Bokelskere.no

Debatten er jo i gang allerede. Det handler blant annet om forholdet mellom presseetikk og "bok-etikk": Pressen har pålagt seg selv en viss grad av sensur i form av "vær varsom-plakaten", der det blant annet presiseres at enkeltpersoner av og til må beskyttes, selv om de i øyeblikket gjerne vil stå fram. At enkeltjournalister og forleggere ikke trenger å bry seg om dette, er et etisk dilemma, og her har jo hovedpersonen åpenbart angret på sin beslutning om å "selge" sin historie. Jeg synes det er usmakelig at dette blir utgitt i bokform. Det blir spennende å følge med på om saken får følger for Aschehoug.

Jeg har ikke tenkt å lese boka.

Ja, ikke sant? Jeg har handlet der flere ganger og har bare gode erfaringer med det. (Enmannsbedrift; det betyr at når han tar ferie, kan det ta litt tid før bestillinger blir effektuert, men det skjer ikke ofte, og det har aldri plaget meg).

Her er det ingenting som heter å "henge seg opp i feil ting". Alle bidrag er velkomne. At du synes skildringen er overfladisk, er godt observert, spesielt når det gjelder personene. Dem kommer vi jo ikke under huden på - vi bare hører hva de sier og ser hva de gjør. I første omgang. Men det er nok en god ide å ta en omgang til, ja.

Jeg har den, men vil helst beholde den. Du kan få tak i den på bokbua.no.

Men de fleste innleggene hans i den famøse diskusjonstråden ligger fortsatt der, med navn og det hele! Jeg trodde at sånt forsvant når en bruker ble slettet.

Men alle har jo engelske navn, "tyskerne" også. Jeg tror ikke nasjonalitet var noe stort poeng for Steinbeck. Det han ønsket å utforske, var vel heller nokså generelt hvordan et folk reagerer på å bli okkupert, og forholdet mellom de lokale innbyggerne og okkupantene.

Flott at du legger ut spor for oss andre! Macbeth har jeg ikke lest, men i løpet av studiene for en mannsalder siden var vi innom Shakespeare og hovedinnholdet i mange av stykkene hans. Jeg mener å huske at "moralen" i Macbeth var at du er sjøl ansvarlig for din egen skjebne - gjennom de valg du tar. I denne boka finner jeg en sterk motsetning mellom personer som tar bevisste valg og de som bare følger ordre uten å stille spørsmål.

Jeg har ikke lest Macchiavelli heller - men det hadde William Shakespeare!

Nå lurer jeg på om den norske tittelen er sitat fra en norsk versjon av Macbeth, eller om oversetteren har oversett dette poenget ...

Det slo meg også, Jostein, at jeg savnet de små "avbrekkene" med skildringer av omgivelser og natur. Men etter hvert slo det meg at slike skildringer sniker seg inn her også, med den forskjellen at her forholder aktørene seg til et snø- og islandskap:

Sneen falt og den smeltet, det snedde og det tinte, og til slutt ble
sneen liggende. De mørke husene i den lille byen fikk hvite kyser og
hatter og øyenbryn, og det gikk løpegraver gjennom sneen til
gatedørene.

Dyrelivet er kanskje fattigere, men helt fraværende er det ikke:

Nede i utkanten av byen, blant de små husene, klaget en hund over
kulden og ensomheten. Den strakte snuten mot sin gud og gav en lang og
utførlig beretning om verdenssituasjonen, som den fortonte seg for
den. Den var en øvet sanger med dype strupetoner og et stort register.

Jeg har fått assosiasjoner til Om mus og menn, ikke på grunn av innholdet, men fordi denne romanen også hovedsakelig er bygd opp av scener der handlingen blir drevet framover av dialog og bevegelser innenfor et avgrenset rom. Kanskje ikke så rart, siden dette også ble skrevet som teaterstykke. I farten har jeg glemt om det var romanen eller teaterstykket som ble gitt ut først, men regner med at det vil bli oppklart i løpet av diskusjonen.

Takk for oppklaring og lykke til!

Jeg blir så nysgjerrig! Hva er poenget hvis det ikke er å skrive bra?

Pussig hvor forskjellig vi opplever de historiene vi leser. Til Sibir var den første boka jeg leste av Per Petterson, og den traff meg rett i hjertet.

Her er diskusjonen vi hadde under felleslesingen av Om mus og menn. Mange kloke tanker og mye undring og gjetting.
God helg til deg også!

Her har du forresten Guthries ballade. Inspirert av filmen som kom i 1940 - og framført av Springsteen!

Absolutt ikke, iallfall ikke som forfatter!

Dette var ei spennende bok! Både på grunn av den helt umulige kjærlighetshistorien, og på grunn av situasjonen i Zimbabwe rett etter at Ian Smith hadde overlatt landet til sin egen skjebne. Jeg husker den tida da Mugabe etablerte seg som landets "redningsmann". Dessverre har han ikke innfridd forventningene mange hadde om demokrati og frihet.

Det er leit at du føler deg støtt. I et diskusjonsforum hender det man får motargumenter man ikke er enig i, og det synes jeg man må tåle. Vi er enige om at Vredens druer er ei framifrå god bok. For meg har felleslesingen og alle innspillene fra kunnskapsrike og innsiktsfulle medlesere bidratt til å gjøre boka enda bedre.

Takk for en frisk diskusjon - og fortsett å komme med bidrag! Jeg har også gitt deg en og annen stjerne iblant ...

Ja - les den! Velment råd før du starter: Ikke la deg avspore av Arthur Omres noe merkelige omgang med engelske ord og uttrykk; bare les videre! Steinbecks fortellerkunst går utenpå både oversettere og kritikere!

... og jeg skal si du ikke har kastet bort tida med useriøse feriesysler! Dine bidrag undervegs har vært både kreative og tankevekkende!

Vil det si at du synes det er i orden når Den Norske Bokdatabasen oppgir at handlingen foregår på 20-tallet? Det er så mange tegn i boka som motsier dette at iallfall noen av oss reagerer.

Den store "Depresjonen" (med stor D) satte inn etter krakket i 1929. De alvorlige tørkeproblemene i Oklahoma og nabostatene toppet seg omkring 1935, og migrasjonen vestover var på sitt høyeste fra 1935 til 1938. Det som møtte migrantene i California, var arbeidsledighet eller sveltihel-lønninger, med bakgrunn i Depresjonen, som rammet California så vel som resten av statene. Det er forresten ett faktum som helt klart plasserer denne fortellingen i tid: Familien Joad lever en (nesten) lykkelig periode i en migrantleir drevet av det offentlige. Slike offentlige leirer fantes ikke i California før 1935.

Mulig Steinbeck hadde gått svanger med denne historien i årevis som du antyder, men i den omfattende brevsamlingen som enken hans ga ut etter hans død (Steinbecks brev fra 1928 til 1968) er det ingen ting i hans egne meddelelser som tyder på noe sånt.

Hvis du foretrekker å lese historien "bare" som en god historie, må du selvsagt ha lov til det. Jeg synes det er atskillig mer givende når historien blir satt inn i en sammenheng og kan relateres til kunnskap jeg har fra før, eller til ny kunnskap jeg tilegner meg i løpet av lesingen. Du burde ta en titt på diskusjonstråden om Vredens druer. Det er det mye verdifullt å hente, både av fakta og synsing.