Bokelskere.no

Kan det være nepotisme du er ute etter?

Nå har jeg lest ut første bind og gitt den terningkast fire. Litt urettferdig, for denne tobindsutgaven er jo egentlig en helhet. På slutten av dette bindet starter vi på Del 3, som fortsetter videre i neste bind. Hvorfor Bokklubben har delt opp verket på denne måten, begriper jeg ikke. Jeg tror jeg sletter hele terningen og venter til verket er ferdiglest.

Vi er blitt kjent med to familier og litt av forhistoriene deres. Den ene, Hamiltons, er Steinbecks egen familie på morssida, en harmonisk flokk med stor omsorg, både for hverandre og for utenforstående. Trask-familien er den rake motsetning, preget av tvang, vold og likegyldighet. Det er interessant at forfatteren skriver seg sjøl inn i historien. Han vil kanskje antyde at han gjennom sine besteforeldre, foreldre, onkler og tanter kan ha fått innblikk i Trask-historien? Nærheten til Cal og Aron, både geografisk og tidsmessig, fascinerer iallfall meg litt.

Jeg er delvis enig med dem som mener historien om Charles og Adam virker litt fjern. Men innimellom blir også disse brødrene levende for meg, spesielt Charles. Jeg kan forestille meg smerten han følte da gaven hans til faren ble forsmådd, mens Adams valp ble farens kjæledegge. Et mørkt og vanskelig gemytt kombinert med sterk kjærlighet og heftig sjalusi kan være farlig. Adam, derimot, får jeg lite tak på. Men ikke bare i barndoms- og ungdomsskildringen; han fortsetter jo å være fjern og tilbaketrukket helt til Samuel både bokstavelig og overført gir ham en skikkelig smell.

"Bibelstudiene" på slutten av del 2 forteller en del om Adams forhold både til broren og til sønnene, og Lees konklusjon har betydning også for det som skal skje videre: Man kan selv velge å befri seg fra arvesynd og skyld.

Og sannelig var det ikke humor her også. Spesielt dialogene mellom Samuel og Liza er jo kostelige, og Lee kommer med små underfundigheter både titt og ofte.

Den største forskjellen mellom denne romanen og Steinbecks kortere arbeider synes jeg er "bakgrunnsdybden" eller hva man skal kalle det. I de tidligere bøkene får vi lite rede på personenes fortid, familie-/slektsbakgrunn, eller hvilke lik de måtte ha i lasten. Her blir vi konfrontert med en arv som hovedpersonene dels flykter fra, dels prøver å ta et oppgjør med.

Jeg gleder meg til resten!

OK - jeg skjønner at med "kvinnene i livet hans" sikter du til de tre han var gift med. Eller-? For øvrig var det ikke Carol som forlot ham i 1948, men Gwyn. Carol hadde han selv forlatt i 1941.

Mange takk - nå virker det!

Visst må det vel finnes klasser der som her - men i en befolkning så sammensatt og kompleks som i USA kan det neppe være enkelt å plassere seg (eller andre) i overklasse, borgerskap og underklasse. Skillene går jo like mye mellom raser, religioner og nasjonaliteter, og da tror jeg følelsen av klassetilhørighet kan bli underordnet alle de andre "tilhørighetene".

Når hele samfunnet attpåtil er bygd opp rundt myten om at enhver er sin egen lykkes smed, er det kanskje slik at f.eks. arbeiderklassen har vært en gruppe man ikke solidariserer seg med, men stadig prøver å klatre opp fra -? Fagforeninger kjenner vi jo også fra USAs historie, men jeg må innrømme at jeg vet altfor lite om hvor sterke de har vært på nasjonalt plan.

Du får litt å hanskes med hvis du skal utforske kvinnehistoriene. John Steinbeck må ha vært en notorisk rundbrenner, iallfall hvis man skal tro det han sjøl skrev i brevene sine. Etter separasjonen fra Gwyn skrev han f.eks. følgende til sin venn Bo Beskow:

"Since we went apart I have known a great many women, perhaps fifty, not in boasting or revenge, but because the sexual energy which was dammed up while I waited and waited for Gwyn to be well again, (I thought she was ill and so did she) this energy was suddenly released and a satyric pulse overcame me so that I longed for women and I still do and I have them in great joy and exuberance."

