Bokelskere.no

Jeg har nettopp lest ettbindsutgaven av trilogien og er enig med deg: Den første delen var best. Som helhet er trilogien informativ, men den "nerven" jeg fant i Kornet og freden, ble svakere etter hvert. Det ble mye drøvtygging av tidligere problemstillinger: Sult, næringssorger, konflikt med de "innfødte", kirkesak osv.
Gjennom hele verket er det kvinnene som har hovedrollen. Vi får detaljerte beskrivelser av hverdagsliv og fest: Klesdrakter, kosthold, jordbruk, krøtterhold, byggeskikk og sosialt liv. Interessant, men etter hvert uten spenningskurver og nye innfallsvinkler.
Jeg må forresten nevne språket. Enkel, dialektbasert nynorsk som flyter lett og naturlig.

Jeg kunne tenkt meg fire uker. Da rekker jeg hjem igjen fra solferien før leseperioden er over. Det er selvsagt mulig å komme med kommentarer på et seinere tidspunkt, men jeg liker ikke å være på etterskudd!

Ha ha. Jeg mener å huske at Trægde alltid meldte godvær!

Morsomt! Jeg har min fars regnestav liggende i en skuff - et fornemt verktøy i svart etui. Sammen med min bestefars barberbladsliper, som er favorittklenodiet i min lille oldsaksssamling.

"Jeg er Marit, mor sin unge, fela til far, huldra i huset, datterdatter til Ola Nordistuen på Heiegårdene, fire år til høsten, to dager etter frostnettene, jeg."

Og jeg har kjent mange Øyvinder, som sikkert gråt da de ble født. Samt skolemestere som minnet om Bård, og som vi burde hatt langt flere av i skolen i dag.

Bare provoser oss, du. Noen av oss (fremdeles under sytti) har en del bindinger til dette verket som ikke kan viskes ut. Romanen som sådan har kanskje ikke de kvaliteter blaserte lesere krever i dag, men noen av de moralske elementene er da tidløse?

Elsk din neste, du kristensjel
tred ham ikke med jernskodd hel
ligger han enn i støvet (...)

Det virker greit med fire uker. Da tar jeg begynnelsen før jeg reiser på 14 dagers ferie, og så rekker jeg slutten når jeg kommer hjem. Far Goriot blir ikke med til Rhodos - kofferten blir saktens tung nok likevel.

Jeg leser den gjerne om igjen; oppdager kanskje verdier jeg ikke fant første gangen. (etter hvert skumleste jeg litt innimellom, må jeg innrømme).

Kronglete å komme seg gjennom, men absolutt bryet verd! Tankevekkende på makronivå: Hva gjør det med et folk når venn-/fiendeforhold plutselig settes i revers? Hvilket grunnlag har man for å velge side/eventuelt la være å velge i det hele tatt? Pest eller kolera?

På mikronivå hadde jeg et inderlig ønske om at slutten skulle bli annerledes!

Periodevis var det litt vanskelig å holde rede på hvem som var hvem i persongalleriet - dermed falt jeg av lasset iblant og måtte gå tilbake og lese om igjen. Det ble tungvint. Jeg vaklet derfor lenge mellom fire og fem på terningen, men landet på en svak femmer.

Akk - da jeg skjønte at mitt eget forslag ikke nådde opp, håpet jeg ei stund på Faulkner. I sluttspurten heiet jeg på Huck Finn, men var ikke utspekulert nok til å stemme taktisk i siste runde.

Dermed skal jeg altså hente fram igjen Far Goriot, som jeg leste med litt blanda følelser for et års tid siden. Kanskje jeg med gode medleseres hjelp kan se verket med nye øyne?

Sitat fra artikkelen:

Recent research in cognitive science, psychology and neuroscience has
demonstrated that deep reading — slow, immersive, rich in sensory
detail and emotional and moral complexity — is a distinctive
experience, different in kind from the mere decoding of words.

Slik jeg forstår det, er det altså ikke nødvendigvis slik at et lesende menneske blir et bedre og mer empatisk menneske - det kommer i høy grad an på hva det er man leser. Fikk bare lyst til å nevne det, som et apropos til f.eks. Mao, som er nevnt nedenfor. (Vet vi HVA han leste?)

Den første Coelho-boka jeg leste, het Veronica vil dø. Den likte jeg godt. Jeg hadde derfor de beste forhåpninger da jeg startet på Alkymisten - men det ble helbom. Jeg ga ham en sjanse til og leste Djevelen og frøken Prym. Dermed var det slutt mellom Coelho og meg.

Godt å se at jeg ikke er ei helt enslig svale blant alle seksertrillerne. (Fra meg ble det en treer). Her ble det for mye av alt. Personer, bipersoner, korrupsjon, drap, mishandling, mistenkte og sex-scener. Det virker som om Nesbøs voldsfantasi eskalerer fra bok til bok, og her henter han fram absolutt alt han kan komme på av faenskap og trer det ned over hodet på leseren gang på gang. Nok nå. Ikke mer Nesbø for meg.

Godt å være tilbake i hverdagen igjen! Og her hagler det med gode forslag. Her kommer mitt:

Fedre og sønner av Ivan Turgenjev.
Rett og slett fordi jeg aldri har lest noe av Turgenjev, og håper å få et ekstra påskudd til å bøte på denne forsømmelsen.

