Bokelskere.no

Bare for ordens skyld: Vredens druer ble utgitt i 1939, etter at Steinbeck året før hadde reist rundt i migrantmiljøet og gjort seg grundig kjent med både folk og samfunnsforhold.

Interessante resonnementer - men siden dette er en roman med vidåpen slutt, velger jeg å dikte videre på mine egne forestillinger om hva som venter Tom Joad. Jeg tror ikke han kommer langt. Han er løslatt fra fengsel med meldeplikt, han har forlatt hjemstaten, og på toppen av det hele er han ettersøkt for et nytt drap.

Her tror jeg filosofene må ta over. Tankegodset i New Age-bevegelsen er vel hentet fra tenkere som levde, tenkte og skrev lenge før både Steinbeck og sekstiåtterne. Casy/Steinbeck elsket menneskene, men jeg tviler på at de drømte om The Age of Aquarius ....

I denne tråden finner jeg bare to fakta:

1. Informasjonen i bokdatabasen var feil.
2. Feilen er nå rettet.

Siden du åpenbart mener å ha påpekt flere, foreslår jeg at du tar en kort oppsummering av de fakta du har bidratt med. Til opplysning for oss eldre damer, som i tillegg til å være hårsåre, negative og lettprovoserte, sannsynligvis også har litt tungt for det.

Er du sikker på at du vet hva en skjønnhetsflekk er?

Grei oppklaring. Jeg fant nemlig ikke igjen noen typisk "Tom Joad" blant personene i ...Battle.

Boka er likevel absolutt verd å lese - jeg tror jeg har kommentert den et annet sted her inne, men nå begynner det å hope seg opp så mange Steinbeck-tråder at jeg mister litt av oversikten. Jeg synes iallfall In Dubious Battle er en ganske interessant innfallsvinkel til Steinbecks politiske budskap: Begge de to "røde" provokatørene er saktens sympatisk skildret, men i mitt hode blir de etter hvert tapere på det menneskelige plan, og dermed også i leserens øyne, enda så inderlig man hadde ønsket at de skulle lykkes. I denne boka spiller jo også "Doc" en framtredende rolle, og jeg mener å fornemme at han med sin humanistiske tilnærming har forfatterens sympati i langt større grad enn ideologene.

Odin, mener du at Tom kan være utviklet fra en av personene i Battle? I så fall må jeg visst lese den for andre gang denne høsten!

Neida, DENNE sangen er skrevet av Springsteen. Guthrie har skrevet en annen sang om Tom Joad.

Bare en liten oppklaring: Det er sannsynligvis marinbiologen Ed Rickett som er modell for figuren Doc, som opptrer i flere av Steinbecks bøker. Rickett var Steinbecks kamerat; de to var på flere små og store "ekspedisjoner" sammen, blant annet beskrevet i Eventyr på Mexicokysten.

Felleslesingen er godt i gang - vi er snart ferdige med Vredens druer og skal så ta for oss Natt uten måne, Perlen, Øst for Eden og Turen med Charley. Det var nødvendig å avgrense antallet bøker en del, ellers ville det ha tatt altfor lang tid. Så en del av den store produksjonen måtte velges bort.

Det er ikke for seint å bli med på diskusjonene ennå! Veldig inspirerende å diskutere med likesinnede!

Her finner du en diskusjon om felleslesingen.

Midt i felleslesingen av Steinbeck har jeg sneket inn en del bøker som ikke står på "felleslista" - blant annet denne. Sterkt gjensyn med gode folk som vil hverandre vel - og som av den grunn (pluss diverse andre grunner) vikles inn i situasjoner der løsningene må tas på sparket. Rasende morsomt skrevet, men med en sår undertone gjennom hele boka. Nok et vitnesbyrd om Steinbecks omsorg og respekt for de små i samfunnet.

Alle tiders torsdag skal snart fram fra glemselen igjen!

Den kjenner vi!

Takk for oppklaringer! Benson er nok en pålitelig kilde. I Steinbecks "egen" brevbok blar jeg jo bare litt att og fram og kan ha gått glipp av både det ene og det andre. Jeg har nok hatt for spinkelt grunnlag for konklusjonen min. Men faktum gjenstår: Romanen er mektig!

Jeg er vel egentlig enig med deg i at en del ytringer helst bør forbigås i stillhet. Men hvis samme person flere ganger tidligere har bidratt med liknende flås, kan man bli såpass provosert at man prøver å konfrontere vedkommende med sine tidligere ytringer!

