Bokelskere.no

Perfekt timing for et sitat fra Hulda. Jeg må visst grave fram denne boka igjen og se om jeg finner ut av "Garborg-feminismen".

I diktet "Stjernefall" kommer det ene utysket etter det andre og avgir rapport til fanden om hva de har utrettet siden sist. Det er lett å enes om at dette krapylet representerer en mentalitet vi ikke vil identifisere oss med. Men hva med "Brillekjerringa"?

Eg vil at livet visnar i knupp;
då skal me snart oss hevja;
eg vekte kvinne or svevnen opp
og lærte henne krevja.

No gjeng ho sterk sin krevjarveg;
ut vil ho allting teige;
og berre då vil ho gifte seg,
når mannen vil borni eige.

Jeg mener å ha sett Arne Garborg omtalt som "feminist", men at han tok avstand fra Kvinnesaksforeningen, angivelig fordi de ikke gikk langt nok i sin feminisme. Likestilling i vår konvensjonelle betydning er i alle fall ikke det han prediker her. Så hva slags "feminisme" var det han (og sikkert også Hulda) stod for? Noen som vil utdype?

("Skarekula" blir man visst ikke så fort ferdig med!)

Jeg har vært på Skarekula. Det ble såpass overveldende at jeg nesten syntes det ble i meste laget med troll- og faenskap. Jeg tar ikke for meg hvert enkelt dikt, men velger å omtale hele bolken under ett, selv om hvert av diktene saktens hadde fortjent sin egen omtale.

Begynnelsen er kald og mørk, nordlyset skimrer over øde fjell - og så kryper og kravler det fram alskens uvesener som skal feire heksesabbat, hylle djevelen og alt hans vesen og stå til konfirmasjon med høytidelig overhøring. Da jeg nå leste "Svarte-katekisma" kom det for meg at Jens Bjørneboe må ha hatt dette i bakhodet da han skrev sine «Ti bud …»:

Det første bud er ganske lett
De som er flest har alltid rett.

Tenk alltid på hva folk vil si.
Og ta de sterkestes parti.

Og tviler du, så hold deg taus
til du ser hvem som får applaus.

Tenk nøye ut hva du bør mene.
Det kan bli dyrt å stå alene.

Følg ingen altfor høye krav.
Men si, hva du har fordel av.

Si alle hva de gjerne hører.
Gå stille gjennom alle dører.
(For sannheten bringer sorg og nød,
mens daglig løgn gir daglig brød)

Gå aldri oppreist. Snik deg frem.
Og gjør deg varm i alle hjem.

Husk: Ingen mann kan roses nok.
Slik bygger man en venneflokk.
(Og i et brødre-paradis
har du din beste livspolis.)

Av sladder husker du hvert ord
til bruk i neste sjefskontor.
(Men ingen taktfull sjel forteller
et ord til ham som ryktet gjelder!)

Hvis siste bud blir respektert,
da er din fremtid garantert:
Følg dristig med i kamp mot troll,-
men vis fornuftig måtehold!
Skrid tappert frem i livets strid,
- en time forut for din tid.

Både i dette diktet og flere i denne bolken holder Garborg "dommedag" over det han ser rundt seg; han beskriver et samfunn uten solidaritet, der livet i stadig større grad styres av grådighet, maktbegjær, løgn og svik. Selv kongen får sitt pass påskrevet av Garborg:

No stend du skriven med Judas inn;
det er den øvste æra.
Men svidemerket på skallen din,
med det kan eg inkje gjera.

Lenge ser det ut til at dette er fortellerens egen bolk - men etter hvert ser vi at Veslemøy er med her også, skjønt som tilskuer helt fram til øyeblikket der haugkallen stiger fram igjen og gjentar frieriet sitt i de samme rytmene som før - men denne gangen lokker han snarere med luksusliv enn med elskov. Veslemøy er avvisende helt til han lar henne "se" Jon sammen med jenta si - da resignerer hun: "No kan du meg få. No kan eg gjerne i haugen gå".

Men "haugen" er ikke det strålende stedet som beskrives i eventyr og sagn. Trangt, fuktig, kaldt, bråkete og møkkete. Veslemøy blir til og med presentert for gamle Gumlefar, en slags "sjuende far i huset", som framfører sitt kvad om hvor meget bedre alt var i gamle dager. Men da hun slår armene i kors, forsvinner all trollskapen, "og dagen omkring henne livnar".