Jeg ser at mange av fellesleserne allerede har lest den, men gambler litt denne gangen. Hvis jeg har forstått det rett, er ikke denne boka svært omfangsrik, så den burde være overkommelig for oss alle.

Jeg har lest de tre første av Larsen med stor glede og har de to siste stående på vent i hylla. Det er nok på tide å ta dem fram igjen, skjønner jeg. Åsta Holth har jeg aldri lest før, men her fikk jeg altså inspirasjon til å gå inn i et nytt og ukjent forfatterskap. Trilogien hennes er bestilt! Kanskje jeg burde lese den før jeg går løs på de siste delene av Mostamägg-historien?

Takk for fin omtale. Boka står i "skal lese"- hylla mi nå, oversatt av Turid Farbregd i 2013: Da duene forsvant.
Jeg har tidligere lest både Stalins kyr, Baby Jane og Utrensking - alle meget lesverdige, men jeg likte den siste aller best - den bør du lese!

Og nå er jeg spent på "duene". (Jeg har sett at den har fått litt blandet kritikk fra "proffene").

Hjertens enig med deg, bortsett fra sammenlikningen med Hosseini. Tidvis syntes jeg heller skrivestilen minnet litt om Jose Saramago, men likevel med en helt særegen fortellerstemme.

I sommer har jeg lest de to siste bøkene i trilogien - de er minst like gode som den første!

Takk for respons!
Den eneste av dine innvendinger som jeg tvert må tilbakevise, er påstanden om at jeg bruker begrepet "interessant" når jeg egentlig mener det motsatte. På ingen måte! Det jeg skriver, er vanligvis det jeg mener. For eksempel fant jeg det faktisk svært interessant å lese om den nesegruse beundringen av Napoleon - og lengselen tilbake til de gloriøse tidene "med seir fra Moskva til Cartagena". Det har nok sin årsak i manglende kunnskap om denne perioden i Europas mer "folkelige" historie.

Du er åpenbart en tålmodig leser. Det er ikke jeg. Pustepauser på et halvt år blir for vidløftig for meg. Har jeg begynt på ei bok, så leser jeg den ut. I dette tilfellet har jeg verken kastet stein eller felt tårer, men jeg utelukker ikke at boka blir tatt fram igjen med tid og stunder.

"( ... ) de siste syv årene har han tilbrakt seks dager av hver uke i høvleriet og hatt jobb med å føde høvelmaskinen med planker og bord."

Bare et lite eksempel på at Sigurd Hoel kanskje ikke var fjellstø i engelsk. Hvordan han kan ha resonnert seg bort fra "lyset", eventuelt "lettelsen/befrielsen", har jeg imidlertid ingen ide om.

For en enkel leser som meg er det Lena, stoisk og uforstyrrelig, som representerer lyset.

Mirakler er ikke Nesbøs stil? En klaustrofobisk, hardt skadd fyr som svømmer i en trang tunnel og har åndsnærværelse nok til å hente oksygen fra ei tomflaske Jim Beam på innerlomma: Mer mirakuløst kan det vel knapt bli?

Skal si vi opplever ting på høyst forskjellig vis! Jeg har nettopp lest hele verket, og klisjeer og oppstyltet skrivestil har - om ikke akkurat gått meg hus forbi, så i alle fall gitt meg en forståelse av donkosakkenes oppfatning av seg sjøl i den tida historien utspiller seg. (Gud vet om de kanskje er like anarkistiske fremdeles: Vendinger og kuvendinger i Øst-Ukraina for tida tyder på et egenrådig folkeferd som ser litt stort på "vedtatte" normer for styring og statsdannelse).

En gang i min veldig grønne og romantiske ungdom leste jeg disse bøkene for første gang, og det som satte seg fast i hukommelsen, var naturligvis den håpløse kjærligheten mellom Grigorij og Aksinja. Siden den gang har jeg jo skjønt at Nobelpristildelingen var svært omdiskutert, siden Shjolokhov var et veletablert medlem av det sovjetiske "establishment". Denne gangen prøvde jeg derfor å lete etter spor av "sovjetpropaganda" i framstillingen av kampene under borgerkrigen, uten å finne noe sånt. Kosakkene ga blanke i ideologiene og sluttet seg til de røde eller de hvite, alt etter hvordan de bedømte sjansene til å bevare kosakksamfunnene.

Jeg synes verket framfor alt forteller ei tragisk historie om et folk som i hverdagen stort sett var sjølstyrt, men som i krisetider måtte adlyde tsaren. Krigsskildringene, både fra første verdenskrig og den påfølgende borgerkrigen, er rå og detaljerte, skildringene av livet for dem som ble igjen hjemme, er nøkterne og usentimentale.

Konklusjon: Denne gjenlesingen var en av sommerens beste leseopplevelser, uansett om det er Sjolokhovs verk eller tyvegods. Det som gjorde sterkest inntrykk på meg ved siden av de folkelige og direkte dialogene, var kjærligheten til Don og det hjemlige landskapet, som gjennomsyrer hele verket. Noen finner det kanskje svulstig og overdrevet (oppstyltet, Lillevi?), men det er Don-landet hele verket handler om. Sjolokhov hørte hjemme her, selv om han ikke var kosakk.

Nylig leste jeg forresten at Solsjenitsyns påstander om plagiat var kjent døde og maktesløse av en eller annen litterat: Det handlet om misunnelse, mener jeg det ble hevdet. (Men Solsjenitsyn hadde utvilsomt gode grunner til å ønske Sjolokhov dit pepperen gror).