Bokelskere.no

Disse kainsmerkene får jeg ikke helt tak i. I den opprinnelige historien (Genesis) er dette merket et slags signal om Guds beskyttelse, og i alt jeg har lest om saken, er det ingen som riktig kan forklare om det var et fysisk merke eller noe annet, udefinerbart. Kanskje Cal er merket på en annen måte? Eller kanskje mangelen på fysisk merking betyr at han ikke bærer på arven etter Kain?

Interessante synspunkter, Lillevi, men her velger jeg å holde på mitt. Timshel-samtalen i kapittel 24 handlet ikke om Cal og Aron, men generelt om tolking av "brodermord-fortellingen" i første Mosebok. Steinbeck har nok ment at leserne skal se en parallell, men i akkurat den sekvensen er det ikke noe som tyder på at guttene er involvert, verken som tilhørere eller som underliggende tema i samtalen. Adam minnes riktignok forholdet til sin egen bror og tenker sitt, men spørsmålet om favorisering av den ene av sønnene hans blir stilt i en annen sammenheng.

Cal elsker sin bror og beskytter ham, samtidig som han nok forakter ham en smule. Aron er pen og snill, men så naiv at han trenger en storebror. Cal er ganske visst den "slemme" av dem helt fra tidlig alder (jf. det første møtet med Abra), men slik jeg ser det, er det først da faren nekter å ta imot pengegaven hans at han for alvor kjenner seg forsmådd og bitter og lar seg overvelde av negative følelser.

Når det gjelder timshel, er jeg temmelig sikker på hvilken tolkning Adam og Lee er sammen om.

Tidsrammene er helt greie. Steinbeck-lesingen er ikke helt i mål, og jeg er bortreist de to første ukene i januar (tar med meg første bind). Regner med at vi kan pendle litt att og fram mellom bolkene i eget tempo.

Det er mange svin på skogen i denne romanen. Men er det ikke egentlig Cal sjøl som gjør seg til en "bærer av synden" - godt hjulpet av en del omstendigheter? Arvesynden pga. et brodermord tidlig i menneskehetens historie, pluss den litt mer direkte arven fra mor. Han mener dessuten å ha framprovosert brorens død. Det at han stadig har følt seg avvist av faren, bekrefter jo oppfatningen hans av å være et utskudd.

Det hebraiske ordet timshel ble introdusert i kapittel 24, der det berettes om Samuels aller siste besøk hos Adam, og der Lee forteller hva han har funnet ut om dette ordet: Det er ingen befaling fra Gud om å overvinne synden, heller ikke et løfte fra Gud om syndsforlatelse, men en oppfordring til mennesket om å bruke sin frie vilje: "Det tilsagnet gjør mennesket stort, gir det rang med gudene, for tross skrøpelighet og lidderlighet og brodermord kan det fremdeles treffe sitt valg. Det kan velge sin vei og kjempe seg gjennom til seier", forkynner Lee.

Timshel er altså Adams siste ord. En oppfordring til Cal om å gjøre sine egne valg. Om Cal kanskje ikke forstår hva det innebærer, så gjør iallfall Lee det. Litt gåtefull avslutning, men jeg velger å tolke det som en anerkjennelse av at Cal er like verdifull som ethvert annet menneske.

Jeg er glad jeg ikke vokste opp i familien til Jeannette Walls. I Krystallslottet fortalte hun engasjerende og usentimentalt om sin egen oppvekst hos foreldre uten ansvarsfølelse. I denne boka beveger hun seg tilbake i tid, til mormoras omflakkende oppvekst og voksenliv. Interessant, for all del, og en del spennende "episoder", men jeg syntes denne var svakere enn den forrige. Språket var av og til direkte klønete (det kan komme av oversettelsen; jeg merket meg at disse to bøkene ikke har samme oversetter). Jeg synes verken Jeannettes mor eller hennes mormor var særlig forbilledlige barneoppdragere, ikke engang om man tar høyde for hvilken tid de levde i og hvilke forhold de levde under.

Takk for en glitrende anmeldelse! Den kalte fram svunne tider fra et sted innerst i hjernen (Ett sted skal det jo henge ...). Den boka må jeg ha, skjønner jeg.

Og James Bond heter egentlig Sean Connery.

Så langt har jeg ikke tenkt ennå, men jeg har spekulert litt over "observatørens" rolle i historien: Han må ha vært temmelig jevnaldrende med Cal og Aron, men nevner aldri noen personlige kontaktpunkter. Det synes jeg er eiendommelig. Kanskje det er som du sier, at han har skrevet seg sjøl inn i historien på en langt mer finurlig måte enn jeg hittil har oppfattet.

