Bokelskere.no

Skal si vi opplever ting på høyst forskjellig vis! Jeg har nettopp lest hele verket, og klisjeer og oppstyltet skrivestil har - om ikke akkurat gått meg hus forbi, så i alle fall gitt meg en forståelse av donkosakkenes oppfatning av seg sjøl i den tida historien utspiller seg. (Gud vet om de kanskje er like anarkistiske fremdeles: Vendinger og kuvendinger i Øst-Ukraina for tida tyder på et egenrådig folkeferd som ser litt stort på "vedtatte" normer for styring og statsdannelse).

En gang i min veldig grønne og romantiske ungdom leste jeg disse bøkene for første gang, og det som satte seg fast i hukommelsen, var naturligvis den håpløse kjærligheten mellom Grigorij og Aksinja. Siden den gang har jeg jo skjønt at Nobelpristildelingen var svært omdiskutert, siden Shjolokhov var et veletablert medlem av det sovjetiske "establishment". Denne gangen prøvde jeg derfor å lete etter spor av "sovjetpropaganda" i framstillingen av kampene under borgerkrigen, uten å finne noe sånt. Kosakkene ga blanke i ideologiene og sluttet seg til de røde eller de hvite, alt etter hvordan de bedømte sjansene til å bevare kosakksamfunnene.

Jeg synes verket framfor alt forteller ei tragisk historie om et folk som i hverdagen stort sett var sjølstyrt, men som i krisetider måtte adlyde tsaren. Krigsskildringene, både fra første verdenskrig og den påfølgende borgerkrigen, er rå og detaljerte, skildringene av livet for dem som ble igjen hjemme, er nøkterne og usentimentale.

Konklusjon: Denne gjenlesingen var en av sommerens beste leseopplevelser, uansett om det er Sjolokhovs verk eller tyvegods. Det som gjorde sterkest inntrykk på meg ved siden av de folkelige og direkte dialogene, var kjærligheten til Don og det hjemlige landskapet, som gjennomsyrer hele verket. Noen finner det kanskje svulstig og overdrevet (oppstyltet, Lillevi?), men det er Don-landet hele verket handler om. Sjolokhov hørte hjemme her, selv om han ikke var kosakk.

Nylig leste jeg forresten at Solsjenitsyns påstander om plagiat var kjent døde og maktesløse av en eller annen litterat: Det handlet om misunnelse, mener jeg det ble hevdet. (Men Solsjenitsyn hadde utvilsomt gode grunner til å ønske Sjolokhov dit pepperen gror).

Skjønnlitteratur (unntatt lyrikk, som har fått helt egen hylle på loftet) ordnes alfabetisk, sakprosa etter emne/fag. Det fungerer stort sett greit - men vanntett er det jo ikke. På hytta blir det flere og flere hyller - og en del bøker finnes etter hvert både her og der ...

Jeg synes du har vært ganske god til å forklare hvorfor! Takk for strålende omtale - denne må jeg hente fram igjen om ikke lenge!

Har dere prøvd Sajo og beverungene? En typisk "utendørsbok"!

To ukers hytteferie nærmer seg - jeg har endelig besluttet å putte Michail Sjolokovs Stille flyter Don i kofferten. Fire bind som kom i hus for flere måneder siden, men som har vært litt av et tiltak å ta fatt på. Med lange, uforstyrrede leseøkter regner jeg med å komme gjennom disse på to uker. Pluss litt krim, kanskje, som avveksling fra kosakkene.

Litterære feinschmeckere får ha meg unnskyldt: Stendhals Rødt og svart ble ingen epokegjørende leseopplevelse for meg. Interessant, naturligvis, siden forfatteren visstnok var en pioner i den europeiske romankunsten, men ellers dørgende kjedelig. En forviklingshistorie om den unge Julien Sorel, som vokser opp i en familie av analfabeter, men selv er så enestående lese- og skrivefør at han blir huslærer hos borgermesteren og forfører borgermesterinnen. Han blir siden sendt på presteseminar og avanserer deretter til sekretær for en fornem adelsmann - og blir forført av adelsfrøkenen. Etter intriger og sammensvergelser blir han innhentet av fortida og reagerer såpass uklokt at han ender sine dager et hode kortere.