Hva er det hun har opplevd? Jeg synes denne bolken var vanskelig å tolke. Veslemøy er synsk - kan det være framtida Garborg lar henne få et glimt av?

Og begge har henta rytmen fra folkemusikken: Nystev!

Min utgave har illustrasjoner av Borghild Rud. Vakre, vare, stillferdige og "gjennomsiktige". Men akkurat til dette diktet skulle jeg gjerne ha sett noe "saftigere".

Dette er så levende skildret at en skulle tro det var sjølopplevd! At Arne Garborg har opplevd "fest på lokalet" er utvilsomt, - han skal jo ha vært en meget habil spillemann. Rytmene mestrer han iallfall så det rykker i dansefoten her!

'kon og okkon = oss; 'kons og okkons = vår.

Falkberget/Hamsun? Jeg har lest mye av dem, og synes meget godt om begge! Muligens unntaket som bekrefter osv...?

For ikke å bidra til at vi havner enda lenger ut på viddene, kan jeg opplyse at okkon, okkons, 'kon og 'kons er svært utbredt i innlandet i Telemark også.

Nevil Shute har neppe noensinne vært foreslått til Nobelprisen. Men han var en god underholdningsforfatter - bedre enn mange andre, tror jeg. Denne boka hørte jeg om allerede i tidlig tenåringsalder (kanskje på grunn av filmen, som mange av mine eldre venner hadde sett og felt atskillige tårer over) - så da jeg fant den i et antikvariat nylig, slo jeg til. Men som jeg prøvde å si i omtalen: Det ble litt for "snilt". En by som Alice har jeg også i hylla. Bra bok, men den er jo også ganske snill. Så det kan vel hende Shute var litt for fintfølende for det intellektuelle selskap.

Romanen ble utgitt i 1958 og beskriver tilværelsen i det sørlige Australia etter den tredje verdenskrigen, en kjernefysisk krig som skal ha blitt utkjempet på meget kort tid rundt midten av 1960-tallet. Hele den nordlige halvkulen er mennesketom, og radioaktiviteten brer seg langsomt sørover - menneskene i romanen vet at de bare har kort tid igjen før katastrofen innhenter dem også.

En dyster framtidsroman, med andre ord, men de fleste av personene vi blir kjent med her, lar seg ikke overmanne av dommedagstanker. De fortsetter livene sine så normalt de kan, noen fordi de skyver ubehaget fra seg, andre helt bevisst for ikke å miste all menneskelighet.

Nå vet vi jo at denne krigen ikke har funnet sted, så det er vanskelig å snakke om troverdighet når det gjelder fakta og hendelsesforløp. Når det gjelder persongalleriet, er det litt for godt til å være troverdig, synes jeg. En del mennesker ville utvilsomt ha latt seg synke ned i fortvilelse og passivitet; Nevil Shute kunne godt ha introdusert noen av disse også i historien.

En god del omtaler av denne boka nevner dialekten som et pluss. Betyr det at jeg er en av de få som har lest boka og ikke hørt den i Tore Renbergs egen opplesning? I papirboka brukes det faktisk ikke dialekt i det hele tatt, bortsett fra dette merkelig rogalandske uttrykket "å være med noen" der de fleste ville brukt "være sammen med noen".

Med det bisarre persongalleriet, der det etter hvert viser seg at så å si ingen er helt "A4", og der handlingen stort sett drives framover ved hjelp av dialoger, må det nødvendigvis bli en del fuck-språk. I noen miljøer veeeldig mye. Men det virker nokså naturlig - de fleste snakker annerledes innen sin egen sosiale krets enn de gjør med representanter fra "the establishment" til stede.

Virkeligheten er dessverre litt ulik fra det ene miljøet til det andre. Jeg synes Renberg har fått godt tak på en virkelighet som mange av oss ikke har lyst til å vite stort om, men som noen av våre medmennesker faktisk hensleper tilværelsen i.

Et besnærende vakkert dikt er det i alle fall, og i samme rytme som det tittelløse åpningsdiktet. Jeg tenker at de to diktene er forbundet med hverandre; kanskje det ene er hverdagen og det andre drømmen?

