Bokelskere.no

Owen Meany

Livet bruksanvisning av Georges (?) Perec.

Fra et dødsleie:
En ny og ung sykesøster kommer inn til professoren, neier og sier blygt:
- Søster Karin.
Et grånet hode løfter seg fra puten og en mørk stemme svarer:
- Broder Albert!

Hvilken Albert er det snakk om?

Hint: Smålending og rospigg.

Oskar Matzerath.

Hvem var Akka fra Kebnekajse?

Du burde likevel ta deg tid til å lese Hendelser ved vann. Den er helt annerledes enn Mordets praksis - og mye bedre, synes jeg.

Jeg tenkte også på Murakami mens jeg leste!

Jeg er begynt å lese. Hittil flyter det lett og ledig, og mysteriene står i kø! Jeg bryr meg foreløpig ikke om å tolke noe som helst, prøver bare å holde rede på navn og lokaliteter.
Det irriterer meg litt at notene ikke er lagt inn som fotnoter - tungvint å skulle slå opp bakerst i boka for å se forklaringene!

TENERIFFA-DUK

De hadde gått for presten sammen.
Hun hadde de lengste, lyseste flettene - -
Siste kveld før han for
med "Forhaabningen," bound for Spain,
tok hun mot til seg, listet ut uten lov
for å ta farvel.

Under kirkegårds-eken falt ordet som bandt for livet:
En blondeduk hun hadde skimtet hos prestefruen
stod for henne som det største i verden,
betrodde hun ham.

På markedet i Teneriffa fant han meg
-- et verk av en havneskjøges hender - -
Om dagen sydde hun fingrene til blods,
mishandlet om natten av drukne matroser.

Ute på landet etsteds, i en vingård
vokste det opp en sortøyet liten gutt
for hennes blodpenger.

Mørk av skam kom han hjem,
mere enn duken var kjøpt i Teneriffa,
det skjer så mangt ute i det fremmede,
atten år, og med den første rus i blodet.
Hun så ikke for glede,
tok imot med begge hender,
gjemte som en helligdom i kisten
det første stykke brudeutstyr.

De tok meg bare frem i høytidsstunder
for hver vask skinte jeg hvitere
til jeg lå som alterduk på bordet
da presten gav ham den siste nadverd.
Jeg gjemmer i mine folder en flekk som en falmet rose,
en dråpe som spiltes fra kalken - tilgivelsens pant.

Skjør og lett som en spindelvev er jeg nu,
løfter du meg, kan du skimte stjerner gjennom stoffet.
"Det stoff som drømmer veves av, - - "
Det kunne vært sagt om meg.

Jeg var temmelig sikker på at jeg hadde vært borti dikt av Karin Bang. Det hadde jeg altså!

I denne historien heter høvdingsetet Neset, men det er nok Feda han har hatt i tankene.

Tvilsomt.

Den første versjonen av "Pubertet" ble malt i 1886 - og det kan vel godt være en elleveåring som sitter der på sengekanten. Men ekspertisen vet altså ikke ...

Karin Bang har skrevet en fyldig og rørende innledning, der hun forteller om noe av skriveprosessen og utviklingen av boka. Det var Hølmebakks eget ønske at boka skulle utgis etter hans død, men fullført den har hun ikke.

Hun må nødvendigvis ha bearbeidet det etterlatte manuskriptet noe, men hun skriver sjøl at det er ytterst lite som er forandret på, og da bare slikt som hun visste at Sigbjørn ville ha bifalt. Det er nok derfor vi får deler av historien i "reprise" i andre delen - forfatteren sjøl ville nok ha bearbeidet dette til en bedre helhet om han hadde fått mer tid. Noe bærer preg av rent utkast til handling, noe virker som et resyme. (Filler'n, hvorfor får jeg aldri lagt til denne aksenten, da?)

Karin Bang kjente jeg bare av navn fra før, men tror ikke jeg har lest noe av henne. Det måtte i så fall være ett og annet dikt i en antologi.