Dette tror jeg ikke på. Trass i at forståsegpåere mener romanen gir et godt tidsbilde av Frankrike omkring 1830, blir persongalleriet for meg bare tegneseriefigurer. Julien sukker over at de militæres storhetstid er over, jesuittene infiltrerer og intrigerer, dueller utkjempes (og duellantene blir bestevenner etterpå), og høygravide adelsdamer stresser omkring for å påvirke advokater, dommere og juryer. Har man ei ledig stund på dagen, skriver man åtte siders brev fulle av høytflygende floskler, og markiens sekretær drar på reise med lommene fulle av pistoler.

En del av scenene er komiske (utilsiktet?) - blant annet får vi flere detaljerte beskrivelser av hvordan man ved hjelp av en stige kan skaffe seg nattlig tilgang til sin hemmelige elskerinne.

Stendhal skal sjøl ha sagt at han skrev for "et lykkelig mindretall". Jeg er nok ikke blant dem.

Nei men i all verden! Det var da ikke i mine tanker at svarene mine ville virke nedlatende! Beklager at jeg har ordlagt meg på en måte som skaper et sånt inntrykk!

Alt jeg ville, var å gjøre deg litt mer nysgjerrig på Hans Børli. Jeg vet at han fikk merkelappen "skogens dikter", men setter det i hermetegn fordi det gir et altfor snevert bilde av lyrikken hans. Visst var han skogsarbeider. Piperøyker også, tror jeg. Og kanskje saktmodig - men det var i så fall bare utenpå.

Jeg hiver meg på med enda et Børli-dikt (fra SKOGEN denne gangen!):

"Skogen gjorde ham til dikter",
har velmenende journalister
skrivi i avisene
om vesle meg.
Jo da -
Det hendte jeg satt på en stubbe
i tjue-tredve minusgrader
og knurpet i meg klaka kaku
mens tankene spikket valhendt
på knoklete verseliner
inni hue på meg.
Og jeg kan forsikre dere om at
det var en fanken så hardvølin måte
å bli gjort til dikter på!

Gi ham en sjanse, da vel.

Her er en liten smakebit fra "skogens dikter":

Min politiske kulør er infrarød (derfor
ser du den ikke med det blotte øyet).
Det finnes intet parti, ingen talerstol, intet forum
for fettete floskler
så redningsløst langt til venstre.
Tusen års trellehat
overvintret i de armods lender
som ga meg livet. Kunne du så sant
stikke handa inn i hjertet mitt,
ville du brenne deg, bror.

Saktmodig?

"Hjemby" var vel en kortslutning, men skitt la gå - vi ligger visst an til å bli slått sammen etter hvert okke som. ("Oksen" er vel blitt Osebro nå?)
I min lille Lewis-jakt har jeg merket meg at mange av bøkene hans er å få i andre antikvariater, samt på engelsk gjennom nettbokhandler. Det skal jeg benytte meg av med tid og stunder. Jeg merket meg dessuten det samme som du gjorde: Lewis var en skarp samfunnskritiker.
Og så har han skrevet Elmer Gantry, som jeg så på kino i min grønne ungdom og syntes var både fascinerende og vemmelig. Motbydelig god tittelrolle spilt av Burt Lancaster - mulig han ble belønnet med en Oscar?

Nå er det natt, og i morgen er det ferie. Sove nå.

Takk for at du frister meg til å lese Sinclair Lewis - han er bare et stort, pinlig tomrom i "Nobel-samlingen" min. Jeg får begi meg ut i antikvariatene nok en gang for å snuse opp gamle mestere!

Det ble litt for mange sarkasmer for min smak. Tittelen var litt på viddene, historien var heller tam, og oversetteren/korrekturleseren (?) har ikke gjort jobben sin godt nok. Persson har heldigvis skrevet bedre bøker etter dette.

Overraskelsene står ikke i kø her heller, men har du testet Gunnar Bull Gundersen (død), Marie Takvam (død) og Lars Saabye Christensen (levende)? For øvrig støtter jeg forslaget om Børli - han er faktisk ikke så saktmodig som du ser ut til å mene.

Det nærmer seg avslutning av leseperioden, og siden det også nærmer seg en "nettfri" periode for mitt vedkommende, vil jeg gjerne takke for samlesinga og ønske god sommer. Vi er ikke så mange som har ytret oss i disse diskusjonene, men de som har gjort det, har gitt uttrykk for stor leseglede.

