Bokelskere.no

Godt sagt igjen! Fra begynnelsen av minnet dette meg faktisk om krigsskildringene i Stille flyter Don, selv om Sjolokhov nok er mer dramatisk i sine beskrivelser enn Linna er.

Hvordan personene forholder seg til det som skjer, får vi vel vite en hel del om - gjennom det de sier og gjør. Etter hvert begynner det å utkrystallisere seg noen få "hovedpersoner" som iallfall har overlevd fram til nå, og dem kommer man med tid og stunder litt nærmere innpå, iallfall om man tar fantasien til hjelp. Jeg håper du holder ut!

Jeg er heller ikke overrasket - men dette er iallfall et trekk som skiller denne boka fra mange andre krigsskildringer, hvor scener og synsvinkler gjerne skifter litt av og til. Her er vi på krigsarenaen hele tida, leseren får ingen "hvilepauser", selv om aktørene både drar på perm og tilbringer kortere eller lengre tid på hospital på grunn av skader.

Groteske eventyr har vi vel plenty av i vårt eget lille hjørne av verden?

Rett inn på ønskelista! Har tidligere lest Hakawati av samme forfatter og likte den svært godt!

Vel fortjent litteraturpris fra Nordisk Råd!

Noe som slår meg er den massive mannsdominansen i persongalleriet: I løpet av de første kapitlene har vi blitt mer eller mindre kjent med et trettitalls navngitte menn. Det eneste kvinnelige innslag hittil er ei navnløs lotte fra kantina - som kontant avviser Lammios forførelsesframstøt. Pluss avstandsomtale om ei offisersfrue og en navngitt "liksomkjæreste".

Knossos, Kreta

Kjære Ariadne!
Kan du hjelpe meg? Jeg har mistet tråden, og det er
så mange minotaurer her!

I all hast,
Tesevs

Else Michelet

Det hender jeg detter litt ut av handlingen, særlig når jeg prøver å holde rede på hvem som er hvem av personene. Noe av årsaken er nok at jeg vet alt for lite om militær organisasjon! Nå ser det jo ut til å gå litt "på halv tolv" med både ordrer og disiplin på dette toktet, men jeg må visst oppdatere meg litt på begrepene her, slik at jeg iallfall kan få klarere for meg hvem som har befalingsmyndighet over hvem, og hvordan dette egentlig henger sammen (eller burde ha hengt sammen, kanskje).

Musikk til lesinga? Nei, mange takk. Det måtte i så fall være noe som er så intetsigende at det går inn det ene øret og ut det andre. Og da kan man jo like gjerne la det være.

Jeg mente vel egentlig ikke å sidestille undertrykkingen fra verken den ene eller den andre (eller den tredje). Kanskje "skaltet og valtet" var et uheldig ordvalg? Det jeg prøvde å si, gjaldt nok spesielt den ustabile situasjonen for innbyggerne i grenseområdene, Karelen i særdeleshet.

Jeg er heller ingen historiker.

Dette er Finland, som Sverige og Russland/Sovjet har skaltet og valtet med siden middelalderen. Jeg har lest nok til å få med meg at det (i alle fall i begynnelsen) handler om Karelen og "fortsettelseskrigen", - etter min mening en meget presis betegnelse på andre verdenskrig for finnenes vedkommende. De hadde akkurat måttet avstå svære områder til Sovjet etter vinterkrigen, med et enormt flyktningproblem som konsekvens, så hvem fienden er i denne sammenhengen, er udiskutabelt. Jeg tror vi har godt av å bli minnet om at et av våre naboland har en mye blodigere historie bak seg enn vi kan forestille oss - med traumer og bitterhet som har preget det finske samfunnet helt fram til vår tid.

