Bokelskere.no

Morsomme sitater og underfundige kommentarer! Når det gjelder Mr Vincy, har du sikkert et poeng, men i mine øyne er det Mr Casaubon som er selveste "sjefs-prokrastinøren" i dette verket, iallfall så langt jeg har lest!

Et skudd i blinde: Meloner utvikler seg best i solskinn og varme. Dorothea har stor glede av å få sjansen til å utvikle evnene sine. I kapittel 7 er det foreløpig både solskinn og varme - men hvor lenge var Adam (Dorothea) i paradis?

Jeg er en notorisk utålmodig leser. Dessuten er jeg en "enboksleser" - det vil si at når jeg først har begynt på ei bok, vil jeg nødig blande inn andre bøker. Så for meg er tidsplanen for Middlemarch i overkant romslig. Bind 1 har jeg lest ut i vanlig lesetempo, etterpå har jeg gått tilbake og prøvd å tolke mottositatene og finne spor som peker mot handlingen i kapittelet.

Mottoet for kapittel 23 leser jeg som en advarsel til Fred: Hester er ikke noe du bør satse på, unge mann!

Vi finner neppe fasitsvaret, Gretemor! Men vi kan jo fortsette å gruble ...

Jeg er for så vidt enig med deg i at det ikke er så mye spenning knyttet til handlingen i en del av de historiene som fortelles, men her føler jeg at det er Middlemarch som er den store "hovedorganismen", og mangfoldet, forholdet mellom enkeltpersoner, klasser og familier synes jeg er skildret med både alvor og humor. Så ikke gi opp, Karin - kanskje du oppdager perler og diamanter undervegs!

Det er mulig jeg har vært for streng, men Odd Børretzen har vært en stjerne for meg i bortimot femti år, så jeg ble fryktelig skuffet. Det var nok "tåre"-sitatet som fikk begeret til å flyte litt over da jeg skrev innlegget. Men det er definitivt ingen språkmester som har skrevet om språkmesteren, det er det bare å konstatere.

Jeg har lest og lest, humret og kost meg. Framfor alt er det språket og uttrykksmåtene som skaper stor leselykke hos meg. Og da mener jeg også hvordan Eliot bruker språklige virkemidler for å presentere persongalleri og følelser. Bitende ironisk og samtidig med stor toleranse for menneskets mangehånde tilkortkommenheter.

Jeg hadde med boka på ferie, og da jeg var ferdig med første bolk av "pensum", var jeg såpass oppslukt at jeg bare måtte lese videre. Dermed har jeg altså lest ut hele første bind og kan ikke helt huske hvor og når de ulike personene dukker opp og blir en del av historien. Men jeg har faktisk fått en slags motvillig avstands-sympati med Casaubon!

En "tråkmons" av de sjeldne og sikkert temmelig umulig å være gift med, men med en mindreverdighetsfølelse som gjør at han setter seg i hodet å utrette noe virkelig storartet for å overbevise (seg sjøl?) om at han er enestående. Tilknappethet og arroganse brukes ofte for å kamuflere usikkerhet.

Vi ser jo etter hvert at Dorothea begynner å ane uråd når det gjelder ektemannens vilje til å fullføre bokverket. Hva var det egentlig ved denne mannen som tiltrakk henne i starten? Kanskje hun bare ville vekk fra noe hun IKKE ønsket - og dermed havnet hun i en situasjon som hun heller ikke ønsket?

Jeg krysser fingre for Dorothea i fortsettelsen!

Litt tankespinn: Aurore Dupont (Dupin?) tok forfatternavnet George Sand i 1830-åra; hennes beundrer Marian Evans ble til George Eliot omtrent 20 år seinere. Om ikke annet, er det iallfall et pussig sammentreff.

Familie, kolleger og venner forteller om Odd Børretzen, står det i forlagets omtale. Jeg skulle ønske forlaget hadde valgt en mer skrivefør person til å føre dette i pennen. Det er gjort grundig research, det er tydelig, men det virker som om forfatteren har villet ta med absolutt alt, selv der kildene overlapper hverandre i lag på lag. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger vi får vite at Børretzen var en sjenert og fryktsom person, for eksempel. Redigering og kraftig innstramming av tekst ville gjort boka mye bedre.

I en biografi om en av våre mest kreative og velformulerte penneknekter ville det dessuten ha vært et pluss med en like velformulert forfatter, om slikt er mulig. Språket i denne boka er skolestil-aktig (rimelig flink stilskriver, for all del!) og mangler ofte sammenheng mellom setninger og avsnitt. Det kryr dessuten av språkfeil som "vel og merke", "formodentlig"(= "mot formodning"), "komplement" (=kompliment), "en vestlandsk forknyttethet".

Under introduksjonen av Lars Martin Myhre får vi vite at
I femtenårsalderen ble de første bandene startet, og som syttenåring tok jazzen ham.

Kreativt språk er det vel gjort noen forsøk på, men det hadde vært like greit å la det være:
Følelser lå over publikum og duvet, de klamret seg til tårene som mistet fotfeste i de mange blanke øynene. For det var mange blanke øyner.