Sjøl hadde jeg lest verket før - og gledet meg over mange enkeltdikt, samt tolket det som ei fortelling på vers om Veslemøy, som var litt underlig av seg, som ble forelsket og sveket, og fikk kjærlighetssorg så dyp at hun nesten lot seg drive inn i galskapen.

Denne gangen ble det annerledes, kanskje fordi jeg har lest litt bakgrunnsstoff innimellom. Det var overraskende å få vite at Arne Garborg i utgangspunktet ikke hadde tenkt å legge inn noen kjærlighetshistorie i denne fortellingen. Så hvorfor gjorde han det likevel?

Det demret litt for meg da jeg leste diktet "I Blåhaug", der "fagre møyar i kvite lin" lokker med gull og glitter - og glemsel. Ingen sorg og sut skal plage Veslemøy om hun trer inn i kongens borg. Endelig går det altså opp for henne at et liv uten vonde følelser blir meningsløst: Sløkkjer de elden som heitast brenner?

Garborg trengte et innslag av alvorlig "hjartesut" for å understreke poenget: Fristelsen til å la seg bergta og leve et liv der sorgen ikke eksisterer. Han valgte altså å bruke en ulykkelig forelskelse for å illustrere Veslemøys seier. Hun blir fristet, men står imot og velger et liv som byr på både glede og sorg: Og før eg vil gløyme den sorg som brenn, før gjeng eg narr i mi heile grend.

Det harmonerer godt med en av strofene i diktet som heter "Haugtussa" tidlig i verket:
Å heller vil eg
med augo sjå
enn dauv og blind
gjennom verdi gå
og ikkje det sanne skilja!

Veslemøy framstår kanskje i deler av historien som et engstelig, viljeløst vesen som lett lar seg lokke og skremme, men hun finner igjen styrken sin "i grevens tid"!

Ellers må jeg si at Arne Garborg har imponert meg, med ordforråd fra det enkleste barnepludder til det hesligste trollmål, med rytmer som går langt utenpå "Fanitullen", og med geniale rim i alle mulige varianter. Takk til Kjell som holder orden på oss, og takk til alle andre for innspill og kommentarer. Denne gangen henter jeg fram sekseren.

Hvilken betydning legger du i uttrykket "rakke ned på", Jengeno?

"Omtaler" ble i sin tid skilt ut fra "Diskusjoner" fordi noen av bokelskerne syntes det var plagsomt når diskusjonsinnlegg ble for lange og omfattende og røpet innhold i bøkene. "Omtaler" var altså ment for dem som ville skrive fyldige bokomtaler. Det som skjedde etter denne omleggingen, var akkurat det jeg fryktet: "Hvem som helst" begynte å skrive omtaler - og med de tusenvis av medlemmer vi har fått her etter hvert, kan jeg ikke begripe hvordan man skal kunne hindre det.

Har du noen forslag til tiltak som kan gjøre Bokelskere mer inkluderende?

Og ikke minst en varm historie om guttens forhold til sin mor.

Man kan jo aldri vite - kanskje det var Garborg som "steig opp av havet"? Jeg må tilstå at jeg har vanskelig for å forestille meg denne oppstigningen, men kanskje Kjartan Fløgstad har hatt noe sånt i tankene?

Men det alvelandet som "stig av hav" hos Garborg er vel ikke Jæren? Slik jeg leser det, er det et land som viser seg når man ser ut over havet. (En kan si mye bra om Fløgstad, men det er ikke sikkert han har finlest Haugtussa slik en del av oss andre). Men artig med referanser mellom bøker man leser samtidig!

Imponerende oppsummering!
Jeg hadde også vanskelig for å legge fra meg boka. Som i de tidligere romanene til Westö får jeg en følelse av at det er Finland (eller kanskje Helsinki) det egentlig handler om. Finland ble ikke selvstendig før i 1920, etter hundrevis av år under vekselvis svensk og russisk herredømme - og Westö har i flere intervjuer hevdet at folket fortsatt bærer preg av sin turbulente fortid. Thune og Mathilda er begge representanter for et folk i villrede. Mathilda har en traumatisk fortid med krenkelser som skal hevnes, i likhet med mange andre på den "røde" sida, og Thune er i ferd med å fjerne seg fra den behagelige "laissez-faire"-holdningen han har delt med klubbkameratene sine når det gjelder Europas framtid.