God omtale!
Men jeg er ikke enig med deg i at alle bare er ute etter å redde sitt eget skinn. I tillegg til tenåringsdatterens mor, som du nevner, fortelles det om en pensjonert damarbeider som først strever med å redde sin gamle arbeidskamerat og siden en ung kvinne. Helikopterføreren er neppe heller så interessert i å redde seg sjøl. Kunst-studenten har kanskje egoistiske grunner til å ville redde sin mannlige medstudent, som har mobbet henne under hele samlingen? Jeg tror ikke det. Da gjenstår Saab-eieren, som egentlig er maktesløs, og pervoen ved den øverste dammen, som absolutt er ute etter å mele sin egen kake på ymse vis. Jeg syntes boka var spennende - spesielt fordi vi fikk del i tankene til et knippe enkeltpersoner som ble rammet av krisen.

Mannen som døde som en laks må du absolutt lese! Den hører nok hjemme i krim-hylla, men langt ute i ytterkanten!

Jeg kan ikke se at noen har nevnt Frode Gryttens bøker med handling fra Odda. Både Bikubesong, Flytande bjørn og Saganatt har skildringer av et klassedelt samfunn der utviklinga fører til fremmedgjøring fra egen klassetilhørighet.

Debutromanen hennes, Karl Eugen Olsen fra Vika, er også lesverdig.

Men til "alveland" kommer man vel bare hvis man lar seg lokke dit av alvene -?

De fleste skjønnlitterære bøkene hans - og mye av sakprosaen - har stoff fra Nord-Norge, ja.

Dag Skogheim. Jeg ser du har Cafe Iris i samlinga di, men Skogheim har skrevet mer fra arbeidermiljø, både skjønnlitteratur og fagstoff. (Sulis burde iallfall være pensum for en som "samler på" arbeiderkultur!)

Tiltredes! Bokelsker er han også ...

Noen betraktninger omkring "kapittelet" Heime:

Her blir vi presentert for Veslemøy og nærmiljøet hennes. Denne innledningen gir en fin bakgrunn for å forstå hva som skjer med jenta videre i historien. Hun tilhører det gamle bondesamfunnet der de tar godt vare på tradisjoner, inklusive gammel folketro. På overflaten ser dette ut til å skape trygghet i hverdagen: Nissen i fjøset er for eksempel en helt konkret skikkelse som Veslemøy har tillit til.

Men ei tenåringsjente kunne "falle i staver" og dagdrømme da som nå, og for Veslemøys vedkommende går drømmene i retning av eventyr, som hun åpenbart har inngående kjennskap til, i likhet med sagn, gåtefortelling og annen folklore. Stundom dikter hun seg selv inn i eventyrene, for eksempel når hun dagdrømmer om prinsen mens hun betrakter katten.

Hun er en populær forteller med god fantasi, og avslutningen på "I omnskråi" viser også innlevingsevne: Som avrunding på historien om Helge Håland som ble bergtatt, legger hun til: "Det er nok mange i haug og hamrar som gjeng og lengtar og stilt seg jamrar ..."

Og trass i den muntre sporven i tunet kommer bergtakingsfantasiene tilbake i nattemørket, med "skuggar i måneskodd", "bukketråv" under vinduet - og den besnærende sangen som lokker med sølvrokk, måneslott, sæletid og "elskhug vill". Jeg får assosiasjoner til gamle bergtakingsballader som Margjit Hjukse og Liti Kjersti når jeg leser dette. Garborg har på ypperlig vis maktet å skildre ungjente-drømmer fra ei tid da seksualdrift var tabu og hørte mørkemaktene til.

Det siste diktet i denne bolken, "Sundagsro", er fullt av trivsel, ro, munterhet og harmoni - men Veslemøy har altså fått et varsel om sin videre skjebne: Det som i natti seg løyner, det skal du skilja og sjå.

Tilegnelser er jo ganske vanlig i litteraturen. Slik jeg ser det, er åpningsdiktet Garborgs tilegnelse. Til landskapet, til hjemmet, til barndom og ungdom, der han sjøl har gjennomlevd "dimd og draug og dulde liv", "gru i redde barm", og "svære sår".

Det starter så vakkert - men de fleste strofene handler jo om all den skrekk og gru forfatteren forbinder med jær-landskapet - samtidig som han innser at "stundom må eg sjå deg att".

Jeg tenker på forfatterens forhold til faren når jeg leser dette diktet: "Eg såg din strid, eg veit din veg i skugge-land"; "Du om meg sviv, du hjå meg sit, du arme ånd!"

Men så til slutt altså: Lerkesongen ...