Bokelskere.no

Jeg greier ikke å være så begeistret som flere andre her inne, selv om jeg syntes det var ei riktig trivelig bok. Sammenlikningen med Hundreåringen ... og Kollektivt selvmord forstår jeg ikke helt: Begge disse er jo elleville historier med enkelte innslag av samfunnskritikk - mens En mann ved navn Ove er ei alvorlig historie fortalt på en ellevill måte.

Så du "Bokprogrammet" på NRK i går kveld? (Om Åsa Larsson, kjærligheten til Kiruna og hvordan hun arbeider med bøkene). Meget reflektert og grundig forfatter!

Da er vi jo bortimot enige, både om musikk og herregårdsromaner. Men jeg vil ikke ha musikk som akkompagnement til ei god bok.

Jeg hiver meg videre ut i digresjonene: Sønner og elskere foregår da i et gruvearbeidermiljø?

For øvrig liker jeg best å ha det stille når jeg leser. Tom Russell forbinder jeg med countrymusikk, som jeg iallfall vil frabe meg i en lesesituasjon. Lacrimosa er for meg en del av et Requiem, men jeg har en mistanke om at det ikke var det du hadde i tankene -?

Jeg er imponert! Du treffer spikeren på hodet med "Den uproduktive klasse" - av personene i historien er det vel bare Garth, og muligens Ladislaw etter hvert, som faktisk produserer noe.

Mitt håp om at Middlemarcherne ville begynne å reflektere over gamle konvensjoner og fordommer, ble gjort til skamme. Ut med Bulstrode, ut med ekteparet Lydgate, ut med ekteparet Ladislaw, og harmonien er gjenopprettet. Så lenge det varer. Så tittelen "Solnedgang og soloppgang" blir litt gåtefull: Det ender altså med "soloppgang" - for hvem? Neppe for Middlemarch (så sant det ikke er ironisk ment da, og en kan vel godt mistenke Eliot for å ha ironisert litt over den tilsynelatende lykkelige slutten).

Jeg er veldig enig i at boka var best undervegs. Og bedre i første enn i andre halvdel - mot slutten ble det veldig mye uttværing av alle forviklingene, spesielt forholdet mellom herr og fru Lydgate. Og selv om jeg også innser at Rosamond spiller en nøkkelrolle, ble det i overkant mye av henne en periode.

Takk for et tankevekkende innspill, og takk til alle for samlesinga!

Flott vurdering! Men hva synes du om Ladislaw? Som får prinsessa og blir en lykkelig mann, selv om halve kongeriket gikk fløyten?
Jeg hadde håpet på en utvikling i Middlemarch-samfunnet etter alle disse "skandalene" i sosieteten, men det gikk ikke slik. De som tråkket ut av sirklene sine, forlot stedet, og Middlemarch fortsatte i sine gamle spor.

Men at Sønner og elskere er en herregårdsroman, kan du da umulig mene alvorlig?

Artig sammenlikning! Men jeg er bare med deg et stykke på veg. Det er dybder i Hedda som Rosamond fullstendig mangler. Etter hvert syntes jeg nærmest hun ble en karikatur. Lydgate er en klok mann som skjønner at det er han som må bruke viljestyrken sin til å fortsette å elske, for noen slik evne finnes ikke i Rosamond.

Saktens har også doktoren sjøl en del særegenheter: Hvordan kunne for eksempel en så reflektert mann "la humla suse" så lenge før han skjønte hvilken veg det gikk?

Jeg også. Utgitt i 1996. Kanskje du skal sjekke tittelen en gang til?

Hos meg heter kapittelet Solnedgang og soloppgang! Det låter litt mer optimistisk enn i din utgave!

Du har nok rett i at det ikke er så mye "driv" over historien. "Herregårdsroman" uten nerve; det høres jo egentlig helt begredelig ut. At denne forviklingshistorien trass i alt ikke blir platt og uinteressant, mener jeg skyldes skrivestilen: Eliot småprater med leseren mens hun forteller. Av og til synes jeg det kan bli litt for mye prat, og digresjonene er mange, men formuleringene er jo så elegante at man bare må la seg rive med.
Slik jeg ser det, handler romanen like mye om det lille samfunnet i provinsen som om enkeltpersonene i historien. Jeg er fortsatt spent på fortsettelsen - og ikke minst slutten. Vil Middlemarch utvikle seg til et annerledes samfunn gjennom alle hendelser, konflikter, rykter, allianser og intriger som vi får del i?

Selsomt - kanskje du har hatt en visjon, og at Mr Brooke egentlig er både klarsynt og vidsynt?

Hvor er det blitt av alle gutta? En vinter på Mallorca. Alice lengter hjem.

(Lars Saabye Christensen, George Sand, Tor Åge Bringsværd)

Tiltredes!

Godt forslag!

Jeg har ikke lest noen av dem du nevner, men de havner nok på ønskelista. Har lest Blond (fiksjon med utgangspunkt i Marilyn Monroes liv) og Graverens datter, som jeg likte svært godt, pluss Niagara, som jeg av uforklarlige grunner ikke likte riktig så godt. Dessuten har jeg lest memoarboka hun skrev om det å bli enke etter et langt liv i uavbrutt, intens tosomhet: Fascinerende. Meget produktiv forfatter, så det sier seg vel sjøl at ikke alt faller i smak hos alle.

Så morsomt at du har med Flukten til Watership. Den står i hylla mi og har vært leste flere ganger. Jeg husker første gangen jeg leste den, så dypt konsentrert at jeg ikke enset noe omkring meg - og de litt tvilende blikkene jeg fikk fra folk i heimen da jeg opplyste at boka jeg var så oppslukt av, handlet om kaniner ...

Takk for at du publiserte, Karin. Spesielt betraktningene omkring forfatterens fortellerstemme som stadig bryter inn i handlingen, var tankevekkende.

Der har jeg nok vært for rask i vendinga igjen. Godt poeng!
Man kan jo ikke alltid stole på etterretteligheten i Wkipiedia, men der står det i innledningen til en ganske fyldig artikkel: " Subtitled "A Study of Provincial Life", the novel is set in the fictitious Midlands town of Middlemarch, thought to be based on Coventry, during the period 1830–32."

Kapittel 32. Jeg synes ikke beskrivelsen av ham var spesielt oppklarende for hvor i geografien vi befinner oss. Visst sies det at han driver sin virksomhet "i distriktet", men han kan jo likevel være innflytter. For meg virker han som en outsider, iallfall i det miljøet han opptrer i her.

Hovedpersonen, 16-årige Katya, har sommerjobb som barnepike i en fasjonabel ferieby, fjernt fra tristessen i industriområdet der hun er vokst opp. Katya har ambisjoner og drømmer: Hun ser jobben hos ekteparet Engelhardt som en begynnelse på et nytt liv. Hun møter den eldre kunstneren Marcus Kidder og blir invitert inn i hans overklassetilværelse, der hun vekselvis undrer/morer seg over den gammeldags-fornemme språkbruken, tiltrekkes av Kidders vennlighet og frastøtes av hans alderdom. Det blir fort klart at Kidder har planer som involverer Katya på ett eller annet vis, men Oates holder leseren på pinebenken gjennom det meste av boka.

For meg var dette en veritabel sidevender: Hva i all verden er det Kidder har tenkt å bruke Katya til?

Joyce Carol Oates fikk ingen Nobelpris denne gangen. Jeg håper hun får flere sjanser.