Bokelskere.no

Humoristisk er ikke nødvendigvis det samme som morsom.

Aldri hørt om ham. Kanskje ikke så rart - av hans over 30 romaner er det bare disse som er oversatt til norsk, i følge Wikipedia:

1979 : Gater i mørke, Cappelen
1982 : Ungdomstid, Cappelen
1988 : Søndagene i august, Cappelen

Regner med at Cappelen er i hektisk virksomhet med nyutgivelser, og at vi ikke-fransklesere etter hvert får del i flere av bøkene hans!

Samme forfatter har også skrevet Fugler uten vinger, som handler om folkegruppene i områdene rundt Egeerhavet og hvordan de ble skaltet og valtet med av stadig skiftende erobrere opp gjennom historien. Anbefales!

... men dette skulle handle om nyere nordisk litteratur.

Lesesirkelens første bok i "nyere nordisk"-klassen var Himmelrike og helvete av Jon Kalman Stefansson. Island er absolutt med!

For en pussig tilfeldighet at vi begge foreslår ei bok der Christian II er en sentral skikkelse! Kanskje vi må lese begge?

(Forfatteren din het vel forresten Johannes og ikke Georg?)

Da iler jeg til med
Sigbrits bålferd av Bergljot Hobæk Haff.

Sigbrit, fortelleren, er mor til Dyveke, kong Christian IIs vakre elskerinne. Boka har jeg lest før, men skulle gjerne dykke litt dypere ned i både tidsånd og menneskeskjebner. Hobæk Haff er en mester i språkbruk, ofte underfundig og sjelden klisjeaktig og sentimental.

Artig å lese krim fra distriktet hvor man bor - enig i det. Det var nok det som fikk terningen min til å lande på fire og ikke tre. Historien var både spennende og velskrevet, men jeg syntes det ble så reint for mye "utenomsnakk"!

Artig karakteristikk! Jeg måtte sjekke - går ut fra at du sikter til omslaget? Når det i tillegg har bilde av en enslig person i et stort landskap, på vei bort, skjønner jeg at denne behøver jeg ikke å sette på ønskelista!

Jeg leste denne romanen i fjor og er nå kommet i mål med reprisen. Denne gangen har jeg fått tankevekkende og verdifulle innspill fra andre bokelskere og har sjøl forsøkt å skaffe meg litt mer innsikt i Balzacs verden. Likevel (eller kanskje nettopp derfor?) har jeg ikke fått noe bedre helhetsinntrykk av boka enn sist.

De fleste av personene framtrer som endimensjonale pappfigurer. Grådige, feige, intrigante og foraktelige. De "små" i samfunnet, som Balzac etter sigende skulle ha slik sympati for, blir vi ikke kjent med, bortsett fra sporadiske glimt av lojale tjenestefolk. (Far Goriot var jo opprinnelig ikke en av de "små").

Mot slutten får man kanskje inntrykk av at Rastignac er på veg ut av sin egen lille streberverden, men sluttavsnittet torpederer jo dette inntrykket ganske ettertrykkelig. Den eneste som hele tida framstår som et noenlunde anstendig menneske, er Bianchon.

Rastignac opptrer i et utall av Balzacs romaner etter dette, har jeg nettopp lest i en Wikipedia-artikkel, der herremannens videre levnetsløp er kort referert. Ikke underlig at navnet Rastignac er gått inn i det franske vokabularet som betegnelse på en streber og lykkejeger!

Jeg har lest alle innlegg med åpent sinn og takker alle mine medlesere hjertelig for impulser. Far Goriot går nok ikke i glemmeboka, men nå avslutter jeg med å ta en reprise på terningkastet også: Uforandret firer!

Om Genna egentlig er veltilpasset, er jeg ikke sikker på. Hun er snill og ganske naiv, men jeg synes hun lever i sin egen lille "boble" og har liten erfaring når det gjelder å tilpasse seg andre mennesker. Trass i den uortodokse familiebakgrunnen ( - eller kanskje nettopp på grunn av den?). Man skal være snill mot de undertrykte, slike som f.eks. Minette. Og hvorfor Minette motsetter seg denne snillheten, forstår hun ikke.