Sigbjørn Hølmebakk rakk ikke å gjøre ferdig denne romanen, som er lagt til Sørvestlandet på 800-tallet. Boka ble gitt ut etter at han var død, og består av to deler: Første del virker gjennomarbeidet og ferdig, mens andre del består av skisser til kapitler og handlingsforløp. Så uferdig denne boka enn er som roman, gir jeg den likevel terningkast fem. Både persongalleriet, miljøskildringen og historien er troverdig, og språket er lett og medrivende.
"Fredlaustona" er ei bortimot utilgjengelig fjellhylle midt i en bratt fjellvegg. Hit ble enkelte fredløse firt ned og overlatt til en langsom død. I begynnelsen av boka møter vi Høskuld, som er plassert ut på denne hylla, og etter hvert får vi del i den kronglete historien om hendelsene som førte til at han havnet der. Ingen solskinnshistorie!
Mens jeg leste, så jeg for meg bilder av nesten alt, både landskap, skip, bygninger, folk og dyr. For meg betyr det at boka er god!

"Århundrets bibliotek", Bokklubben 1995 - identisk med utgaven fra Document Forlag, oversatt av Erik Egeberg. Jeg er for tida midt inne i Sigbjørn Hølmebakks verden og må fullføre fortellingen om Fredlaustona, men tar både Mesteren og Margarita med på solferie fra søndag.

Mari Boine får en uforbeholden sekser fra meg. Boka om henne, derimot, går ikke helt til topps, selv om den er både interessant og engasjerende. I et lettlest og godt språk forteller forfatteren minst like mye om samisk historie som om mennesket og artisten Mari Boine. Helt på sin plass i ei slik bok, naturligvis - de to utviklingslinjene henger tett sammen. Men det blir for mye. Tonstad tværer ut stoffet og gjentar seg sjøl såpass mye utover i boka at jeg faktisk ble litt lei av det. Samehistorien er rystende godt dokumentert, men av og til blir det litt for detaljert.

Alt i alt ei lesverdig bok, ikke minst fordi den gir oss en påminnelse om at samefolket er noe langt mer enn reingjetere på vidda. Forfatteren har også tatt med flere av Mari Boines tekster, gjengitt på både nordsamisk og norsk. (Skulle ønske jeg kunne samisk!)
Terningkast fire.

Dette passer bra. De to siste ukene før palmesøndag er jeg bortreist og frakoblet, men absolutt i lesemodus. Kobler altså til igjen på tampen av diskusjonen om første del.

Jeg fant den i bokhylla mi, der den har stått og pekt nese av meg i årevis. Jeg må nok ha tenkt at jeg skal gjøre et nytt forsøk med den en gang, siden den ikke for lengst er donert til Fretex.

Det er flere forskrudde mennesker mellom himmel og jord enn de fleste andre steder ....

Ja

Det burde vel fortsatt "ringe bjeller" hos noen hver av oss. Barn er og blir vergeløse, og makta rår, det ser vi mange eksempler på den dag i dag. Jeg synes Gabriel Scott treffer oss godt med sin "hilsen" forrest i boka: ALLE MEDSKYLDIGE TILEGNET.

Og diktet som innleder historien, er en besk anklage - som i denne strofen, for eksempel:

Og du min søster og du min bror
ser togene vandre av sted.
Og vi stiller oss op i de tauses kor
og lar dem få vandre i fred.
Vi står der i stramme rekker og ser,
og vi løfter ikke en arm.
Vi gjør som levitten, som Pål eller Per,
og vi tier til all denne skjensel som skjer,
mens vi burde skrike av harm!

Jeg hadde ikke lest denne boka før nå. Det var på tide.

Oisann! Der kom sannelig DEN fram igjen. Den står i hylla; påbegynt for flere år siden, men ikke fullført. Det må ha vært noe der som ikke bekom meg vel den gangen. Kanskje jeg nå får et påskudd til å lese den "på or'ntlig" - med drahjelp og annen hjelp fra gode bokelskere?

Beindoktorens datter, javisst. Man kan gå seg vill i titlene av og til.