Innholdet i boka er ikke uinteressant, men for meg ble ikke dette den leselykke-opplevelsen jeg hadde forestilt meg.

Eller på bærtur, kanskje?

Takk skal du ha. Det var en unødvendig oppstyltet oversettelse, synes jeg.

Jeg spekulerte også litt på det der. " ... mål som forblir upåvirkelige ..." synes jeg er en merkelig uttrykksmåte. Gadd vite hva det står i originalteksten?

Enig med deg. Jeg greide ikke å opparbeide noen sympati verken for far eller datter (eller noen av de andre personene for den saks skyld) - i det hele tatt er historien lite troverdig, synes jeg. Skuffelse, siden jeg like Nattog til Lisboa ganske godt.

Jeg syntes også den startet ganske lovende, men da det omsider gikk opp for meg at fr. Sigurdadottir ikke hadde tenkt å gi en rasjonell løsning på gåten, sank spenningen som en stein. Sånn var det med den saken.

Jeg opplevde denne boka som en særdeles subjektiv skildring av en lang reise. Noen partier fant jeg bortimot kjedelige, men her var mange høydepunkter. Det mest dramatiske for meg ble "forestillingen" i New Orleans og påfølgende møter med "innfødte", men også besøket i hjembyen gjorde sterkt inntrykk. Familiebesøket i Texas var jo ganske fornøyelig beskrevet. For ikke å snakke om de mange episodene som involverte Charley - for eksempel det mislykka forsøket på å ta snarvegen gjennom en snipp av Canada. Ubetalelig! Men generaliseringen om USA-grensevakter kontra andre grensevakter på grunnlag av denne episoden syntes jeg ble overfladisk. (En del mennesker nyter å bruke maktposisjonene sine, uansett hvor i verden de får sjansen).
Jeg er i det hele tatt ikke veldig begeistret for generalisering, så en del av de andre forsøkene på å beskrive den "typiske" amerikaner, New Englander, texaner eller hva det nå måtte være, syntes jeg også ble ganske tafatte. Alt i alt en sterk firer fra meg denne gangen - og hjertelig takk til alle som har bidratt og gjort felleslesingen til en trivelig og givende opplevelse!

Nysgjerring som jeg er, har jeg selvfølgelig lett etter - og funnet - informasjon om Carson McCullers. Seksuell orientering var nok noe hun var mer enn gjennomsnittlig opptatt av.

Begge bøkene er satt pent tilbake i hylla. Jeg vet hvor de står og kommer kanskje til å hente dem fram igjen med tid og stunder. Terningen landet på en femmer - jeg er stadig i tvil om hvorvidt dette er "urettferdig", siden Vredens druer fikk en sekser.

Hva er det som gjør Øst for Eden et hakk dårligere? For meg er det de to familiehistoriene som ikke henger helt sammen; de er bare tråklet ihop på enkelte steder. Selv om bestefar Samuel spiller en sentral rolle i begge historiene, får jeg ikke helt tak i poenget med å involvere Hamilton-familien i så stor grad.

Men begge historiene griper meg på en helt uforklarlig måte. Ingen av de andre Steinbeck-romanene har satt i gang så mange tankeprosesser i hodet mitt som denne.

Nå tar jeg snart fatt på Turen med Charley, og får kanskje nye impulser.

Jeg visste at det var både omtaler og diskusjoner om denne boka, men de var godt gjemt! Jeg har lagt inn mitt eget eksemplar, og strevde fælt med å finne andre "følgere". Da jeg endelig kom på å søke blant Lillevis bøker, dukket det plutselig opp både følgere og omtaler! Jeg må visst erstatte mitt eksemplar med dette. Vel, nok om det.

Mens jeg leste, tenkte jeg stadig på tittelen Hjertet er en ensom jeger. Denne boka handler jo også om akkurat det. Jeg ser paralleller til den andre boka: Der er det en jentunge som "forelsker" seg i en funksjonshemmet (døvstum) leieboer. Denne bryr seg egentlig ikke om andre enn sin mannlige venn, som på sin side ikke bryr seg særlig om mennesker i det hele tatt. (Amelia - Lymon -Marvin?)

Og jeg er enig med Bjørg - tanken på homofili er vel nærliggende i begge bøkene. Triste er de begge to, men Den bedrøvelige kafe var kanskje et hakk mer betagende, med skildringer av landskap, lys, vær og vind. Og "epilogen" om lenkegjengen satte et vakkert punktum.

Hva er det så for en gjeng som kan frembringe slik musikk? Bare tolv dødelige menn, syv sorte og fem hvite gutter her fra distriktet. Bare tolv dødelige menn som er sammen.

Det er langt mellom venner

Det er langt mellom venner
Mellom venner står mange
bekjentskaper
og mye snakk.
Venner ligger som små lysende stuer
langt borte i fjellmørket.
Du kan ikke ta feil av dem.

Til lykke med 80-årsdagen, Kolbein Falkeid!