Bokelskere.no

Tilegnelser er jo ganske vanlig i litteraturen. Slik jeg ser det, er åpningsdiktet Garborgs tilegnelse. Til landskapet, til hjemmet, til barndom og ungdom, der han sjøl har gjennomlevd "dimd og draug og dulde liv", "gru i redde barm", og "svære sår".

Det starter så vakkert - men de fleste strofene handler jo om all den skrekk og gru forfatteren forbinder med jær-landskapet - samtidig som han innser at "stundom må eg sjå deg att".

Jeg tenker på forfatterens forhold til faren når jeg leser dette diktet: "Eg såg din strid, eg veit din veg i skugge-land"; "Du om meg sviv, du hjå meg sit, du arme ånd!"

Men så til slutt altså: Lerkesongen ...

Absolutt skremmende og deprimerende skildringer, det er jeg enig i. Om demningene i slike vassdrag svikter, ligger man tynt an hvis man kommer i veien for vannmassene.

Men at historien domineres av mennesker som viser sin verste side, kan jeg ikke se. Her var det da flere personer som "hjalp andre med fare for sitt eget liv" - og mange viste sterke sider både fysisk og psykisk. At det finnes en og annen person som "klikker" i slike situasjoner, er et beklagelig faktum.

Det mest spennende ved boka syntes jeg var hvilke tanker som dukket opp hos personene mens de kjempet for livet (og for andres liv!) - og hvilke bakgrunner de hadde for å tenke nettopp disse tankene. En oppsummering fikk vi vel også; i alle fall når det gjaldt hvilke av personene som klarte seg gjennom krisen. Hva som skjedde med dem seinere, kan man jo bare fantasere om.

Og selve avslutningen synes jeg var genial: Det sluttet å regne!

Jeg leser et fortvilet ønske i sluttlinjene: Vi må ikke la oss overmanne av skyggene, mørket og trollskapen!

Ja, det er jo fort gjort å blande lektor Tørdal og The Deep River Boys, så like som DE var ...

Akkurat når det gjelder Haugtussa, tror jeg nok man vil forstå verket langt bedre dersom man vet en del om Garborg. Slik er det ikke med alle bøker - men jeg håper vi i denne lesesirkelen fortsatt vil velge bøker der kjennskap til forfatteren gir en ekstra dimensjon til lesingen.

Men Catharinus Ellings melodi til "Småsporven gjeng i tunet" kjenner vi vel. I alle fall vi som er seniorer og vel så det.

"Privat" synes jeg ikke er det rette ordet. Ingen personer er nevnt ved navn, og hovedpersonen omtales konsekvent som "hun". På den måten synes jeg hun har greid å skape avstand til sin egen historie - en genistrek, etter min mening.

Rett inn på ønskelista!

Det er faktisk to kvinner med på lista ... Mannsdominansen er likevel påfallende, men årsakene trenger jo ikke være noen av dem du nevner?

For meg spiller det egentlig ingen rolle - jeg kommer til å være "frakoplet" i lange perioder fra 24. mai til slutten av september, så deltakelsen i diskusjonene her vil uansett skje i "rykk og napp". Folk tar ferie til veldig ulike tider, så vi kan vel aldri regne med ei fulltallig gruppe?

Har du lest Flytande bjørn av Frode Grytten? I så fall burde du ta den med på lista. Pluss flere av Ragnar Hovland ...

Min første Saramago-opplevelse var Klosterkrønike - og dermed var jeg "hekta". Veldig forskjell på disse to bøkene, men Saramago er uovertruffen, uansett emne.

Den er gitt ut på norsk også, blant annet på Den norske bokklubben. Jeg fikk tak i den i et antikvariat på nett (Bokloftet).

"Lang" var kanskje ikke rette ordet. Langsom, kanskje? (Jeg har det slik med rim at jeg må lese "høyt" for å få med meg rytmen i tillegg til innholdet). Men "eit beskjedent antal veker" er jeg absolutt med på!

Det er mai, det stunder mot sommerferie, og Peer Gynt er et langt og mangfoldig stykke, som ventelig bør deles opp i passende biter. Jeg ser for meg at vi kan komme til å bruke det meste av sommeren på dette (leseperiodene har jo hittil vært svært så romslige for å forhindre at folk faller av lasset undervegs). Jeg er dessuten laga slik at jeg ikke trives med å lese "stykkevis og delt" eller å ha flere bøker på gang samtidig, så jeg ser helst at vi lar Peer vente til over sommeren.

PS: Jeg regner med at det skal stemmes på samme måte som sist - og dersom Ibsen går av med seieren, blir jeg selvfølgelig med. Lydig som jeg er.

Mange gode forslag - jeg kan allerede se at det vil bli vanskelig å velge! Jeg tenkte ei stund på å nominere Ditte menneskebarn av Nexø, men to forslag på samme forfatter synes jeg blir litt i overkant.

Min kandidat blir da Hemsöboerne av August Strindberg. En munter Strindberg, har jeg fått forståelsen av. Og aldri så lite injurierende: Det sies at folket på øya der Strindberg pleide å feriere, følte seg så uthengt da boka kom ut at de nektet forfatteren å sette sine bein på øya etterpå.

Da er vi vel tilbake i system igjen, tenker jeg. Og kan svare på Avas spørsmål om forfatteren som ga audiens til sine novellekarakterer hver søndag formiddag. Jeg var uoppmerksom og tiltusket meg en seier som Ava hadde håvet inn en time før meg - unnskyld! Og spørsmålet kan jeg altså ikke svare på ...

Ehh - er det ikke Karin Boye? (Ikke nobelprisvinneren, men Kari Bremnes-dikteren)!

J. M. Coetzee: Vanære

I hvilken roman blir tittelpersonen kalt "Mjælkemann"?

Her er det visst bare en ting å gjøre:

Katt i en tom leilighet

Å dø – det gjør man ikke mot en katt.
For hva skal katten ta seg til
i en tom leilighet?
Klatre oppetter veggene?
Stryke seg inntil møblene?
Alt er likesom uforandret,
men likevel forvandlet.
Ikke flyttet på,
men likevel luftigere.
Og om kveldene lyser ingen lampe mer.

Det høres skritt i trappen,
men ikke de riktige.
Hånden som legger fisk på tallerkenen,
er heller ikke den som gjorde det før.

Noe begynner ikke
til riktig tid.
Noe foregår ikke
som det burde.
Noen var bestandig her
og forsvant så helt
og er hardnakket borte.

Alle skap er inspisert,
alle hyller saumfart.
Leting under tepper har vært forgjeves.
Selv et forbud er blitt brutt
og papir rotet utover.
Hva annet er det å gjøre?
Sove og vente.

La ham bare komme tilbake,
la ham vise seg.
Da skal han få lære
hvordan katter ikke behandles.
Sidelengs i møte med ham,
likesom høyst motvillig,
langsomt,
på synlig fornærmede poter.
Og ingen byks eller mjau i førstningen.