Bokelskere.no

Kanskje du rett og slett burde starte med Bjørnson? En glad gutt, Synnøve Solbakken og Arne er lettleste og ganske enkle. Litt gammelmodige, kanskje, men siden du likte Et dukkehjem, har du tydeligvis ikke noe imot å lese historier fra gammel tid.

Fint at det finnes nye utgaver av gamle klassikere! (Men du burde kanskje gå inn og rette opp tastefeilen din i "Dostojevski" - ellers kommer det vel flere pirkete kommentarer!)

Like vanskelig som sist! Jeg lander også på en nobelprisvinner, egypteren Naguib Mahfouz. Det mest kjente og populære verket hans er "Kairo-trilogien", og jeg foreslår at vi leser den første av disse tre bøkene, Mellom to slott.

Jeg har lest hele trilogien en gang for såpass lenge siden at det meste av innholdet er gått i glemmeboka, men jeg husker at jeg likte bøkene.

Her finner dere Store norske leksikons omtale av forfatteren.

Da er vi vel såpass ferdiglest alle sammen at man kan tillate seg å omtale selve historien litt friere. Når jeg leser de siste innleggene her, ser jeg at jeg stort sett er enig i alle innvendingene: Historien er springende, rotete, språket fullt av klisjeer (og perler, for all del!) - og avslutningen er et virvar av løse tråder. Likevel har boka gjort dypt inntrykk, og for meg er det guttens historie som vekker de sterkeste følelsene. Fra barndommen av har han mistet den ene etter den andre av dem han var knyttet til. Når han omsider greier å etablere et vennskap med den stabile, trygge og lesehungrige Bardur, får han et fast holdepunkt i en tilværelse han ikke føler seg hjemme i. Og så gir altså livet ham nok et slag i ansiktet. Fortvilelsen hans er nesten uutholdelig å lese om.

I resten av boka er han uten rotfeste igjen, og beskrivelsen av hvordan han sørger er både rørende og morsom: Kan han glede seg over noe her i verden, han som sørger over Bardur? Burde han ikke ha dårlig samvittighet når han synes ei jente er pen? Kan han noen gang begynne å nærme seg andre mennesker igjen uten å føle at han svikter Bardur? Og så får vi altså presentert et knippe potensielle "interesseobjekter".

At forfatteren har valgt å avslutte boka akkurat der, framfor å fullføre historien, virker for meg bortimot spekulativt. Men i sum, kanskje banalt: Mitt sentimentale leserhjerte banker fremdeles sterkt for gutten.

Oppstykket og rotete kan vi nok enes om. Kan det ha noe med fortellerstemmen(e) å gjøre? Leseren blir vel advart i innledningen:
... vi sender ordene videre til deg, disse rådville, spredte redningsmannskapene, de er usikre på sin rolle, kompassene virker ikke, kartene er revet i stykker eller foreldet, men ta likevel imot dem. Så får vi se hva som skjer.

Hjerteskjærende god bok! Det sies at Laxness skrev den som et "tilsvar" til Hamsuns Markens grøde, som han mente var en urealistisk idyll. Laxness' nybrottsmann har ingen idylliske trekk, skal jeg love deg!

Jeg endte også opp med en femmer, men tenker altså at jeg kommer til å lese oppfølgeren også. Ifølge ett av forfatterintervjuene det er lenket til i denne tråden, er neste bok ikke en direkte fortsettelse av denne, men bøkene må altså likevel være knyttet sammen på et vis. Jeg blir nysgjerrig når jeg hører sånt.

For øvrig likte jeg del 2 like godt som del 1, men av andre årsaker. Bipersonene, for eksempel, hvorav noen hører til en annen "klasse" enn gutten og hans likemenn. Selv om de bidrar til en mer springende fortelling.

I det hele tatt synes jeg denne boka ga mersmak når det gjelder Island. Tidligere har jeg lest Laxness, som jo er en mester; Indridason, som skriver meget lesverdig krim, og et par andre som ikke har falt i min smak, så når det dukker opp en ny islending som skriver så bra, tar jeg sjansen på ei bok til.

Jeg er nesten i mål og har iallfall registrert at de to "hoveddelene" er svært ulike. Kanskje ikke så underlig, siden avslutningen på første del innleder en dramatisk ny tilværelse for hovedpersonen.