Der var lesingen avsluttet. Tenkingen fortsetter nok ei tid framover. Jeg har fått assosiasjoner. En periode tenkte jeg på romfolk som blir jaget og herset med i vårt overflodssamfunn - sammenliknet med disse emigrantene som ble jaget og herset med i et samfunn der alt gikk på tverke. Siden gråt jeg for den sterke, navnløse mamma Joad som trasser alle nederlag og leder familien sin videre og videre - og slutten er jo så full av symbolsk håp at det varmer midt i all fortvilelsen!

Jeg bet meg spesielt merke i Toms ord til sin mor:

Kanskje er det som Casy sa: Et menneske har ikke en sjel som er hans egen, men bare en del av en stor en, og da (...) gjør det ikke noe. Da kommer jeg når det er mørkt, og jeg kommer tel å være overalt. Overalt der det er kamp så sultne folk kan få mat, der kommer jeg tel å være.

Mens jeg leste dette, hørte jeg plutselig Joan Baez' stemme i hodet:

And standing there as big as life
and smiling with his eyes
Says Joe, "What they can never kill
went on to organize,
went on to organize.
From San Diego up to Maine,
in every mine and mill,
Where working men defend their rights,
it's there you'll find Joe Hill,
it's there you'll find Joe Hill!

Joe Hill virket blant gruve- jernbane- og fabrikkarbeidere et kvart århundre før Vredens druer ble til. Diktet ble skrevet en gang i 20-åra, melodien i 1936. Toms ord er i så stor grad en parallell til Joe Hills ord at jeg mistenker Steinbeck for å ha vært inspirert av denne saken. I så fall ligger vel Tom Joad ganske tynt an i romanens sluttfase.

Dagens quiz: Vet du hvem som skrev dette for ikke så mange ukene siden?

Vredens druer er overvurdert. Altfor mye fokus på å gi leseren
detaljerte bilder, for detaljerte og for ofte. Selve historien er
interessant og vil holde seg relevant til evig tid. Litt skuffet over
boken.

Slike synsere trenger man vel egentlig ikke å ta helt seriøst.

Jeg tipper han ville vært en solid sosialdemokrat! Alt jeg hittil har lest av ham, er sentrert rundt menneskeverd og menneskerettigheter - men jeg tror ikke han hadde noen radikal ideologi. Mens jeg ventet på startskuddet til Vredens druer, leste jeg In Dubious Battle, som ble utgitt i 1936, og som skildrer streiker blant fruktplukkere i California. Et par av hovedpersonene i denne romanen er medlemmer av kommunistpartiet og følger kompromissløst sine egne teorier, mens den som skildres mest sympatisk, Doc Burton (se, her er enda en variant av Doc!), er med hele veien og gjør sitt ytterste for å lindre folkets lidelser, - kun av humanistiske grunner og ikke tuftet på noen ideologi. Steinbeck var nok ingen "aktivist". Riktignok var han sterkt involvert i Martin Luther Kings borgerrettsbevegelse, men kun som en slags taktisk rådgiver.

Vredens druer ble til etter grundig research - Steinbeck var på reise rundt i arbeiderleirene i lange perioder, opprinnelig på oppdrag fra aviser/tidsskrifter, men da det kom til stykket, nektet han å skrive reportasjer. Til agenten sin skrev han i mars 1938:

I'm sorry but I simply can't make money on these people. That applies to your query about an article for a national magazine. The suffering is too great for me to cash in on it.
(...)
I'm going to see the Secretary of Agriculture in a little while and try to find out for my own satisfaction anyway just how much of the government's attitude is political and how much humanitarian. Then I'll know what course to take.

Det ble altså ikke pressestoff, men en mektig roman.

Sukk. Vi er omgitt av slurv på alle bauger og kanter.

Spennende. Kanskje du skriver et lite referat her etterpå?

Karin Fossum har ikke alltid så tydelige og oppklarende avslutninger, og det synes jeg vanligvis er et positivt trekk ved hennes bøker. Det fører til litt ekstra ettertanke. Men her er jeg enig med deg. Hvem den skyldige var, hadde vi jo fått inn med teskje gjennom hele boka, så spenningen gjaldt egentlig bare hvorvidt Sejer kunne bevise det. "Løsningen" ble altfor lettvint - på grensen til det useriøse, synes jeg. Håper Fossum tar seg opp igjen, for jeg har så langt satt stor pris på Konrad Sejer som krimhelt.

Glimrende: Eventyr - og deretter mer eventyr. Einstein kunne mer enn sin relativitetsteori!