Kostelig! Spesielt pensjonatvertinnen i helfigur (med katt - endelig et forsonende trekk!)
Ellers merket jeg meg billedteksten "a police spy disguised as an honest citizen" - kan det tyde på at ordensmakten ikke var spesielt vel ansett -?

Først av alt må jeg gi George Sand den kreditt hun absolutt fortjener: Meget interessant dame, og utvilsomt med mer enn sitt fadervår i bagasjen, både når det gjelder kunnskaper og erfaringer. Likevel ble boka en skuffelse for meg, kanskje mest fordi jeg ventet meg noe annet. George Sand hadde jeg ikke lest noe av tidligere, men hun var et kjent navn, blant annet på grunn av oppholdet i Valldemosa sammen med Chopin, som mallorcinerne i dag faktisk virker ganske stolte av. Iallfall utnytter de det i turistsammenheng.

Jeg ville for eksempel ha ventet mer om forholdet til Chopin. Misforstå meg rett - pikante detaljer trengs ikke, men når man tar med seg en syk samboer, som samtidig er en av Europas "hotteste" komponister, og to barn og reiser såpass langt vekk fra "sivilisasjonen" (Valldemosa er vel noen kilometer fra Palma?), kunne man vel unne leseren litt mer enn betraktninger om arkitektur, natur og en notorisk nedrakking av lokalbefolkningen? Litt om Chopins arbeid med musikk, for eksempel ...

Sant å si synes jeg det beste ved hele boka var forordet til Tor Åge Bringsværd og fotnotene fra oversetteren (Henning Hagerup). Samt (kanskje) konklusjonen til George Sand i ettertid: Skal man hvile ut og samle krefter, er det ingen god ide å velge ødemarka som oppholdssted.

Enda et hull i min klassiske dannelse. Islands klokke må inn på leselista. Jeg klarer ikke helt å forestille meg likhetstrekk mellom Audur og Laxness, men der kan jeg jo ta grundig feil.

God omtale i bloggen din - du har nok fått mer ut av historien enn jeg fikk. Sjøl valgte jeg også boka på grunn av tittelen og ble litt skuffet over at rosehagen ikke fikk større plass i romanen. Fin kjærlighetshistorie, men noe varierende, synes jeg. Først tilværelsen på Island, forhistorien om mor og relasjonene til far og bror, så følger en merkelig sekvens om reisen gjennom Europa; den reneste "road movie" der hovedpersonen kommer i kontakt med nokså utypiske representanter for befolkningen. Deretter etablerer han seg i klosteret, og så dukker altså mor og datter opp, og vi får en nesten "Knausgårdsk" skildring av livet som husfar.

Absolutt lesverdig roman, men den vakte ikke den helt store begeistringen hos meg (for lite roser?). Jeg følte meg dessuten litt snytt over avslutningen - det virket som om forfatteren la opp til en fortsettelse på historien.

Enig med deg når det gjelder oversettelsen, Hanne. Nå har jeg en mistanke om at språket i originalutgaven kan være såpass dårlig at oversetterne har hatt en umulig oppgave, men en del detaljer i setningsbygging og ordvalg tyder også på at radarparet Risvik ikke har lagt sin sjel i dette arbeidet.
Historien kunne blitt riktig spennende hvis forfatteren hadde strammet inn stoffet med en fjerdedel. Her ble det for mye av det meste.

Jeg har nå gjenlest første "kapittel" (introduksjonen) og er godt i gang med neste del. Og nå som sist må jeg dessverre slå fast at dette gir meg lite. Iblant glimter det til med infame personbeskrivelser - alle får sitt og (nesten) ingen vekker særlig sympati hos meg, ikke engang Goriot - inntil videre.

For øyeblikket har jeg tatt pause fra Vautrins "forelesning" for Rastignac på en benk i hagen. Det ble i meste laget. Slike monologer tror jeg ikke på: Selv om Vautrin åpenbart har mange nyttige råd å gi, ville man vel ha ventet kommentarer fra samtalepartneren en gang imellom.

Jeg noterer sammenlikningen med Dickens og er enig i at det er en del likhetstrekk, men i mitt hode er Dickens mildt humoristisk der Balzac er ondskapsfull. Nylig leste jeg at Balzac i sine romaner viste sympati for "de små" i samfunnet, men her har jeg foreløpig ikke oppdaget noe av det.