Men gifte seg igjen ville han ikke:

"I must face it. I am not good at marriage. I find that I am a very good lover but a lousy husband and that is something I might as well accept since I do not think I will change at my time of life."

Dette er skrevet samme året som han mistet kameraten og forbildet Ed Ricketts, kona gikk fra ham og tok barna med seg, og han sjøl grublet på hvordan han skulle realisere det han mente ...may be my swan song but it certainly will be the largest and most important work I have or maybe will do.

Jeg er spent på hva du finner ut om forholdet til Gwyn. Noen påstår at det var hun som var modell for Cathy i Øst for Eden.

Jeg var en av de få i fjor, og det samme opplever jeg nå. Ingen nyhetsbrev - ingen luke.

Jada - Scarlett lider av Ashley-fiksering, umoden og ureflektert og bortskjemt som hun er - men hvem elsker hun egentlig når det kommer til stykket?

Hvem har sagt at kjærlighet må være lykkelig?

Steinbeck-prosjektet avsluttes ikke før utpå nyåret. Da er jeg klar for nye fellesprosjekter. Når har du tenkt å begynne? (Og hva mener du egentlig med "nærlesing"?)

Det er både fordeler og ulemper knyttet til det å ha lest boka før. Jeg tar meg i å tenke at "nå kommer vi snart til den hendelsen - lurer på om den virker like sterkt nå som sist? På en måte er jeg litt engstelig for å bli skuffet denne gangen, siden boka gjorde et voldsomt inntrykk da jeg leste den første gang.

Enig med deg når det gjelder humor, Lillevi: Her er det ikke mye å trekke på smilebåndet av. Ingen late menn og muntre piker. Men naturskildringene er også denne gangen levende og sanselige og vitner om stor kjærlighet til Salinas-dalen.

Jeg tror faktisk sjablong-framstillingen av Charles og Adam er tilsiktet på dette stadiet i romanen. Steinbeck hadde grublet på denne historien i flere år før han begynte å skrive på den for alvor - og det var Kain og Abel-myten han ville utforske, forteller han i brev til både den ene og den andre i tida før han kom skikkelig i gang med prosjektet. I mitt hode blir Charles/Adam- historien egentlig bare et forvarsel om ting som siden skal skje.

Cathys rolle er en sak for seg. Her kan vi nok etter hvert få en ganske saftig diskusjon om Steinbecks kvinnesyn - men det får vi ta når vi er modne for det.

Det synger i gresset. Grufull og medrivende.

Lessing var forresten katteelsker, og hennes kattefortellinger, samlet i Particularly Cats og More Cats, utgitt på norsk under tittelen Mine katter, er en annen, mye triveligere favoritt. Skjønt også den inneholder noen hjerteskjærende historier.

"Denne boken ærekrenker Mao Zedong og hæren, og flommer over med sex. Den må ikke distribueres, utveksles, kommenteres, siteres eller skrives om". Slik omtales boka av Kinas sentrale propagandabyrå på baksida av mitt eksemplar.

Beskrivelsen din er god, men vi er nok ikke helt på linje når det gjelder konklusjonen. Sitatet overfor var vel i grunnen det morsomste ved boka, synes jeg. Langtekkelig og uengasjerende; - og oversetteren vet ikke forskjell på og/å.

Det forekommer jo iblant at flere forfattere går sammen om et prosjekt. Den ene skriver begynnelsen, og de andre sørger for midtparti og avslutning. Kanskje du burde finne deg en partner eller tre. Skjønt jeg vet ikke helt - det gir meg en liten følelse av Barnetimebok ...

Så lenge du er klar på at det er egenreklame, må det være helt greit. Her inne har vi både forfattere og forlagsmedarbeidere som i mild grad driver PR for sine egne greier. De som begår overtramp og prøver seg med seilas under falsk flagg, blir raskt satt på plass - vi har hatt noen få tilfeller av det også.

Kanskje du egentlig er en sekstimeter-løper? Hvis du ikke føler trang til å fullføre noe av det du har på beddingen, ser det ikke lyst ut, spør du meg ...

Derom strides visst både de lærde og de ulærde. Men andre kort-tekster har bestått eksamen hos meg: For eksempel er Old Man At the Bridge etter min mening en mesternovelle.