Jeg har sagt det før: Jeg er nok en alt for utålmodig leser. De lange skildringene i første del ble for lange og detaljrike for meg. Det er liksom grenser for hvor mye en skal ta til seg av øde hav, dypt vann, druknede sjeler, utspekulert torsk og økende snødrev. Samtidig er det jo denne delen som gir oss det meste av informasjonen vi trenger om "gutten", som helt klart er hovedpersonen her. Pluss en del referanser til litteratur, som fortsetter i del 2.

Vi får jo etter hvert vite hvem "gutten" er - at han ikke nevnes ved navn, synes jeg er helt greit. Derimot skulle jeg gjerne visst mer om hvem disse uhåndgripelige "vi" kan være. Noen som kjenner/kjente personene som omtales i historien? Er de en hel flokk, disse som befinner seg i mørket, eller er det bare et par avdøde som gir seg til kjenne?

Skrivestilen forstyrrer meg også litt, men ikke helt på samme måte som Strindin beskriver. Brå skiftninger fra en "nå-situasjon" til en episode i et helt annet miljø og på en helt annen tid gjør at man skal lese oppmerksomt og, ikke minst: langsomt - og det er altså ikke min styrke. Men jeg fryder meg stort over alle underfundighetene!

Jeg lurer på om forfatteren er så utspekulert at han nærmest tvinger leseren videre til neste bok. Siste kapittel har jeg ennå ikke lest, men slik det nå ligger an, kan jeg vanskelig tenke meg at denne historien avsluttes uten løse tråder. Vi er blitt presentert for flere bipersoner og opplegg til nye handlingstråder, så det skulle ikke undre meg om jeg må få oppfølgingsboka i hus om ikke lenge!

"Drømmenes kuppel" ble litt drøy for meg også. Fiskebeina har jeg derimot stor sans for. Først spiste de det som var spiselig, siden brukte de restene til å dekke andre behov. Jf. urfolk som aldri lot noe gå til spille av det de fanget.

Jeg synes avsnittet om hjertet er flott. De menneskene vi blir kjent med her, lå nok sjelden søvnløse på grunn av muskelverk og utmattelse. Den gangen arbeidsdagen starta på nattmorran og varte til seinkvelden - og selve arbeidet krevde både styrke og utholdenhet - tror jeg de fleste sov idet hodet traff puta. Bekymringer og redsler kan man derimot få hjerteklapp av, og jeg vet av egen erfaring at man da kan bli liggende søvnløs om man er aldri så trøtt.

Men det var en amerikaner som dro til Frankrike og starta produksjonen av støvler. Firmaet eksisterer visstnok den dag i dag, med amerikansk navn. Kan det tenkes at Arnis støvler ikke var fullt så oversjøiske som det kan høres ut til?

Jeg har lest Der vi engang gikk og Gå ikke alene ut i natten - begge var høyst lesverdige. Med tid og stunder må jeg nok skaffe meg denne siste også.

Fredhøi i pocketutgave høres virkelig ut som konsumvare. Mine har iallfall harde permer, men faller altså fra hverandre likevel. Les pent!

For å ta det siste først: Gjennombruddsboka til Jon Kalman het Sumarljós og svo kemur nóttin. Heller ikke ulikt Hamsun!
Når det gjelder navnet, har jeg søkt opp Wikipedia (engelsk) og ikke blitt så veldig mye klokere. Jon Kalman er et "given name", står det der, mens Stefansson er et patronym. Om "given name" er det vi ville kalle fornavn, tør jeg likevel ikke vedde på.

Det liker jeg. Betegnelsen "serie" er jeg ikke spesielt begeistret for.

Veldig interessant. Mange "nye" forfatternavn (nye for meg, i alle fall). Men i en oversikt som er produsert med tanke på 2014, burde man vel ha fått med seg at Britt Karin Larsens Finnskog-beretning nå består av fem bøker - ikke fire.

Neida. Bare dropp Mulvaneyene og les noe som frister deg mer. (Men "Bonedigger" heter det väl inte?)

Nå har jeg lest Mulvaney og ble faktisk ganske oppslukt av historien: Nok en beretning om at kriser ikke knytter familier tettere sammen, men tvert imot ofte blir "spikeren i kista". Hvorfor reagerer vi ikke "riktig" når en av våre nærmeste blir krenket? Her blir det jo bare tilføyd nye, nesten ødeleggende krenkelser, og det som i utgangspunktet var en sammensveiset familie, blir aldeles som fremmede for hverandre. Avslutningen på det hele ble kanskje litt vel bekvem, men du verden, som jeg lot meg rive med undervegs!