For øvrig er jeg enig med dem som mener at det er en utfordring å skille personene fra hverandre, men jeg tar det ikke så tungt, siden jeg føler at vi blir presentert for typer, ikke personligheter. Her har vi veteranene som har vært i krig før, vi har rekrutter som ikke skjønner hva de er på vei til, vi har fattig og rik, leg og lærd, modig og redd, likeglad og empatisk, pompøs og ydmyk - et tverrsnitt av alle som deltok i krigen. Ukjente soldater.

Jeg har aldri samlet på slikt, men i lyrikkhylla mi står Meditasjonar over Georges de La Tour med personlig hilsen fra Paal-Helge Haugen, som er en poet jeg har beundret i flere tiår.

Og i min farmors bokskap, som ellers stort sett inneholdt Bibelen og diverse religiøse bøker, sto også Markens grøde, med personlig hilsen fra Knut Hamsun til min farfar, som hadde vært en av domsmennene i navnesaken om Nørholm. Farmor hadde mange barn og enda flere barnebarn, så hvem dette klenodiet tilfalt da arven ble fordelt, har jeg ingen anelse om. (Skulle gjerne hatt den sjøl!)

Sånt burde det vært mulig å unngå. Hva med å ekskludere alle "bokelskere" som etter f.eks. en måneds medlemskap fortsatt står med null bøker? Teknisk mulig? Ønskelig?

Siegfried Lenz er en forfatter jeg har hatt stor glede av. Både Tysktime og Ekserserplass er for eksempel bøker jeg setter stor pris på og tar fram en og annen gang med lange mellomrom. Denne boka, Landesbühne, har jeg akkurat lest på svensk (finnes ikke i norsk oversettelse, og jeg er ikke god nok i tysk til å få med meg nyanser). Den svenske tittelen (Vilken teater!) var jeg bare sånn passelig begeistret for. Men det handler altså om teater. Og fengsel.

Ei teatergruppe holder forestilling i fengselets kantine. Fortelleren (professoren) og cellekameraten Hannes greier, sammen med en håndfull medfanger, å stikke av i bilen til gruppa. Det hele minner litt om en Paasilinna-historie, men bare til å begynne med. Riktignok ligger det jo mye alvor mellom linjene hos Paasilinna , men hos Lenz ligger alvoret på et litt annet plan: Visst blir rømlingene tatt og ført tilbake til fengselet etter en periode på frifot, men er det ikke egentlig det de ønsker innerst inne? Og i så fall hvorfor?

Som en skjebnens ironi kommer den selvsamme teatergruppa på besøk ei stund etter at rømlingene er vendt tilbake - med forestillingen Mens vi venter på Godot!

Ei lita flis av ei bok (nærmest bare en lang novelle) som ga meg mange tanker!

Jeg er alltid skeptisk til bøker som får overstrømmende anmeldelser. De KAN jo faktisk være reine "døgnfluer"! Etter hvert har jeg nå vendt meg mer og mer mot klassikere som bevislig har tålt tidens tann, men det er selvsagt en ulempe å la verdenslitteraturens bestselgere forbli ulest. Jeg henger etter i mange av diskusjonene her inne fordi jeg venter for lenge med å lese de "dagsaktuelle" bøkene. Når jeg skal inn og gi en kommentar, havner jeg i tråder som er flere år gamle og får som oftest ingen respons.

Jeg har lest ganske mange av Toril Brekkes bøker og likt dem godt, men tror jeg skjønner hva du mener med "oppsummerende" kontra "fortellende". Jeg betrakter henne som en forfatter med en meget nøktern skrivestil. Et unntak er novellesamlingen Enkenes paradis - av alle bøkene hennes er det nok den jeg først ville anbefale for andre.

Godt resultat! Jeg tror jeg foreslo den ved forrige korsvei; har hatt den stående i hylla ei stund.

John Steinbeck. Skjønt humoren i Alle tiders torsdag, Cannery Row og Tortilla Flat nok er blandet med litt sårhet iblant.
Og Snopes-trilogien av William Faulkner har en del hylende morsomme sekvenser.