at jeg vil like "Afrikaneren", tror du?
Det er rart hvor ulikt man kan oppfatte bøker. Jeg syns "Barndom" var fantastisk - faktisk enda bedre enn "Vanære". "Ungdom", derimot, falt jeg ikke for.
Jeg har også "Afrikaneren" i hyllen, og det blir min første av Clézio. Hans forfatterskap vet jeg lite om, så det blir spennende å se om jeg kan like denne like godt som Rose-Marie.
"Vanære" og "Barndom" er jo skrevet av en annen Nobelprisvinner - Coetzee - og han og Clézio har noe ulik fortellerstemme. Jeg oppfatter kanskje Clézio som mer poetisk, mens Coetzee er mer brutal. Det skader i alle fall ikke å prøve "Afrikaneren". Jeg mener: det er en liten og høyst overkommelig bok! ;-)
Sist sett