Fruen synes absolutt du er temmelig dristig som godtar flertallsavgjørelsen uten mer om og men. Helt greit: Vi går for flertallet og dropper alle forbehold.

Jeg tenkte meg et ganske så utvidet klassikerbegrep - hvis det nå er slik at vi skal ha et navn. Har egentlig ingen sterke synspunkter på det, men det kan jo være greit å ha noe som skiller oss fra andre lesesirkler når de eventuelt måtte bli etablert?

Om vi skal ha et navn, foreslår jeg en sammensetning med Klassi- (-fil, -fidelis, -fiesta, -finale, -finesse .. etc. etc.) Da har vi angitt ideen bak gruppa.

Jeg er forsiktig med å karakterisere folk som likegyldige også.

Jeg er forsiktig med å "anta" at folk ikke har noen mening. Det synes jeg du også burde være.

"En vesentlig del av gruppen"? Det er 25 som har meldt interesse. Av dem er det, så vidt jeg kan se, fire-fem som har et uttrykt ønske om mer plan/struktur.

Interessant! Og at et stoff som i utgangspunktet smaker råtne epler (GODE, råtne epler!) skal få en smak av tigerbalsam når det blandes med vodka, er jo nærmest et mirakel. Jeg er ikke sikker på om jeg fristes til å prøve å få tak i dette. Ikke vet jeg hvor jeg skulle lete heller. På polet har de ikke noe sånt, har jeg brakt på det rene. Men på kinesiske restauranter, kanskje? De importerer vel slikt sjøl?

Jeg måtte for øvrig tenke på Liza Hamilton og hennes medisinske bruk av portvin, inntatt med spiseskje. Hun kunne sikkert hatt utbytte av Lees ng-ka-py, i teskje-porsjoner!

Flott at du "tar grep", som det visstnok heter nå for tida. Utmerket måte å gjøre det på. Jeg stemmer for Faulkner.

Men kjære, det var da ikke kritikk? Ikke var det negativt ment heller. Jeg bare kunngjorde at jeg avventer et resultat uten å presentere enda flere konstruktive forslag enn de som allerede er kommet. For øvrig synes jeg ikke utgangspunktet var håpløst. Rammene som ble antydet, var riktignok ganske romslige, men det finnes faktisk en masse lesesirkler som greier å samlese i år etter år uten rammer i det hele tatt. Som sagt, jeg er fortsatt med, men overlater beslutningsprosessen til dem som har sterkere meninger om rammer og planer enn jeg har.

Her skal jeg si snøballen ruller! Det som i utgangspunktet så ganske enkelt ut, er nå blitt et virvar av forslag om struktur, planer, sjangere, geografi og gud vet hva. Inntil videre velger jeg derfor å holde meg på sidelinja. Jeg kommer trolig tilbake når noen har greid å komme fram til hva som skal "samleses".

Jeg regner med at du må ta jobben som koordinator (?) Prøveballongen din er det første skrittet. Hvis du får veldig mange forslag, må du kanskje prøve å luke ut noen, men det vil jo vise seg. Dernest lager du ei liste og ber oss stemme. Kanskje trengs det flere omganger med stemmegivning, men den som ender opp med flest stemmer, blir valgt. (Dette hørtes ut som et landsmøte i en uproff organisasjon). Alle må godta beslutningen uten surmuling og motforslag.

Mine forslag:

Vainö Linna: Ukjent soldat
Johan Borgen: Lillelord (gjerne hele trilogien)
Charles Dickens: Vår felles venn

Det høres artig ut. Jeg har hatt stort utbytte av felleslesingsprosjektene her og vil gjerne være med på mer!

Ja - jeg har lest. Vekselvis med klump, latter og hjerte i halsen. Her får vi del i hovedpersonens sorg, sinne, øyeblikk av triumf så vel som nederlag. Som godt voksen kjenner jeg meg igjen i situasjoner fra yngre år med opprør mot kvinnerollens snevre rammer. Meget personlig og utleverende uten at det blir pinlig, noe jeg tror skyldes vinklingen: Dette framstår aldri som grafsing i folks privatliv; hovedpersonen er konsekvent omtalt som "hun", og ingen av de andre personene i boka er nevnt ved navn. Bortsett fra Sara, som åpenbart har vært en stor inspirasjonskilde i livet hennes. (Ikke uten grunn: Sara Lidman er en forfatter som burde leses av alle som elsker god litteratur!)

Her ga jeg en sekser uten å nøle.